Jeg må innrømme at jeg var blant dem. De som trodde internet ville gå over. Til mitt forsvar så varte det ikke lenge. Reisen på nettet har vært fascinerende og lærerik, men også frustrerende og ydmykende.
Jeg håper min reise i «cyberspace» kan bidra til en inkluderende overgang til den teknologiske fremtiden, og at den kan være nyttig for både digitale ledere, og de som ikke føler seg som tekniske vidundere.
Å skulle ta inn dette «internettet» med et nyfødt barn og OL på Lillehammer, ble i overkant mye, midt i ammetåka. Dette var da internett ble åpnet for kommersiell bruk i 1994. Første stadiet for meg var å akseptere at internett var kommet for å bli og at jeg måtte lære meg å bruke det. Vi ante ikke at dette skulle bli et verdensomspennende kommunikasjonsverktøy og en teknologisk revolusjon.
De store endringene kom ikke på jobben med en gang, men vi merket det mest i den private sfæren. Vi kunne lese de første nettutgavene av aviser og så reklame på nettsidene. Vi kunne bruke datamaskinen som leksikon! Etter hvert kom det nye ord og forkortelser som ikke alltid var selvforklarende. De fleste nye ordene knyttet til internett var på engelsk og her var det om å gjøre å følge med fra starten av, skulle man henge med. Jeg hang ikke alltid med.
Ydmykende
Jeg skriver at internett også har vært ydmykende og her kommer et eksempel. Første gang jeg skulle snakke om Google uttalte jeg det «Goggles», altså svømmebriller på engelsk. For en som har studert i USA og anser seg som over gjennomsnittlig god i engelsk, var dette så pinlig som det går an. Det mest pinlige var at jeg uttalte det Goggles en lang stund, før datteren min korrigerte meg. Dere vet hvordan tenåringsbarn korrigerer foreldre? Det er ikke trivelig, for å si det sånn. Hun fortalte alle om hvordan jeg hadde uttalt Goggle på den lavpannede måten. Hun har ikke latt meg glemme det siden. Jeg ble senest minnet på det forrige uke, da jeg strevde med å komme inn på en Dropbox noen hadde delt.
Jeg leste bøker for barna. Det var ingen nettbrett på sengekanten. Senere fikk datteren min mobil i bursdagsgave da hun var 12 år. Når hun ser VHS av hvordan hun skrek i ekstase da gaven ble åpnet, så himler hun med øynene og blir ordentlig flau. Jeg tror ikke en mobiltelefon er en like stor milepæl i livene til de som vokser opp i dag, kanskje heller et nødvendig onde? Den videoen er min hevn for Goggles btw (internettord som jeg har lært meg).
Jeg var en kikker
Barna ble eldre og laget en Facebook-profil (FB) hver. Jeg måtte gjøre det samme og det var ikke uproblematisk. Den eneste grunnen, var at jeg skulle følge med på hva barna holdt på med. Jeg fikk hjelp av datteren min til å lage en FB-profil, men selv holdt jeg en lav profil. Jeg var en «kikker» med få FB-venner og nesten ingen innlegg. Så eksploderte sosiale medier med både Instagram og Twitter og jeg orket ikke forholde meg til alt. På jobben brukte jeg forskjellige innkjøpsystemer og ellers fungerte privatlivet med internett helt ok. Jeg lærte meg søkemotorer, Paint og Powerpoint, og hadde faktisk et velfungerende liv.
Reisen med internett var interessant, men utfordrende. Som representant for babyboomer-generasjonen er det noen ganger litt mer utfordrende å manøvrere på internett, enn det er for barna mine. Det virker som jeg ikke har de rette koblingene i hjernen, eller et passende ordforråd. Her er noen eksempler.
Usynlige nedtrekksmenyer
Jeg spurte sønnen min om hjelp til å finne informasjon på en hjemmeside på internett og jeg lurte på om han kunne vise meg hvor nedtrekksmenyen var. Han sa at jeg skulle klikke på tre prikker i høyre hjørne. Jeg spurte hvorfor i alle dager jeg skulle klikke på tre prikker? Der var nedtrekksmenyen, gitt! Jeg satt med en blanding av lettelse over å ha funnet det jeg lette etter og et stor irritasjon over at noen må gjemme menyen bak noen prikker. Jeg trodde prikkene var en del av designet på siden. Det ville ikke falt meg inn å tenke at det befant seg informasjon bak prikkene. Hvordan vet man sånt? «Du må bare prøve, mamma», får jeg høre. Millenniumsgenerasjonen og yngre har ikke opplevd at det faktisk kan skje skumle ting, hvis man «bare prøver». Som for eksempel å legge ut det jeg trodde var en privat melding til en venn, men som ble presentert for hele universet. Man blir bekymret for å klikke på ting etter sånne erfaringer.
