(Administrerende direktør Arild Haraldsen i NorStella bidrar jevnlig med kommentarartikler i digi.no)
Like før helgen ble det kjent at EDB Business Partner kjøper IBM Norges outsourcingsenhet for nær en milliard kroner. Denne enheten er i praksis tidligere NIT – kommunenes datasentral. En enhet som IBM for ni år siden kjøpte for én krone.
God handel altså – for IBM. Men hvordan kunne det ha seg at IBM fikk kjøpt NIT for bare én krone? Dette er historien om en av de merkeligste hendelsene i norsk IT-historie:
Vi må tilbake til begynnelsen av 1990-tallet. Norge opplever en økonomisk nedgangsperiode etter børskrakket i 1987 med over 180 000 arbeidsledige. Nedgangen rammet ikke minst IT-bransjen – i større grad enn den nedgangsperioden vi nå er på vei ut av som følge av dot.com-boblens høylytte sprekk.
I begynnelsen av 1990-årene var det to sentrale utviklingstrekk som preget IT-bransjen:
- Norge hadde en overkapasitet på datasentraler. Vi hadde datasentraler for kommunene, for staten, for Oslo kommune, for industrien, for bankene, etc. Vi hadde rett og slett for mange datasentraler. En konsolidering og en sanering var nødvendig.
- Telenor – som den gang het Televerket – forberedte seg på konkurranse på telesektoren. For å møte denne utfordringen måtte det gamle televerket skaffe seg datakompetanse. Det kunne de lettest få ved å kjøpe opp IT-bedrifter. Datasentraler – som forente kommunikasjon med tradisjonelle IT-systemer – var derfor et fristende oppkjøpsmål.
I tillegg opplevde IBM sin verste krise noensinne. Det få visste den gang, var at IBM sto på randen av konkurs. Det ville ramme det norske IT-miljøet hvor IBM til da hadde vært en viktig drivkraft.
Kampen om å overta NIT fikk avgjørende konsekvenser: Vi fikk en kraftig konsolidering av IT-bransjen. Televerket led ett av sine få nederlag under Tormod Hermansens ledelse. IBM Norges «oppkjøp» av NIT ga et sterkt bidrag til å revitalisere både IBM Norge og IBM internasjonalt.
Men historien har også betydelige politiske problemstillinger knyttet til seg: I hvilken grad skal enkeltstående politikere – eller statlig eide selskaper – ha avgjørende innflytelse på omstruktureringer i en internasjonalt orientert bransje som IT-bransjen?
La oss se på historien:
I 1988 hadde vi 28 datasentraler her i landet. 5 år etter var det bare 7 tilbake. Disse skulle i løpet av få år forsvinne og delvis bli oppslukt av andre organisasjoner.
Postverket og Televerket sto overfor store omstillinger som følge av dereguleringen av sine marked. IT-drift og -tjenester ville bli stadig viktigere for deres konkurranseposisjon. Televerket hadde allerede blitt en betydelig databedrift gjennom etableringen av TBK for salg av databasert teleutstyr.
Televerket var derfor på offensiven med oppkjøp av IT-bedrifter og særlig datasentraler. Mest vellykket var vel oppkjøpet av det privateide Teamco som i sin tid var en av Nordens største datasentraler, når en ser bort fra bankenes datasentraler. Teamco ble Televerkets dataavdeling og en vesentlig faktor for deres IT-baserte produktutvikling.
Selve oppkjøpet har imidlertid en litt spesiell historie: Teamco – som i hovedsak var eid av Kredittkassen – var til salgs. Forhandlinger ble inngått med svenske WM-data. Forhandlingene ble sluttført i den forstand at salgssummen var klar, og svenskene ble invitert over til Oslo for å undertegne kontrakt. Televerket så imidlertid at en betydelig IT-bedrift dermed ville bli snappet rett foran nesen deres. Det kunne ikke Tormod Hermansen finne seg i. Tormod handlet raskt og orienterte konsernsjefen i Kredittkassen, Borger Lenth, om at Televerket ville legge inn samme bud – pluss litt til – på Teamco.
