Gjøre IT-bransjen statlig? Sette verdens mest dynamiske bransje under kontroll av byråkrater og forhatte politikere? Er mannen blitt komplett idiot!?
Selv her jeg sitter, midt inne i Telemark, hører jeg den massive pipingen og "kill, kill!"-ropene fra en bransje som har sitt fotfeste i Oslo, 16 mil unna. Så er det heller ikke for bransjens skyld at det bør skje en avprivatisering, men for deg og meg, samfunnet, rikets sikkerhet og det som er igjen av det fordums "det store vi".
IT bør bli i langt sterkere grad enn i dag bli et statlig anliggende underlagt demokratisk kontroll. Poenget er ikke at avprivatisering bør skje i hele bransjen, men bare en mindre - dog svært viktig - del av den. Her og nå har jeg heller ingen trylleformel eller oppskrift på hvilke konkrete deler av bransjen det vil gjelde, ei heller hvor skillelinjene skal gå.
I utgangspunktet er det ikke umulig å enes om at det i økende grad er i offentlighetens interesse at forsyningen av datakraft både opprettholdes og sikres. Aksepterer vi det, er en mulig løsning å legge denne prosessen under langt sterkere demokratisk kontroll enn tilfelle er i dag. Det som allikevel gjør en slik tanke spesielt fjern i våre dager er at den ressursen datakraft lettest lar seg sammenligne med, elektrisk kraft og energi, har vært gjenstand for massiv deregulering i de senere årene.
I dag er det slik at datakraft, IT-ressurser eller hva vi måtte velge å kalle det, både er en ressurs i seg selv for et samfunn og en bærebjelke for at samfunnet skal fungere. La oss ta det siste først. Sammenligner man datakraft med andre bærebjelker som energi, vann, kommunikasjon, samt ytelser fra det offentlige som utdannelse og helse etc. er det i dag langt fra full enighet om at disse bærebjelkene i sin helhet bør være statens ansvar.
Snarere peker pilen helt motsatt vei, mot fortsatt privatisering av offentlige oppgaver. Samtidig finnes det en stor og økende fraksjon over hele verden som mener at privatiseringen har gått for langt. Poenget mitt er som følger: Både som bærebjelke for samfunnet slik vi har bygget det opp og deltar i det, og som infrastruktur for en lang rekke kritiske funksjoner i samfunnet, hviler det stadig større samfunnsmessig ansvar på en industri som først og fremst styres av kommersielle motiver. Etter min mening er det helt betimelig å gjøre seg noen tanker om hva det innebærer.
Mens utgangspunktet mitt for å skrive denne artikkelen var sårbarhet, det vil si den risikoen samfunnet utsetter seg for ved å sette funksjonskritiske oppgaver ut til det private, dreier det seg også om hvilke rettigheter man har som samfunnsborger. I USA er det smått med rettigheter fra det offentlige, det meste må man skaffe seg fra privat sektor. Har man ikke midler til det, får det gå som det går. I Sverige, derimot, har absolutt alle rett på et sted å bo og telefon. Kan de ikke betale selv, stiller staten opp. Norge ligger naturlig nok nærmere Sverige enn USA (enn så lenge!), dermed blir spørsmålet for IT sin del hvor (eller om) denne ressursen eller tilgangen skal finne sin plass i rettighetsbildet.
Her er det selvsagt lett å avfeie det hele med å si at "det får da være grenser, ikke f... om jeg vil at skattepengene mine skal gå til PC-er for folk som henger på Plata" - for å ta den litt langt. Så enkelt er det imidlertid ikke. En del av de rettighetene vi allerede har - og som det er bred politisk enighet om - bygger i økende grad på egendeltagelse nettopp ved hjelp av IT-verktøy. Dette igjen betinger at man har slike verktøy til disposisjon og at man kan bruke dem; noe som i sin tur er en konsekvens av at stadig flere oppgaver er blitt desentralisert til oss som brukere, borgere og kunder hos både det offentlige og det private.
Ringer du et privat firma i dag, blir du betjent av et automatisk call-senter, som i mange tilfeller betyr at du gjør mesteparten av "jobben" selv. Skal du kommunisere med trygdekontoret, Aetat eller andre offentlige kontorer, blir du stadig oftere henvist til Internett hvor du også ender opp med å gjøre mesteparten av jobben selv. Fellesnevner i begge tilfellene er IT, eller snarere IKT.
Jeg skal ikke gå nærmere inn på hva det innebærer å privatisere deler av IT-industrien. At det vil bli ramaskrik fra absolutt alle kriker og kroker, er sikkert. Like sikkert er at det at noe lignende er gjort før. I etterdønningene av en verdenskrig, børskrakk og massearbeidsledighet ble den britiske jernbanen avprivatisert på 1930-tallet. Den gang var den felles krise-forståelsen stor nok at til at det lot seg gjennomføre politisk. Det er store ulikheter, men samtidig en del interessante likheter mellom situasjonen den gang og nå. Jernbanen var både en aktør og en medvirkende faktor i utviklingen, akkurat slik IKT er det i dag.
At risikobildet er sterkt undervurdert, at det dreier seg om politikk og at det offentlige har et ansvar ga tidligere sikkerhetsrådgiver i Det Hvite Hus, Richard Clark, tidligere i uken en kommentar til på sikkerhetskonferansen RSA Security. Clark avsluttet sitt innlegg på konferansen med å minne om scenen fra filmen Terminator 3 der infrastrukturen kollapser og generalene får ordre om å ta over.
- Da bryter absolutt alt sammen. Akkurat dette er realistisk. Og Schwarzenegger er allerede guvernør. Han kan bli president, om grunnloven endres - og i mulighetenes land er akkurat det ingen usannsynlighet.
Hvorvidt det går an å ta noen form for grep på forskudd i våre dager, er heller tvilsomt. Tanken er uansett lansert.
Ha en privat helg!