Hvordan kommuniserer man med IT-avdelingen?
Jeg foreslo nylig for avdelingen min at vi skulle bruke Sharepoint til vårt felles arbeidsområde. Sharepoint brukes til å dele filer. Jeg følte meg stolt da jeg skulle sørge for at vi brukte tilgjengelig moderne teknologi. Det viste seg at Sharepoint maksimalt kan ha 260 tegn i URL-adressen, noe som forhindret oss i å lagre mange dokumenter. Jeg hadde nettopp lært meg hva en URL-adresse var. Ikke skjønner jeg hvordan man klarer å få så lange adresser, men vi lar det være med det. Da fikk jeg et tips om at vi kanskje hadde en gammel versjon av Sharepoint. Jeg kvinnet meg opp og ringte IT-helpdesk, etter at jeg hadde laget en «ticket», altså en forespørsel til IT-kundestøtte. Sånn gikk det:
Meg: «Jeg har et spørsmål om Sharepoint.»
IT: «Hva lurer du på?»
Meg: «Hvordan kan vi bruke Sharepoint til et felles arbeidsområde?»
Da begynte moroa.
IT: «Kan du godkjenne at jeg overtar PC-en din?»
Meg: «Ja, vær så god.»
Etter mange lynraske klikk var IT (som jeg kaller vedkommende) et helt annet sted og sa at der var det en nyere versjon av Sharepoint.
Meg: «Hvordan kan jeg bruke det og hvor er den?»
IT: «Den ligger her», klikk, klikk, «via One Drive», klikk, klikk.
Meg: «Hvorfor har vi ikke den nye versjonen foran der jeg logger inn?»
Jeg hørte selv at ordet «foran» ble rart, men jeg så det foran på skjermen min, dermed «foran».
IT: «Du går bare inn her, oppretter en struktur, gir tilganger, og så kan dere jobbe der.»
Meg: «Hvor er vi nå og hvordan kom du dit?»
Jeg ante ikke hvor IT var, så bare noe som beveget seg på skjermen min.
IT: «Du åpner One Drive, går via de områdene jeg gjorde nå, men bruk en annen browser, så skal du kunne jobbe der.» «Løser dette problemet ditt?»
Meg: «Eh, det er jeg ikke helt sikker på.»
IT: «Ok, da stenger jeg ticketen og bare ring hvis det er noe.»
Så skulle jeg fortelle avdelingen min om vi kunne bruke Sharepoint. Jeg måtte innrømme at jeg egentlig ikke hadde skjønt hva IT hadde forklart og jeg trodde ikke vi kunne bruke det. Jeg ble veldig glad når flere i 30-årsalderen var enige i at de heller ikke forstod hvordan vi skulle bruke det.
Har du hørt den før? Har man et IT-problem på jobben, så send en «ticket», altså en forespørsel til IT. Det er bare det at noen av oss ikke klarer å finne egnede ord for å beskrive problemet. I hvert fall ikke ord som IT kan forstå. Mine «tickets» kunne sannsynligvis fått humorprisen.
Den største teknologiske utfordringen i mitt liv
I 2016 ble jeg aktivist for første gang. Jeg visste at man gikk i demonstrasjonstog og ropte slagord, men jeg ante ikke at man måtte være god på teknologi og SoMe i tillegg. Jeg kunne ingen av delene.
Etter retorikken om kvinner i presidentkampanjen i USA i 2016, om «grab them by the pussy» fikk jeg nok av nedsnakking av kvinner. Jeg bestemte meg for å organisere Women's March (WM) i Norge. WM er den gigantiske marsjen hvor over 5 millioner marsjerte for likestilling, mangfold og inkludering. Den 21. januar 2017 marsjerte 3 000 i Norge. Jeg hadde verken organisert eller deltatt i en demonstrasjon før, så utfordringene stod i kø. Det første jeg måtte gjøre var å lage en FB-event og en FB-gruppe. Jeg måtte spørre sønnen min om hjelp til begge deler. Rett før vi skulle lage FB-event spurte sønnen min: «Er du helt sikker på at du vil gjøre dette, mamma?» Ja, svarte jeg, å stå opp for verdier som likestilling, mangfold og inkludering, vil aldri være feil. Han var nok mest bekymret for at moren hans skulle dumme seg ut i «cyberspace», og han hadde all grunn til å være bekymret!