Da avtalen med WM-data tilsynelatende var i orden, la Telenor i tolvte time inn et nytt bud som lå noe over WM-datas. Hermansen var heller ikke sen med å peke på overfor Borger Lenth at Kredittkassen – som på den tiden i realiteten var tatt over av staten på grunn av bankkrisen – nødvendigvis måtte selge til det høyeste budet.
Slik ble det. Banketten som Teamco og WM-data hadde planlagt på Hotel Helsfyr i Oslo, måtte avlyses.
Men da hadde svenskene allerede kommet…
Telenor ønsket også å kjøpe SDS, Statens Datasentral (nå ErgoGroup), men ble stanset av samferdselsminister Kjell Opseth – som var generalforsamling for både Televerket og Postverket. Han lot heller Postverket kjøpe SDS.
SDS kjøpte i sin tur opp Oslo Data, Oslo kommunenes datasentral. Oppkjøpet var en ren politisk beslutning av det borgerlige byråd i Oslo, og er antagelig den første politisk motiverte privatisering av en offentlig virksomhet etter krigen.
Men den mest spektakulære utvikling fikk vi i kommundatasentralene:
I 1990 hadde alle kommunedatasentraler i landet slått seg sammen til NIT – Norsk Informasjonsteknologi AS - som tilbød et bredt spekter av tjenester primært til kommunene, men også til statlig virksomhet og privat næringsliv. I 1990 hadde NIT over 1000 ansatte, en omsetning på nær 1 milliard, 40 års erfaring innen databehandling, og hovedsete på Hamar.
Allerede i 1991 gikk bedriften med underskudd. Dette underskuddet økte i årene fremover og resulterte i at administrerende direktør Jan Wibe trakk seg høsten 1994. Da var det klart at det måtte foretas en kraftig opprydning i selskapet. Inn kom Petter Gottschalk som «ryddegutt». Petter Gottschalk hadde de senere årene arbeidet som administrerende direktør ved Norsk Regnesentral, men hadde forøvrig bred IT-erfaring fra industrien tidligere.
Det ble en kort opptreden som kun varte i cirka to måneder, fra 1. desember 1994 til februar 1995. Da kom han på kant med sitt styre. Saklig sett var det uenighet om hvor sterk lut som skulle til, og hvor store kostnadsreduksjonene skulle være. Men det som gjorde denne saken spesiell var at Petter Gottschalk bevisst brukte media til å formidle sine synspunkter, både ved å være sterkt kritisk til styret, og ved å fremlegge resultatanslag som styret ikke var orientert om. Spesielt oppsiktvekkende var et intervju han ga til journalist Heidi Egede-Nissen i Computerworld – et intervju som ble den direkte årsak til hans fall noen dager senere.
Uttalelsene til Gottschalk førte til at banken frøs alle kreditter, og NIT fikk et akutt likviditetsproblem. Gottschalk bidro derfor på denne måten til å forverre situasjonen for NIT.
Gottschalk stilte som ultimatum at enten måtte styret gå av eller så ville han selv trekke seg. Resultatet var gitt: Gottschalk måtte forlate NIT – to måneder etter at han tiltrådte.
NIT var nå i spill. Bedriften måtte selges for å kunne reddes. Vi skulle nå oppleve en kamp mellom to av de største IT-aktørene her i landet: Det tradisjonelle IBM som her så en mulighet for å gjenvinne tapte skanser, og Televerket som her så nok en mulighet til å posisjonere seg som en dataleverandør.
Televerket og Tormod Hermansen hadde sikret seg Teamco i tolvte time. De trodde de skulle klare det samme også denne gangen. Men der tok de feil.
Det var IBM som tok initiativet. IBM Norge konsentrerte seg den gang om salg av minimaskiner. De så NIT som en mulighet til å gå inn på nye områder. De hadde også bare året før – i forbindelse med OL på Lillehammer – hatt et vellykket samarbeid med både TBK og NIT. Den nye IBM-sjefen Christian Thommessen grep nå muligheten proaktivt. Men det var en stor utfordring: Hvordan kunne noen tro at kommunene – det offentlige – ville selge sitt IT-samarbeid til en amerikansk IT-bedrift? Men IBM satte ufortrødent i gang en ren sjarmoffensiv overfor kommunene.
