Kunstig intelligens (AI) er en teknologi som brukes i selvkjørende biler, som ser og gjenkjenner kreftceller, engasjerer seg i menneskelig dialog, skriver artikler, anbefaler filmer og bøker og er vår personlige assistent når vi skal investere i pensjonen eller trene. Smarttelefonen er en AI-maskin.
Fordi kunstig intelligens kan gjøre det meste av hva vi kan – ofte bedre – er det rart å tenke at det er når AI støtter mennesker – ikke erstatter dem – og brukes for å skape nye verdier, at teknologien har størst nytte for oss alle. Men kortsiktige ledere kan være fristet til å gjøre det motsatte.
Ifølge McKinsey Global Institute kan automatisering erstatte mer enn 45 millioner amerikanske arbeidere, eller nesten 30 prosent av arbeidsstyrken, innen 2030. For Norge med en arbeidsstyrke på nesten tre millioner, ville dette betyr 900.000 arbeidstakere. Fordi dette er problematisk, må vi tenke annerledes.
Jakten på konkurransefortrinn
Harvard-professor Niraj Dawar skriver i sin bok Tilt: Shifting Your Strategy from Products to Customers at ledere leter etter konkurransefortrinn på alle de gale stedene. Det er mye mer å hente ved å innovere i virksomhetenes ulike kontaktpunkter mot kundene, fremfor i produksjon og administrasjon. Det gode spørsmålet er: «Hvilke nye ting kan vi gjøre nå med AI-teknologien som vi aldri før har kunnet gjøre?». Her skjer det mye.
Ifølge Statistica ble det i 2021 investert totalt 94 milliarder dollar i utvikling av AI-teknologi, hovedsakelig innen helse, jordbruk, finans og romfart. I dag vet vi at teknologien har skapt en vesentlig økning i levestandarden i store deler av verden – hovedsakelig ved å skape nye muligheter og produkter, fremfor å gjøre eksisterende varer og tjenester billigere. Men det er ting vi må tenke på.
Ett forhold er at gjeldende skattepolitikk favoriserer de som investerer i selskaper, maskiner, roboter og AI, fremfor vanlige lønnsmottakere som lever av lønnen. Historien har vist at kapitaleierne tar størstedelen av den økonomiske gevinsten.
Det er dette den franske økonomen Thomas Piketty viser i boken Capital in the 21st Century. I USA fra 1950 til 1975 hadde vanlige familier en lønnsutvikling som var lik produktivitetsveksten. De fikk med andre ord sin del av den økonomiske utviklingen. Siden 1975 har timelønnen stagnert, mens produktiviteten har fortsatt å øke. I 2021 er forskjellen mellom timelønn og produktivitetsveksten på 120 prosent. Andre enn lønnsmottakerne har med andre ord nytt godt av den økonomiske veksten.
Turing-fellen
Et uendret skattesystem kan medføre at kunstig intelligens gir formuevekst til noen få, men ikke alle. Erik Brynjolfsson ved Stanford kaller dette Turing-fellen. Når maskiner blir bedre erstatninger for menneskelig arbeidskraft, mister arbeidstakere økonomisk og politisk forhandlingsmakt og blir stadig mer avhengige av dem som kontrollerer teknologien.
I Norge er vi er et godt stykke unna denne fellen fordi effekten av kunstig intelligens så vidt begynner å få innvirkning på samfunn, virksomheter, ansatte, kunder, og innbyggere. Men det er nå vi må handle.
Løsningen er at vi bruker klokskap og fantasi – noe ingen super-computer eller avansert algoritme besitter! Vi vet hvor vi vil: Et inkluderende samfunn hvor mennesker er i produktivt arbeid for en bærekraftig økonomi som finansierer velferdsstaten.
WSJ: Apple og Nvidia i samtaler om Open AI-investering
