Det er i dag, 12. august 2011, 30 år siden IBM introduserte og la sin fulle markedstyngde bak en personlig datamaskin til kontorbruk, døpt helt enkelt «personal computer» eller pc.
Det tok noen år før den kom til Norge. IBM Norge begynte ikke å markedsføre maskinen seriøst før rundt 1983, men fra slutten av 1984 ble den en gullgruve for både selskapet og et voksende antall partnere og forhandlere.
Teknologisk sett sto IBM PC for en innstilling som best kan kalles «pre-retro».
Prosessoren var en blanding av 8 bit og 16 bit. Ikke bare multimedia, men også farger var fraværende. Maskinen hadde et grensesnitt egnet til å skremme vettet av alle unntatt de mest innbitte, og som i rå tilstand presenterte seg som en blank skjerm med en blinkende markør øverst til venstre, etterfulgt av en bokstav. Bokstaven indikerte hvilken diskettstasjon den var beredt til å hente programvare og data fra. Den til venstre het «A og skulle mates med en systemdiskett. Den til høyre var B og skulle fungere som dokumentlager.
Hvis du hadde en dBase-diskett kunne du mate den i A, taste dBase, og så få opp programvare som du kunne bruke til å holde orden på en database. Data kunne du lagre på den samme disketten, eventuelt på en diskett i B-stasjonen. Det samme var tilfelle for andre typer programvare, som tekstbehandling og regneark. Diskettene rommet hele 360 kilobyte.
IBM PC hadde også minne. De første årene ble de typisk solgt med opptil 256 kilobyte minne, selv om operativsystemet, som IBM kjøpte rettighetene til fra et lite selskap i Seattle kjent allerede da som Microsoft, ga høyde for mye mer, nærmere bestemt 640 kilobyte.
IBM hentet også prosessor og andre nøkkelkomponenter fra andre selskaper. Prosessoren fikk de fra et annet lite selskap, Intel.
Noe annet merkelig IBM gjorde, var å fortelle hele verden hvordan de forskjellige delene var satt sammen og hvordan de spilte mot hverandre. Det var en bevisst og åpen innbydelse til alle som ville, at de kunne lage kopier.
Det var et genialt utspill. Det beste kloneindustrien kunne si om sine produkter, var at de var «IBM PC-kompatible». De var ikke helt identiske. Mengden av dem fikk innkjøpssjefer til å pines gjennom uløselige betraktninger rundt fordelene av å skaffe seg det ekte, kontra fordelene av snu på skillingen og satse på en klone. Det lønte seg å handle gjennom noen som visste hva de skulle brukes til, for å avverge de ørsmå inkompatibilitetene som kunne drepe den tiltenkte programvaren.
Bjørn Haug, regjeringsadvokat fra 1972 til 1994 og deretter dommer i EFTA-domstolen – og riksmeklingsmann fra 1982 til 1988 – var blant fagfolkene som så potensialet i den nye teknologien.
Han kjøpte en bærbar Compaq-maskin – den på tolv kilogram – for å bruke den til dBase. Han brukte én database per sak: Hvert saksdokument fikk sin post. Haug la inn stikkord. Han brukte pc-en til raskere å finne fram til saksdokumentet han trengte i øyeblikket.
Det var ikke lett å selge pc til en kunde som Haug. Som IT-kyndig var han klar over mulige inkompatibiliteter mellom kloner og standard programvare hos tunge brukere. Han tvang følgelig pc-leverandøren til å skrive under på en kontrakt der vedkommende måtte bytte maskinen dersom det ble problemer med dBase. Det ble det. Haug krevde garantien innfridd. Leverandøren ble en pc fattigere, og en erfaring rikere.
Den åpne arkitekturen til IBM PC ga støtet ikke bare til pc-bransjen, men til en oppgraderingsbransje. Hadde du en ur-maskin med prosessor i 4,77 MHz, kunne du bytte til noe kraftigere. De mange ledige spor til tilleggskort gjorde at man kunne legge inn grafikk, terminalemulering og etter hvert også mer minne.
