Bredbåndsutredning til besvær

Utredningene om bredbånd til hhv Teleplan og Post- og teletilsynet misser vesentlige poeng.

Del

Eirik Rossen

13. feb. 2006 - 11:27

Denne kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

«Bredbånd er datatransmisjons- eller overføringsteknologier som sikrer toveis høykvalitets video- og TV-overføringer. I dag er det først og fremst fiberteknologier som tillater slike overføringshastigheter. ADSL er slett ikke bredbånd, heller ikke 2 Mbit/s SDSL.»

Fra nettstedet Høyvis i regi av Norsk Forskningsråd. Definisjonen er nå fjernet fra nettstedet.

Det er nylig laget noen bredbåndsutredninger av henholdsvis Teleplan og Post- og teletilsynet (PT). Begge misser på vesentlige poeng.

Teleplan har laget en oppmuntrende analyse av bredbåndsutviklingen. Hovedkonklusjonen er at utviklingen har gått raskere enn forventet, og at vi nå nesten ligger på høyde med Sverige. Dersom det offentlige bevilger utbyggingskostnader på 800 millioner til 1 milliard, vil vi i løpet av 2007 få 95 prosent bredbåndsdekning i hele landet.

Dette er langt mer oppmuntrende, og med langt lavere prislapp, enn det man har operert med tidligere. Statsråd Heidi Grande Røys ser derfor med stor interesse og velvilje på dette. Forventninger blir skapt: Vil penger til forsert utbygging av bredbånd komme allerede når revidert nasjonalbudsjett legges frem på forsommeren?

Utredningen fra PT heller imidlertid kaldt vann i blodet: ADSL vil bare gi 80 prosent dekning, de resterende 20 prosent vil måtte dekkes av annen og langt dyrere teknologi. PT peker også på at bredbånd over kabel-TV og fiber, på sikt, vil være hovedteknologiene for leveranse av kapasitet over 20 Mb/s (noe mange vil kalle «virkelig bredbånd»). Disse teknologiene vil ha stor betydning for konkurransen i tettbygde strøk.

Begge utredningene er meget avanserte i sine teknologiske og økonomiske beregninger. Men de kommer ikke frem til hovedpoenget, det politiske kjernepunkt:

ADSL er ikke bredbånd. Om få år vil man le av oss som tror at en krøttersti er en digital motorvei. Skal man ha visjoner på dette området, må man ta sikte på teknologi som gir minst 20 Mb/s.
Grunnen til manglende utbyggingstakt er ikke mangel på teknologi eller penger, men mangel på konkurranse. Bredbåndspolitikken er i hovedsak et regulatorisk spørsmål.

Det politiske spørsmålet burde ikke være «Hvordan få 1 Mb/s til 100 prosent av landet innen 2007?», men heller «Hvordan få 20 til 100 Mb/s til 80 prosent av landet?»

Sagt på en annen måte: Er det distriktspolitikk eller næringspolitikk en ønsker å føre?

For til syvende og sist skal disse «brede båndene» brukes til noe. Bredbånd er næringspolitikk, det er å bygge den samme form for infrastruktur for å bedre bedriftenes konkurranseevne som utbyggingen av vassdrag og energiverk i sin tid var.

Artikkelen fortsetter etter annonsen

annonse

Her får norske bedrifter solid drahjelp ut i nye markeder

Men la oss se på hva de to utredningene sier, og hvorfor de har begrenset verdi som beslutningsgrunnlag for politikerne.

En hovedgrunn til at Teleplan nå opererer med mer optimistiske anslag er at de trekker inn trådløs teknologi som del av teknologiutviklingen. Det var på tide, vil mange mene. Men er rapporten et godt beslutningsgrunnlag for politiske myndigheter? Det er viktig å trekke frem noen momenter:

I analysen fra Teleplan opererer en med flere kompliserte og sammensatte variabler av teknologisk og økonomisk karakter. Det er derfor et komplekst og sammensatt bilde analysen baserer seg på. Endringer av variablene kan gi store utslag. Post- og telestyrelsens peker for eksempel på at dersom en definerer bredbånd til 2 Mb/s, vil ADSL bare gi dekning til 80 prosent av befolkningen, mens de resterende 20 prosent må dekkes av annen og mer kostbar teknologi.
Analysen er i hovedsak basert på utviklingen innen privatmarkedet. Utviklingen innen bedriftsmarkedet er mer sjablongmessig vurdert. Om det er behovsutviklingen innen triple play (TV, telefon og Internett) til privatmarkedet, eller næringslivsutviklingen innen bedriftsmarkedet – eller for så vidt helsetjenester – som vil være driveren i utviklingen, er ikke vurdert skikkelig. Teleplans utgangspunkt er at «vi har antatt et behov for 1 Mb/s for enkeltmannsbedrifter og 16 Mb/s for de største bedriftslokasjonene» – hva nå det siste måtte bety: geografisk plassering av større bedrifter?
Analysen baserer seg på detaljstudier av 15 kommuner. Resultatene derfra er overført (interpolert) til hele landet, på grunnlag av statistiske metoder. Det vil alltid være knyttet usikkerhet til slike beregninger.
Det er vanskelig å spå om den teknologiske fremtid. WiFi og WiMax, for eksempel, eksisterte ikke kommersielt for få år siden.
Enda vanskeligere er det å si noe klart om markedets – kundenes – behov, og hvordan de vil reagere på hastigheten i utviklingen og bruk av ulike teknologier.