For å klare å mobilisere globalt og organisere lokalt, måtte jeg å håndtere videokonferanser på Skype og Maestro, booste FB-sider, Instagram, Twitter og organisasjonsverktøyet Slack. Jeg hadde ikke klart meg uten Pippis ordtak: «Det har jeg ikke prøvd før, så det tror jeg sikkert at jeg kan klare».
Gjennomsnittsalderen på organisatorene for WM var 40-55 år, altså babyboomer-generasjonen og generasjon X. Vi måtte bruke millenniumsbarna våre som teknologieksperter. Teknologi og sosiale medier var avgjørende for å mobilisere millioner av mennesker til å marsjere på samme dag. Datteren min sa: «Husker du hvor mange ganger du spurte meg om hjelp til sosiale medier?» «Ja, jeg vet jeg ringte flere ganger i uken», sa jeg og lo. «Nei, mamma, du ringte flere ganger om dagen», sa hun og himlet med øynene.
Det er flaut
Vi hadde ikke tid til å være flaue over spørsmålene vi stilte om SoMe i WM. Men, hvordan er det på arbeidsplassene? Er det flaut å være 52 år og måtte spørre en på 29 år om forskjellen på Firefox og Google Crome? Eller hvordan du setter opp intranettsiden med snarveier? Ja, det tror jeg mange syntes. Hvis du har vært leder i mange år tror jeg det kan oppleves som enda flauere. Arbeidsgiverne våre forventer at vi alle klarer å følge med på teknologien, som Yammer, Facebook at Work, Workplace og så videre. Jeg tror mange av oss babyboomere over 50 år og en del i generasjon X sliter med å henge med, men vi tør ikke si ifra på jobben. Vi spør heller barna våre hjemme. Det føles tryggere.
Balanced mentoring
Basert på dette fikk jeg ideen om balanced mentoring. Jeg har vært mentor for mange de siste 20 årene. Jeg har vært en mentor, som regel den eldste og mest erfarne, som har delt kunnskap med en som er yngre, med mindre erfaring, en mentee. Så testet jeg ut følgende: En kollega spurte om jeg kunne være hennes mentor for å bli en bedre innen forhandlinger. Med 20 års erfaring i forhandlinger, så svarte jeg ja. Jeg sa hun kunne spørre om alt hun ville, ingenting var flaut.
Så spurte jeg om hun også kunne være min mentor, innen teknologi. Hun var 25 år, oppvokst med internett og mye bedre enn meg innen teknologi og SoMe. Det ville hun. Vi hadde nå en mentor-til-mentor-relasjon som var nyttig for begge. Hun sa at det var lettere for henne å bruke meg som mentor nå som hun også var en bidragsyter. Vi kunne spørre hverandre om alle slags spørsmål og vi økte hverandres kunnskap. Jeg tror flere selskaper kan ha nytte av dette. Fordelen med balanced mentoring er at begge parter øker egen kompetanse, det er en likestilt relasjon. Det er også helt gratis. Kompetansen finnes allerede i organisasjonen.
Klarer vi å henge med?
Min utfordrende reise med internett har ført til at jeg nå administrater to FB-sider, Women's March Norway, selskapet Mobilzing Yourself og min private FB-gruppe. Jeg administrerer tre Instagram-kontoer tilhørende FB-profilene, bruker Snapchat og jobber i Google Dokumenter. Jeg brukte tre Slack-grupper for å organisere WM. Bruk av Skype og Zoom til videokonferanser, er også kjente arenaer nå. Steget helt ut på det store internettet tok jeg når jeg holdt en TEDx Talk: «How to mobilize 5 million people to march for values» som ble lastet opp på Youtube.
Jeg har tro på at min generasjon vil klare å henge med når det gjelder teknologi fremover. Vi skal jobbe i 10-15 år til, så vi er nødt til det. Men, jeg vil oppfordre bedrifter til å kartlegge IT-kompetansen, som en del av den digitale strategien. Kartleggingen bør være slik at man tør å fortelle hva man ikke kan, uten at det blir flaut. Da kan implementeringen og opplæringen bli en suksess.
Jeg prøver stadig å lære mer om hashtags, deling, nettlesere og så videre. Barna mine himler stadig med øynende og sier at: «Dette har jeg forklart deg mange ganger, mamma». Jeg har lagt stoltheten til side og hopper ut i «cyberspace». Man skal ikke undervurdere hvor mye moro man kan med litt galgenhumor og selvironi.
Hilsen Brit-Agnes Sværi
#gettingbetterattechnology
