Tillit er typisk norsk, med god grunn. I en nasjon som har hatt velfungerende samfunnsinstitusjoner siden andre verdenskrig, der renholderen har kunnet treffe kongen i skiløypa, er det kanskje vanskelig å unngå. Nordmenn er på tillitstoppen i Europa. Ikke bare er tilliten til institusjonene høy og voksende – vi stoler også på hverandre. Vi låser ikke hyttedøra, og vi regner med at både legene og lærerne vet hva de driver med.
Denne tilliten er vårt særnorske konkurransefortrinn. Tillit er avgjørende for å lykkes med å bringe nye produkter og tjenester til markedet, og det fremmer innovasjon. Der det er trygt å satse på noe nytt, er det også lettere å gjøre det. Tillit skaper også mer effektive samfunn, og gjør at vi eksempelvis kan kreve inn skatter basert på egenrapportering i selvangivelsen.
Velfungerende institusjoner, små forskjeller og høyt velferdsnivå kan forklare tilliten vår. Men vi er også naive. Nordmenn er europamestere i Facebook, verdensledende i bruk av smarttelefoner og svært åpne for å ta i bruk ny teknologi. Tiden det tar fra et produkt presenteres til det har gjennomtrengt markedet er langt kortere i Norge enn i de fleste andre land.
At Huawei, et kinesisk selskap underlagt kinesiske lover om innsyn i data, bygger ut kritisk digital infrastruktur har knapt fått oss til å løfte et øyenbryn før nå helt i det siste. Vi aksepterer det nye relativt ukritisk. Naiviteten har tjent oss godt, fordi vi gjennom å adoptere nye løsninger raskt har blitt blant de ledende landene i Europa på digitalisering. Men tilliten naiviteten bringer med seg er skjør, og den er under angrep.
I den digitale verden legger vi våre viktigste verdier i skyen. Det har mange fordeler. Vi må imidlertid være klar over at døra til skyen ikke befinner seg på den trygge hytta i Kragerø. Skyen er hele verden, og døren er samtidig i et dårlig nabolag i Detroit, en mørk bakgate i Cape Town og i favelaen i Brasil. Digitalisering gjør hver og en av oss eksponert for de mest kriminelle miljøene i verden. Hvis Nav eller politiet blir utsatt for hacking eller teknisk svikt er det tilliten til sentrale samfunnsinstitusjoner som blir svekket.
Paradoks at IT får skylda
Når vi digitaliserer kritisk samfunnsstruktur, og gjør stadig mer av vårt private og offentlige liv digitalt, er digital sikkerhet avgjørende. Informasjonssikkerhet var like viktig da pasientjournaler ble fraktet med taxi mellom sykehus, men det er når de blir tilgjengelige for indiske IT-medarbeidere at vi reagerer. Det er et paradoks at IT får skylda, når digitalisering av medisinsk informasjon gjør den sikrere, men det er også en naturlig konsekvens av mangel på kunnskap. Vi er vitner til en kidnappingstragedie der teknologien blockchain, grunnlaget for kryptovaluta, står sentralt, men få vet hvordan teknologien fungerer og hva den kan brukes til i det godes formål. Derfor kommer også forslag om å forby det hele.
Manglende kunnskap om teknologi skaper frykt
Norsk senter for informasjonssikring (NorSIS) har dokumentert økende bekymring i befolkningen knyttet til deres digitale liv. Sammenliknet med 2015 mener flere at de utsetter seg selv for risiko på nett, færre at de får tilstrekkelig informasjon om digitale trusler og flere forbinder det å bruke offentlige tjenester på nett med høy risiko. En av tre har ikke tillit til at myndighetene sikrer informasjonen de har registrert om dem. NorSIS har advart om at flertallet av oss ikke har opplæring i datasikkerhet. Manglende kunnskap om teknologi skaper frykt, og det fører til at det ikke er sammenheng mellom bekymringene våre og atferden vi har på nett: Vi er skeptiske til å dele data, men bruker Google daglig.
Høste fruktene
Kunnskapsmangelen handler selvsagt delvis om opplæring og utdanning, men jeg tror den også skyldes at vi som samfunn har en lite utviklet samtale om teknologi. Debatten om digitalisering handler ofte om hvilke jobber som blir borte. Forstår vi teknologien forstår vi også hvordan vi skal sikre oss, og hva fordelene og ulempene ved digitalisering vil være. Da kan vi forstå hva som skjer når kriminelle utnytter blockchain-teknologien eller sykehusene opplever teknisk svikt, vi kan trekke mer informerte konklusjoner og vi kan stille krav til politikerne våre. Forstår vi teknologien, kan vi klare å bevare den konkurranseledende tilliten vi har til offentlige tjenester, bedrifter og nye produkter - og samtidig høste fruktene av digitaliseringen.
Derfor blir kunnskapsheving en av digitaliseringsministerens viktigste oppgaver. Han bør drive frem en mer kunnskapsbasert offentlig samtale. Da kan vi kanskje begynne å ta naiviteten ut av den norske tillitslikningen, og sette kunnskap inn isteden.