Teleplan legger overhodet ikke skjul på usikkerheten og begrensingene i sin analyse, som for all del må være noe av det mest avanserte som er gjort på dette området. Men virker et slikt dokument godt nok som beslutningsgrunnlag for politikere til eventuelt å bevilge 1 milliard kroner, og til hvem?

Ser vi bort fra all den regresjonsanalyse, statistisk varians, og kompliserte økonomiske betraktninger som rapporten er beheftet med – hvis det er det riktige ordet i denne sammenheng – gjenstår fire grunnleggende problemstillinger av politisk karakter:

Teleplan nevner det så vidt, men det er et faktum at det største hinder for raskere bredbåndsutvikling her i landet, er Telenor. Og Telenor har nylig gått ut med at Post- og teletilsynets krav om reduserte priser på å leie kobber fra Telenor, vil sinke utbyggingstakten. De peker derfor på at det er det strenge regulatoriske regime PT utøver som sinker bredbåndsutviklingen her i landet, ikke Telenor. PT på sin side vil hevde at det er de høye priser for aksesstilgang fra Telenor – som i praksis har noe i nærheten av monopol på dette – som er årsaken, fordi andre aktører og teknologier ikke slipper til.
En kan diskutere seg grønn på hva bredbånd egentlig er – hvor stor overføringskapasiteten på nettet skal være for å rettferdiggjøre betegnelsen «bredbånd». Men faktum er at bredbånd må være langt «større» enn det man opererer med i dag. Fiber er bredbånd: Fremtidens bredbånd ligger i fiberutviklingen. Når rapporten anslår en fiberutbygging til å koste mellom 30 og 50 milliarder kroner, er dette en fiksjon. Det er ikke å legge fiber som koster så mye, det er å grave grøfter (føringsveier) som utgjør den største delen av kostnaden. Den kostnaden kan vesentlig reduseres ved at en samarbeider om den gravingen som måtte finne sted uansett av helt andre årsaker.
Demografi, næringsliv og geografi spiller en vesentlig rolle for å se hvilken verdi en bredbåndsutvikling vil ha. En behøver ikke være spåmann for å se at Finnmark er det fylket som i nær fremtid vil ha sterkest behov for virkelig bredbåndsutbygging Grunnen er utviklingen av næringslivet i området knyttet til olje- og gassvirksomheten utenfor Hammerfest (Stockmann-feltet og Goliat-utbyggingen). Samtidig er Finnmark det området som ligger lengst etter i bredbåndsutviklingen – noe analysen fra Teleplan så prisverdig også viser.
Til sist: De 800 millionene til en 1 milliard må brukes av noen, til noe. Analysen forutsetter på en måte et samspill mellom kommunene, næringslivet og bredbåndsaktørene. Vel og bra, men hvordan få i gang en slik utvikling? Staten kan ikke diktere kommunene. Det er mange – også politikere i valgkamptider – som synes å glemme at det snart er 200 år siden det kommunale selvstyre ble innført her i landet. Midler til kommunene kan ikke øremerkes til verken barnehager, sykehjem, skoler – eller bredbånd – hvis den enkelte kommune finner å ville prioritere annerledes.

Den foreliggende analysen inviterer politikerne til å ta standpunkt til kompliserte teknologiske og økonomiske beregninger.

Men politikk er vilje til å gjennomføre ting.

Politikerne bygget i sin tid ut vassdragene våre for å skape billig energi som var en forutsetning for et konkurransedyktig næringsliv. Politikerne plasserte også i nyere tid en hovedflyplass et annet sted enn det de bedriftsøkonomiske kalkyler tilsa.

En bredbåndsutbygging må ikke (i hvert ikke utelukkende) basere seg på en bedriftsøkonomisk eller teknologisk analyse.

Bredbåndsutvikling er rett og slett intet teknologisk spørsmål, men et spørsmål om næringspolitikk. Eller et spørsmål om ha politiske visjoner på vegne av fremtiden. Å «kable» dette landet slik at norske bedrifter får et konkurransefortrinn, innebærer ikke å subsidiere kommunene (etterspørselssiden), men gi økonomisk motivasjon til tilbudssiden (utbyggerne), og å bruke det regulatoriske regimet til å øke konkurransen ved for eksempel å pålegge Telenor lavere pris for tilgang til aksessnettet.

Her er lenkene til de to utredningene om bredbånd:

Les også: