Denne kommentaren er en anmeldelse av boka Verktøy og vitenskap, datahistorien ved NTNU, utgitt av Tapir forlag.
Historiker Ola Nordal ved NTNU har skrevet en både perspektivrik og spennende datahistorie med betydning langt utenfor Trondheim-miljøet.
En historiker må ikke bare fortelle hva som skjedde, men også hvorfor det skjedde, og hvilke konsekvenser det han forteller om har hatt. Overført på den oppgaven Ola Nordal har påtatt seg – datahistorien ved NTH/NTNU – kan spørsmålsstillingene være:
- Hvorfor begynte NTH å interessere seg for datamaskiner i slutten av 1950-årene? Var det for å skaffe seg mer effektive verktøy til hjelp i forskningen, eller ville datamaskinene gi grunnlag for selvstendig forskning i seg selv?
- Hvilke resultater ga satsingen på datamaskiner for NTH/NTNU, og hvilke resultater eventuelt ga det for omgivelsene, næringsliv og samfunn?
- Hvilken betydning har datautviklingen i Trondheim hatt for Norge som sådan, sammenlignet med tilsvarende utvikling i forskningsmiljøene i Oslo og Bergen?
Og kanskje et ennå mer interessant spørsmål: Er resultatene et produkt av enkeltpersoners innsats eller av en mer overordnet strukturell utvikling, for eksempel kompetansestrid mellom institutter på NTH, og striden om sammenslåing av ulike fagmiljøer til det som senere ble NTNU?
Nordals store fortjeneste er at han i denne boken evner å kaste lys over alle disse spørsmålene.
Riktignok fordyper han seg ikke i alle problemstillingene, men som han selv sier «hver bokside kan gi grunnlag for en mastergrad, hvert kapitel for en doktorgrad.» Han har med andre ord levert et banebrytende verk som andre både kan, og ikke minst, bør bygge videre på.
Hva er da «svarene» på de ovennevnte spørsmålene i boken?
Det er en alminnelig oppfatning at Norge var sent ute med å bruke datamaskiner i forskningen i forhold til for eksempel Danmark og Sverige, og at Trondheim-miljøet var senere ute enn miljøene i Oslo og Bergen. Nordal påpeker at det er en sannhet med modifikasjoner. Da NTH anskaffet sin første digitale datamaskin fra Danmark, GIER, i 1962, hadde ikke de øvrige miljøene kommet langt, selv om Norsk Regnesentral var blitt etablert i Oslo i 1952 med formål «å fremme bruken av elektroniske regnemaskiner i Norge». Men datamaskinene de brukte innledningsvis, som NUSSE, fungerte ikke særlig godt. Denne forskjellen i tid kom derfor ikke til å ha noen praktisk betydning i det lange løp.
Nordals hovedtese er at det hele tiden fra 1960-årene og frem til i dag, har vært en grunnleggende strid om datamaskinen kun skulle være et verktøy for ingeniørene ved NTH for å ta de store beregninger og kalkulasjoner, eller bli en selvstendig vitenskapelig disiplin. Og – hvis det siste – skulle det være fokusert om forskning eller undervisning, eller begge deler?
Et eksempel på denne striden ble tydelig da NTH skaffet seg sin første superdatamaskin Cray i 1987. Dag Kavlie var da rektor ved NTH og fokuserte sterkt på datateknologiens betydning for de andre ingeniørfagene, og ikke på datateknologien som et selvstendig fagområde. Innvendingene mot kjøp av denne maskinen kom særlig fra Kjell Bratbergsengen. Innvendingene var av både faglig og økonomisk karakter.
Innvendingene hadde nok også sammenheng med at miljøet rundt Bratbergsengen var i ferd med å utvikle en egen superdatamaskin som var raskere enn Cray. Ledelsen ved NTH sto her overfor valget mellom å satse på en ferdig utviklet, internasjonal, maskin, eller et norskbasert utviklingsprosjekt med den risiko det innebar, og valgte det første.
Hva som hadde skjedd hvis en hadde valgt annerledes er ikke gitt noen å si.
Men det er et faktum at de som fra første stund mente at en skulle bruke datamaskiner ikke bare som verktøy, men som grunnlag for egen forskning og utvikling, herunder også utvikling av datafaget, har fått «rett». Den æren skal særlig tildeles professorene Kjell Bratbergsengen og Arne Sølvberg.
Begge var med på å utvikle fagområdet databehandling som undervisningsfag, og ikke bare i form av skolemessig opplæring i programmeringsspråk og operativsystem. Sølvberg har vært instrumentell i utviklingen av systemutvikling basert på de metodikker som svenskene Babenko og Langefors hadde utviklet, og som har gitt vesentlige bidrag til systemutviklingsteori internasjonalt, også kalt Den skandinaviske skolen. Det samme gjelder Bratbergsengen når det gjelder databaseteori.
NTHs datasatsning har også hatt betydning langt utover høyskolens område. Etableringen av en «datasentral», RUNIT, som også tok oppdrag for næringslivet, fikk allerede i 1966 sin avløper i Nor-Data som ble den første datasentralen som trøndersk næringsliv kunne benytte seg av.
RUNIT var ikke bare datasentral, men drev også forskning. Ut av den forskingen kom mange produkter som senere ble kommersialisert og fikk internasjonal anerkjennelse og utbredelse.
Nordal er flink til å fremheve den betydelige «spinoff» forskningen fikk for næringslivet og norsk dataindustri, spesielt innenfor programvare. Mye av dette er sannsynligvis nytt for de fleste.
Det er i denne sammenheng tilstrekkelig å nevne biblioteksystemet BIBSYS, en samling metadata om bibliotekenes bøker og annen informasjon. Bratbergsengens database-arbeid ga to kommersielle produkter som senere ble en del av Suns produktportefølje. Og alle kjenner historien om søkemotoren Fast. Det er ikke for ingenting at både Microsoft (som har kjøpt Fast) og Sun (som er kjøpt opp av Oracle) begge har utviklingsavdelinger i Trondheim.
Ett av de områdene som ifølge Nordal fikk begrenset betydning, var NTHs bidrag til «Nasjonal Handlingsplan for IT» fra 1980-årene. Den planen var for mye fokusert på kompetanseutvikling innenfor datafaget og ikke en næringspolitisk satsing. Men så kan en si at andre tilsvarende planer fra den tiden heller ikke fikk særlig gjennomslag.
Og her er vi ved et vesentlig perspektiv som denne boken trekker opp:
Datamaskiner var for 50–60 år siden regnemaskiner. De hadde stor praktisk betydning for forskere som i sine fagområder hadde store regne- og kalkulasjonsoppgaver, og for næringslivet som trengte å automatisere enkle prosesser. Men i dag har datamaskiner endret fullstendig karakter. De er blitt vesentlige innsatsfaktorer for innovasjon og utvikling i næringslivet, og for den sosiale og samfunnsmessige utvikling. Men disse perspektivene har fremdeles ikke politikernes ører og øyne.
Forlaget skriver i sin markedsføring av boken at den ikke bare er skrevet for de som ikke kjenner miljøet rundt NTNU så godt, men «også for de som har en generell interesse for data og vår nære historie». Det er etter mitt syn en kraftig undervurdering av bokens betydning.
Boken er et vesentlig bidrag til teknologihistorie i sin alminnelighet, og til forståelsen av samspillet mellom forskning, næringsliv og IT-industrien. Boken er skrevet for alle som er interessert i forskningens og kunnskapsindustriens betydning for norsk økonomi.
Min eneste innvending mot boken er at den kan være noe «museal» enkelte steder – en teknisk fordypning i gamle datamaskiners indre egenskaper, kan både være avsporende for den fremstilling Nordal ønsker å gi, og avskrekkende for mange lesere.
Men totalt sett – dette er et vesentlig bidrag til norsk teknologihistorie.
(Under arbeidet med denne anmeldelsen har jeg fått vite at et doktorgradsprosjekt ved NTNU om den norske Internett-historien dessverre ikke kom i mål. Nordmenns betydelige bidrag til Internetts utvikling, både internasjonalt og nasjonalt, er dermed i ferd med å gå i glemmeboken. Det må ikke skje.)
