Ingen blir gode av å få kjeft for det som går galt. Derimot blir vi gode av å få ros for det som går riktig.
Denne uken har jeg nytt noen dagers vinterferie utenbys. Og siden jeg ikke er så sporty av meg, foretrekker jeg å droppe skiturene, og heller holde meg i årets første, vårvarme solvegg. Fortrinnsvis med en god bok som selskap.
Som årets solveggs-lektyre hadde jeg valgt meg Ingebrigt Steen Jensens inspirasjonsbok Ona Fyr (den er nettopp utkommet i billig-utgave, og var en av de få tilgjengelige alternativene i kiosken på det lille tettstedet. Sånn annet enn Legeromaner, mener jeg).
Nå skal jeg være ærlig og innrømme at jeg i utgangspunktet var litt skeptisk. Jeg beundrer Steen Jensen som inspirator og kommunikatør, men jeg hadde også fra flere hold hørt at boka var "overfladisk, lettvint og bråkjekk". På den annen side er dette adjektiver som mer enn én gang er blitt brukt om undertegnede også (ofte av de samme folkene som har karakterisert boka på denne måten, når jeg tenker meg om). Så sånn sett burde jo boka passe meg utmerket.
Det gjorde den da også. Fem sider senere var jeg fanget, femti sider senere var jeg frelst. Denne mannen kan historiefortelling, han kan begeistring og han har bare så fordømt RETT. (Og nei, jeg syns ikke boka var verken overfladisk eller lettvint. Enkel og lettlest, ja, men det er ikke det samme.)
For det ER faktisk kjempeviktig å ha en visjon. Det er kjempeviktig å ha en identitet, noen klare verdier og et sett målsettinger som alle er enige om. Det er viktig, enten du er bedriftsleder, teammedarbeider eller spiller i skolekorps på fritiden. Det er viktig fordi det handler om å få til noe sammen med andre mennesker, og det er få av oss som ikke på et eller annet område ønsker nettopp dét.
Så jeg satt der, i solveggen, og kjente at her var det masse jeg hadde lyst til å ta tak i, personlig og sammen med forretningspartneren min. Og at det var masse vi burde ta tak i sammen - du, jeg og alle andre i IT-sektor.
Jeg har til og med et forslag til et sted å begynne:
I Ona Fyr fortelles det en historie om skøyteløperen Johann Olav Koss. Som hadde en tøff sesong med treningen og stadig vekk gikk dårlige utganger (jeg aner ingen ting om skøytesport, men det har sikkert noe med svingene å gjøre). På sidelinjen sto treneren og ropte "du har dårlige utganger, Johann". Uten at det hjalp, selvfølgelig. Så etter løpet ba Koss treneren sin om i stedet å se etter om det var noe han gjorde riktig. Det viste seg at driven var veldig bra utpå skjæret. Så i stedet for å rope om dårlige utganger, begynte treneren i stedet å rope "du går bra utpå skjæret, Johann!" Og når fokuset ble flyttet fra det negative til det positive, begynte det etter hvert å bli bedre i utgangene også. Slik at både medaljer og berømmelse fulgte.
Denne historien forteller Ingebrigt Steen Jensen langt bedre enn meg. Jeg har ikke engang boken foran meg, slik at jeg kan sitere ordrett, for den har jeg allerede lånt videre med beskjed om at "denne bare MÅ du lese". Men jeg håper du tar poenget likevel: Vi blir rett og slett ikke bedre av å få kjeft for det vi gjør galt. Derimot blir vi bedre av å få ros for det vi gjør riktig.
Så tenk om vi i stedet for å skrive, for femhundrede gang, om hvor dårlig det går for IT-bransjen, heller prøvde å legge merke til om noen av oss gjør noe riktig? Tenk om vi prøvde å se etter hvor vi faktisk er gode? For det er ganske mange som fortsatt har en jobb der ute. Det er en hel del av oss som fremdeles skaper produkter, som klarer å selge dem, som øker markedsandelene og lykkes i å bygge noe opp.
Jeg er rett og slett lei av å høre om alt vi gjør galt. Noen, ett eller annet sted, gjør noe riktig. Alle har vi noe vi gjør bra, ett eller annet sted hvor vi er himla gode utpå skjæret - akkurat nå. Så la oss holde fokuset der, og se om vi ikke kan løfte oss alle sammen. Om det ikke kan blinke av edelt metall, også i vår framtid.
