(IBM oppsto 14. februar 1924. Dette er del to av Arild Haraldsens artikkel om jubileet. Den første ble publisert på selve dagen: 80 år med IBM.)
Det var UNIVAC som skapte det kommersielle markedet for datamaskiner helt i begynnelsen av 1950-årene. UNIVAC var et nytt selskap som startet med blanke ark; IBM måtte ta hensyn til eksisterende kunder og markeder, og kom bare av den grunn senere i gang.
Men i 1950 hadde Watson sr. overlatt ansvaret for å se hva IBM kunne gjøre på dette området til sin sønn. Og fra 1952 var IBM med i konkurransen om datamaskiner, selv om de i flere år hang etter konkurrentene. Hvordan kunne det skje at denne store organisasjonen relativt raskt kunne snu seg om og satse på det usikre? Etterspørselen etter datamaskiner hos store IBM-kunder er én forklaring. Konkurransen spesielt fra General Electric (GE) betød mye (GE gikk senere ut av datamarkedet). Det gjorde også Korea-krigen som skapte en sterk etterspørsel etter elektroniske produkter. IBM fikk en rekke forsvarskontrakter om elektroniske maskiner. Disse utgjorde halvparten av IBMs omsetning av datamaskiner under hele 1950-tallet. Etter hvert ble disse også omdannet til det private marked. 650-modellen var den første masseproduserte datamaskinen.
Men først og fremst må dette skyldes forutseende lederskap som tillegges Thomas jr. IBMs inntreden i dataverden ble også økt kraftig etter at han overtok i 1956. Dette er imidlertid også Thomas Vincent Learsons fortjeneste. Han fikk i oppgave å gjennomføre utviklingen og markedsføringen av de første "datamaskinene". Dette klarte han med glans, og IBM begynte etter hvert å få overtaket i konkurransen.
Men så, rundt 1960, oppsto et problem som dagens IT-folk kanskje ikke er helt klar over: Det totale kaos var i ferd med å oppstå.
Det ble stadig produsert flere datamaskiner, og ingen av dem kunne kommunisere med hverandre. De var ikke kompatible som det het. Dette var et særlig problem for IBM på den måten at det var umulig å ha så mange ulike produksjonsopplegg, service og tjenester. Men det var også et problem for kundene: Skulle de oppgradere måtte de enten kjøpe nytt utstyr eller ha store kostnader til omskriving av programvaren. Dermed dukket tanken om et totalt integrert konsept opp. Resultatet var det største og mest risikofylte prosjekt som noen bedrift noen sinne hadde påtatt seg – 360-arkitekturen som, slik navnet tilsier, skulle dekke hele omkretsen av fremtidige maskiner av ulik størrelse, tykkelse og egenskaper.
Det var Bob Evans og Frederick P. Brooks jr. som fikk ansvaret for å utvikle 360-arkitekturen. Beslutningen ble tatt i mai 1961.
Arbeidet bød på betydelige problemer og ikke minst motstand internt. IBM hadde lansert 1400-serien som var en salgssuksess. Hvorfor gå bort fra en sikker vinner og satse på noe nytt som en ikke sikkert visste ville bli en realitet? Det ble en kraftig kniving, hvor 360-folkene til slutt gikk seirende ut.
7. april 1964 annonserte IBM lanseringen av den nye produktfamilien – 360-arkitekturen. Til alles overraskelse ble dette en salgsuksess nesten fra første stund. Men det genererte et nytt problem: Produksjonsleddet ble en flaskehals. Det var da Thomas jr. traff sin fatale beslutning: Han plasserer sin bror Dick som leder for produksjonsenheten, og Learson som leder av salget.
Det var et ulykkelig valg. Ikke fordi Learson ikke klarte jobben. Men fordi Dick Watson sviktet. Og kanskje hadde han ingen mulighet for å lykkes. Å lede IBM World Trade krevde salgskompetanse. Å lede produksjonen av 360-serien krevde teknologikompetanse. Det hadde ikke Dick, og han hadde det nok heller ikke i seg å være en drivende leder. Det gikk så dårlig at hele IBMs eksistens sto på spill. Det var ingen ting annet å gjøre for Thomas jr. Han måtte gi sin bror sparken og overlate ansvaret til andre.