Da harddisk ble ettertraktet, kunne de som hadde en maskin uten, lett oppgradere ved hjelp av et tilleggskort påmontert harddisk. Kapasiteten kunne komme opp i hele 20 megabyte.
Da nettverk kom på moten, kunne ledige spor utstyres med nettverkskort.
Markedet for pc-er og tilleggsutstyr vokste til enorme dimensjoner i løpet av 1980-tallet. Analytikerne i IBM overbeviste ledelsen om at IBM PC versjon 2 skulle ha en proprietær arkitektur, og at den skulle være tilstrekkelig teknologisk avansert til å tvinge klonemakerne til å betale lisens for å følge med.
Den åpne arkitekturen gjorde det også mulig for andre selskaper å satse på en produkttype som IBM overhode ikke var interessert i: Den bærbare pc-en.
Pioneren her var japanske Toshiba. De forundret verden i 1986 med en pc på 4,5 kilogram, og med den samme grunnleggende formen som bærbare har i dag: skjerm i et hengslet lokk, og prosessor, minne, lager og vifte under tastaturet.
Den hadde én diskettstasjon, beregnet på 3,5 tommers disketter på 725 kilobyte. Det var med andre ord mer enn nok plass. Det var en lidelse å lese skjermen, men det var gøy å sitte på fortauskafé i Stockholm med Toshiba-en og samtidig jobbe på en fullverdig pc.
Etterfølgeren til IBM PC, IBM PS/2, kom i 1987. Den hadde en ny arkitektur, Micro Channel, og et annet grensesnitt for mus og tastatur. Den hadde 3,5 tommers disketter i stedet for 5,25 tommer. Den hadde en analog videostandard, VGA.
PS/2 skulle også kommet med et eget operativsystem, og det var selvfølgelig meningen at den skulle være grafisk, slik at den kunne ta lurven av både Apple Macintosh fra 1984, og noe Seattle-oppkomlingen som sto for operativsystemet til IBM PC, kalte «Windows». Men noe skjedde underveis. De første PS/2 ble levert med PC-DOS, og det fulle potensialet til det løfterike OS/2, som fullverdig 16 bit fleroppgavesystem med evnen til å kjøre Windows som underprosess, slo egentlig aldri gjennom.
Klonene vant. De erobret de grunnleggende nyhetene ved PS/2 – VGA-grafikk, 72-pinners SIMM, 3,5 tommers disketter på 1,44 megabyte – men bygget videre på ISA-bussen i stedet for å betale IBM for å lisensiere Micro Channel.
IBM måtte selv legge klonearkitekturen til grunn for de fleste av sine pc-er.
Etter hvert ble det slutt på betegnelse IBM PC-klon. Den nye standarden var Wintel: Windows med Intel-prosessor. De tidligere så beskjedne underleverandørene var blitt den nye pc-verdenens konger.
I 1994 prøvde IBM å overhale OS/2 i en versjon 3.0 døpt «Warp». Det ble etter hvert distribuert på selvinstallerende cd-er med en mengde nyttig programvare. Teknologisk sett var systemet overlegent. Det nyttet ikke. Ingen ville ha annet enn Windows.
Sommeren 1996 ble jeg kontaktet av en trener for flere av jentelagene i fotballklubben Grei. To av lagene hadde vunnet puljen sin i Norway Cup, og spillerne hadde fått hver sin premie fra IBM: En CD med utvidet «Warp». Treneren lurte på om jeg visste hvem han kunne snakke med i IBM for å få byttet dem inn i noe lagene virkelig trengte, først og fremst shorts.
OS/2 fortsatte å stå i IBM-katalogen til 2006, året da IBM solgte sin pc-avdeling til det kinesiske selskapet Lenovo.
