Intervjuet med Lars Peder Brekk i digi.no 25 juli, røsket en del av oss brutalt ut av feriemodus. Her kunne vi lese om BRsys-prosjektet som skal modernisere Brønnøysundregistrene for ikke mindre enn 1,2 milliarder kroner. Dette prosjektet har vært i en del ulike forprosjektfaser helt siden 2009. Visjonen stammer fra 2006. Det løper her utgifter i 100-millionersklassen bare i forprosjektering og budsjetteringsaktiviteter.
Dette er problematisk av flere grunner enn de direkte utgiftene.
- For det første vil forarbeid i dagens virkelighet ha ganske kort holdbarhet. Hvor mange av antagelsene og kalkylene fra så lang tid tilbake er fremdeles gyldige? Hvor tidsriktige er de valgte arkitekturprinsippene som ligger til grunn?
- For det andre ligger det i kortene at dette skal utlyses som ett prosjekt og altså finansieres i ett stort jafs (selv om det antydes at prosjektet er delt i 6 deler). Dette er naturlig for bygg og anlegg, men ikke for IT-utvikling. IT-systemer er i konstant utvikling. Det som skjer er at man bruker alt for lang tid på å beskrive et alt for omfattende prosjekt alt for detaljert. Helt unødvendig. Man låser her handlingsrommet basert på gamle, usikre og vage antagelser.
- For det tredje vil den akkumulerte risikoen her bli gigantisk. Dette er å legge alle eggene i én kurv. Selv om planene er «kvalitetssikret» i KS1 og KS2 med finurlige estimerings- og usikkerhetsmodeller, er og blir risikoen på mer enn 1,2 milliarder.
Artikkelen presenterer løsningen i form av å samle 18 registre i ett system. Vi antar at dette er de 18 registrene som står nevnt på Brønnøysunds side på Wikipedia. Her finner man registre av veldig forskjellig karakter, fra Ektepaktregisteret og Reservasjonsregistre, som forholder seg til privatpersoner, til Enhetsregisteret, Foretaksregisteret og Konkursregisteret som forholder seg til organisasjoner, til Partiregisteret og Oppgaveregisteret som er noe helt annet igjen.
Ingen stordriftsfordeler
Hverken IT-prosjekter eller IT-systemer har stordriftsfordeler. Tvert imot. Kostnadene til et system vokser i takt med antallet interaksjoner mellom deler av systemet. Antall feilsituasjoner likeså; et problem ett sted, vil lett forplante seg til helt andre deler. Tre systemer som hver forholder seg til 20 databasetabeller er totalt sett enklere enn ett system som skal forholde seg til 60. God planlegging og design av IT systemer handler om kunsten å kunne dele opp monsteret i autonome deler. Det samme gjelder for organisering av prosjekter. I moderne IT-utvikling er autonomitet et svært viktig ideal. Dette er helt nødvendig for minske koordinerings- og kommunikasjonsbehovet som igjen er nødvendig for å kunne respondere raskt nok på nye behov.
Vi forstår at legfolk forventer en gevinst av gjenbruk. Men dagens IT-løsninger bygger på så modne programmeringsspråk, databasesystemer, applikasjonsservere og biblioteker at de store gjenbruksgevinstene allerede er hentet ut i grunnplattformen.
Stor grad av gjenbruk medfører lav grad av autonomitet. Brønnøysundregistrenes utgangspunkt er antageligvis ganske godt; De har en samling med autonome systemer.
Kanskje spagettien ikke er så ille om man «rydder litt i den»?
BRsys – slik det framstår nå – bør ikke få bevilgninger av Stortinget, uansett hvor gode intensjoner og besnærende arkitekturskisser de presenterer. Dette er ikke måten å gjøre det på. De eneste som tjener på dette er de største konsulentselskapene, samt alle innleide som er involvert i forprosjektering og KS.
Er det fornuftig at politikere uten snev av IT-bakgrunn skal fatte beslutninger basert på tykke KS1- og KS2-rapporter smekkfulle av grafer og tabeller basert på vage antagelser og føringer? Med en inkrementell tilnærming vil man i stedet kunne vurdere det som hittil er skapt av gevinster og (re-)vurdere videre framdrift basert på langt bedre og enklere datagrunnlag.
BRSys er verken det første eller det verste eksempelet på overdreven tror på «kjempeprosjektet» innen offentlig sektor, og det blir neppe det siste. Men det er forståelig at eierne kvier seg for å legge 1,2 milliarder på bordet. Hadde de i stedet bedt om langt mindre beløp i flere porsjoner burde det vært lettere å få tilslag og de kunne da startet den sikkert nødvendige modernisering for lenge siden. Dessuten ville sjansene for å ende opp med godt resultat vært betydelig bedre.
Anskaffelsesregimet (for digitalisering) her i landet må revideres kraftig om vi skal unngå flere IT-skandaler. Vi trenger et eget regime for IT-baserte prosjekter som helt eksplisitt er basert på inkrementelle leveranser og ditto finansieringsmodell. Og de som skulle tvile på om dette lar seg gjøre i offentlig sektor, kan jo ta en kikk på hvordan de gjør dette i Storbritannia eller i USA. Der er de store IT-prosjektenes tid omme, og en betingelse for å få finansiering er at konseptet er prøvd ut inkrementelt på ekte brukere, samt at det foreligger en plan basert på smidige prinsipper.