Det var en like riktig beslutning, som det i sin tid var en feil beslutning å overlate ansvaret for produksjonen til Dick. Dick Watson forble i IBM til 1970. Da gikk han av og ble USAs ambassadør i Paris. Det utviklet seg til en liten skandale – Dicks alkoholproblemer ga diplomatiske problemer. Det ble blant annet klaget over at han på en flytur fra Paris til Washington i beruset tilstand hadde klådd på flyvertinnene. (President Nixons kommentar: "Det er bedre å klå på jenter enn på gutter!")
Dick Watson døde i 1974, 55 år gammel.
360-arkitekturen skaffet IBM i 20 år en totalt dominerende markedsstilling – fra 1964 til 1985. I 1971 gikk Thomas jr. av (etter å ha fått et mindre hjerteattakk). Også han ble diplomat – USAs ambassadør i Moskva. Den karrieren var ikke like heldig som karrieren i IBM, dog ikke i form av samme skandale som broren hadde forårsaket.
Thomas Vincent Learson ble en overgangsfigur frem til Frank Carey overtok i 1973. Carey og etterfølgeren John R. Opel (1981-85) var begge "ekte" IBM-ere som surfet på den markedsbølgen 360-arkitekturen hadde skapt. Fra midten av 1980-årene ble det imidlertid klart at IT-bransjen sto overfor en teknologisk endring med PC-er og mikroprosessorer. Ulykken var at IBM og særlig dens leder, John F. Akers, ikke så signalene. Akers var utrolig passiv og har nok vært den minst handlekraftige lederen i noen IT-bedrift noen gang.
Omsetningen og lønnsomheten sank fra det tidspunkt Akers ble ansatt (i 1986). Og i 1991 gikk IBM for første gang i historien med underskudd – et betydelig underskudd på 2,9 milliarder dollars. Et fremragende resultat i forhold til hva som skjedde året etter – et underskudd på 5 milliarder dollars. Men det var jo bra i forhold til hva som skjedde i 1993 – 8,1 milliarder dollars i underskudd…
Noe måtte gjøres. Resultatet ble en ekstern rekruttering: Lou Gerstner overtok i april 1993. Samme år, 31. desember 1993, døde Thomas Watson jr.. Han var i 1987 blitt utropt av magasinet Fortune til "Verdens største kapitalist"!
Mot alle odds klarte Gerstner å snu IBM rent økonomisk i perioden 1993 – 2002, og få etablert IBM på ny til å bli en betydelig aktør i IT-bransjen. Etter hvert ble det også sterkere satsing på tjenestesektoren i IBM, særlig gjennom oppkjøpet av PricewaterhouseCoopers for et par år siden
Det er all mulig grunn til å ønske Samuel J. Palmisano – som overtok IBM 1. mars 2002, og Morten Thorkildsen som overtok IBM Norge i fjor høst lykke til videre de neste 80 årene…
(De kanskje viktigste kildene til IBMs historie er Thomas Watson jr. relativt ærlige, men selektive selvbiografi Father, Son and Co fra 1990 (som han riktignok ikke skrev selv!), samt Emerson Pughs bok Building IBM: Shaping an Industry and Its Technology fra 1995. Av nyere litteratur kan nevnes Kevin Maney: The Maverick and his Machine: Thomas Watson Sr., and the Making of IBM, 2003, og Richard Tedlow: The Watson Dynasty, 2003).
Les også:
- [14.02.2004] 80 år med IBM
- [11.06.2003] Mannen som avviste elektronikken
- [20.01.2003] Også elefanter kan danse
- [30.09.2002] Neppe noen 'blåmandag' for IBM
- [05.03.2002] Det siste dette firmaet trenger er en visjon!
- [21.01.2002] Bemerkelsesverdig om elektronikkens århundre