Imens gjorde Televerket ingenting. De anså det som selvfølgelig at de ville få tilslaget. Dette ville bli en ren politisk beslutning – i deres favør. Men IBMs sjarmoffensiv overfor kommunene begynte nå å gi resultater. Helt uventet gikk både fylkeskommunen i Akershus og Dagfinn Høybråten inn for at NIT skulle selges til IBM. Da våknet Televerket, og Tormod Hermansen ble plutselig kastet inn i kampen. Han fikk Bengt Martin Olsen – AP-ordføreren i Bergen – over på sin side. Men det var for lite, for spinkelt og for sent.
Televerket innså at slaget var tapt. For å unngå et ydmykende nederlag la de ikke inn bud på NIT. IBM fikk i 1995 NIT for én symbolsk krone: Det viste seg under forhandlingene at NIT var de facto konkurs. (Christian Thommessen er fremdeles full av fryd når han forteller hvordan han presiserte dette «business case» for sine overordnede i IBM. Det var en spektakulær forestilling med masse gode foiler. Men til sist kom spørsmålet fra en skeptisk IBM-ledelse – et spørsmål Christian hadde gledet seg til: «Hvor mye ville dette koste IBM?». Svaret, «One NOK», ble uttalt med stor effekt.
Hans Christian Qvist ble satt inn som ny administrerende direktør. IBM reddet ikke bare NIT fra konkurs. I løpet av to år klarte de å snu et betydelig underskudd til overskudd. I 1997 ble NIT integrert i IBMs egen serviceorganisasjon, og etablerte dermed Norges største IT-konsulentselskap, IBM Global Services. Oppkjøpet var også sterkt medvirkende til at IBM Norge klarte seg langt bedre enn IBM globalt.
Det var tilløp til politisk debatt den gangen om norsk eierskap til IT-bedrifter. Vi hadde noen år i forveien opplevd at Norsk Data måtte legge inn årene. Nå forsvant et offentlig eid og betydelig IT-selskap til den amerikanske IT-giganten IBM. Hvor ble det av den norske IT-industrien?
I ettertid kan en imidlertid stille spørsmål om hva som ville ha skjedd hvis Televerket hadde vunnet: Kunne en norsk, statlig overtagelse av NIT ha forsinket den nødvendige omstruktureringen IT-bransjen i 1990-årene?
Mye taler for at svaret ville være ja.
I 1995 ble en betydelig del av norsk IT-industri «flagget ut» til et utenlandsk selskap for én krone. I 2004 kommer «hjemkjøpet»: «Gamle» NIT blir kjøpt tilbake av det delvis Telenor-eide EDB Business Partner for en milliard kroner.
Televerket vant altså til slutt. Eller?
(Du kan lese mer om denne og andre norske IT-historier i min bok 50 år – og bare begynnelsen, Cappelen Akademiske forlag, som ble utgitt i forbindelse med Dataforeningens 50 års jubileum i fjor høst. Kildegrunnlaget er Dagens Næringslivs utklippsarkiv fra 1990-årene, samt samtaler med Tormod Hermansen, Petter Gottschalk, Christian Thommessen og Knut Elgsaas).
PS: Hvor er de nå? Tormod Hermansen er pensjonert fra Telenor, men har flere betydelige styreverv. Petter Gottschalk er professor i IT-ledelse på BI. Christian Thommessen driver eget rådgivningsfirma i samarbeid med Hans Christian Qvist. Thommessen har flere styreverv, blant annet i Opera Software. Heidi Egede-Nissen er fortsatt journalist, men nå i Dagens Næringsliv.
Les også:
- [15.11.2004] EDB-oppkjøp godkjent av Konkurransetilsynet
- [07.06.2004] Den virkelige visjonen bak Opera Software
- [29.03.2004] Spillet om IT Fornebu
- [01.12.2003] Dette visste du ikke om Norsk Data
- [20.10.2003] 50 år og bare begynnelsen?
- [11.04.2003] Hvem sa at forskning ikke lønner seg?
- [20.01.2003] Også elefanter kan danse
