Et økende antall norske virksomheter er en del av et digitalt økosystem. Ett eksempel er Finn, som har etablert et vellykket økosystem for rubrikkannonser, ved å knytte sammen selgere og kjøpere av varer og tjenester. En annen nasjonal suksesshistorie er Altinn, som knytter sammen innbyggere og bedrifter ved hjelp av offentlige registerdata. Det kommer delegasjoner fra hele verden for å lære av dem.
Et digitalt økosystem består av flere bedrifter - og deres digitale løsninger og tjenester – alt knyttet sammen ved hjelp av Internett. Det er ingen som eier dem, de har flytende grenser, og er i konstant utvikling. Økosystemer vokser organisk gjennom bruk og såkalte nettverkseffekter: Jo flere tilbydere på Finn, jo flere kunder – som igjen fører til flere tilbydere. I sentrum av et digitalt økosystem finner vi en digital plattform, som muliggjør utveksling av data og tjenester data mellom ulike grupper.
Digitale økosystemer stimulerer innovasjon og næringsutvikling, men gir nye utfordringen når det gjelder innkjøp, beslutninger og samarbeid. I et samarbeid mellom Universitetet i Oslo og Norges Handelshøyskole studerer vi noen av utfordringene.
Hvordan styres digitale økosystemer?
Digitale økosystemer er spesielle organisasjoner, helt ulike våre tradisjonelle, og må derfor styres på en annen måte. Den anerkjente forskeren Amrit Tiwana beskrev det slik: Det er orkestrering, ikke kontroll, som må være nøkkelen til styring av digitale økosystemer. Hierarkiske kontrollstrukturer fungerer godt i tradisjonelle organisasjoner, men slike strukturer finnes ikke i digitale økosystemer. Styring handler derfor om å påvirke økosystemet i ønsket retning, ikke til å kontrollere det.
Det høres fint ut, men hva betyr det i praksis? En lang rekke spørsmål må besvares med nye konsepter og løsninger:
- Hva betyr dette for innkjøp? Innkjøp er en av de største kostnadene for enhver bedrift, privat eller offentlig, og det er etablert rutiner og lovverk for å sikre at innkjøp gjøres til best mulige betingelser, til best mulig kvalitet, og på en måte som sikrer konkurranse blant leverandører. Overgangen til digitale økosystemer endrer viktige sider av dette. I stedet for å inngå en avtale med én leverandør om én total IT-løsning, vil innkjøp rette seg mot bestemte, men avgrensede løsninger, for eksempel en app for en brukergruppe.
- Hva betyr det for beslutningstaking? Beslutningsprosesser i digitale økosystemer involverer mange deltakere, og baserer seg på å oppnå resultater gjennom tilslutning heller enn avstemning. Problemstillingene kan være komplekse, knyttet til strategi, finansiering, ansvarsforhold, sikkerhet og standardisering. Hvordan kan dette gjøres smidig og ubyråkratisk?
- Hvordan håndteres uenighet? I et digitalt økosystem kan det oppstå uenighet mellom de ulike aktørene. Det kan være mellom plattform-eier og app-leverandører, eller mellom konkurrerende app-leverandører, dersom noen blir eller føler seg forskjellsbehandlet. Hvilke mekanismer må etableres slik at uenighet kan håndteres bruke av rettssystemet?
Det er lett å undervurdere disse utfordringene. Basert på vår forskning foreslår vi tre prinsipper for styring i digitale økosystemer.
Tre prinsipper: Verdiskaping, samstyring, tillit
Verdiskaping er det viktigste, for uten tydelig verdiskaping vil økosystemet erodere. I økosystemet må man arbeide for å at alle aktørene finner det verdt å være der. Aktørene må oppleve at økosystemet løser deres utfordringer og behov på en effektiv måte. For brukere er bekvemmelighet (lett å forstå, lett å bruke) et viktig krav. I tillegg må plattformeier finne balansen mellom autonomi og orden. For lite autonomi for deltakerne vil føre til at de ser seg om etter en annen plattform, mens for mye autonomi lett kan føre til uønsket variasjon.
Samstyring er nødvendig i ikke-hierarkiske strukturer som økosystemer. I økosystemet må man etablere konsensusorientert beslutningsprosedyrer, med bred involvering. En rekke saker krever samstyring: Fordeling av kostnader og verdier, arkitektur, sikkerhet, problemløsning, innkjøp, konfliktløsning mv. Hvis beslutninger ikke oppleves som rettferdige, vil deltakere vurdere å forlate økosystemet.
Tillit er limet i et hvert digitalt økosystem. To typer tillit er spesielt aktuelle. Det første er institusjonell tillit, som handler om at aktørene kan stole på plattformeier og plattformens sikkerhetsmekanismer. Den andre er aktørtillit, at de som samhandler i økosystemet er ærlige og redelige, og lever opp til definerte regler og uskrevne normer for oppførsel. Tillit bygger på kunnskap, og transparens er derfor avgjørende i et digitalt økosystem.
Bendik Bygstad er professor ved Institutt for Informatikk, Universitetet i Oslo, og professor II ved NHH.
Jon Iden er professor ved Norges Handelshøyskole, NHH.
