En morgen i mai, mens folk flest var på jobb, snørte jeg på meg joggeskoene og tok en løpetur gjennom Oslos gater. En gang i kvartalet stenger vi kontoret for det vi i Arm har valgt å kalle en «Day of Care».
Vår erfaring er at de ansatte innimellom har behov for å ta vare på seg selv, rett og slett gjøre noe de har lyst til, enten det innebærer å begi seg ut på eventyr, ta en velfortjent pust i bakken eller en løpetur.
Vi er, som alle andre, på jakt etter de beste folkene. Vi rekrutterer folk som skal løse noen av de mest komplekse teknologiske utfordringene i verden, og vi trenger alle, fra grafikkprosessor-spesialister til software-utviklere, for å løse disse.
Stor rift om folk
Dette er folk det er stor rift om! Kompetansen deres er en høyt etterspurt mangelvare. Ifølge SSB har hele 84 prosent av statlige virksomheter på jakt etter IKT-spesialister problemer med rekrutteringen. Det vil si at vi som tilbyr jobber i IT-sektoren, er nødt til å ta på alvor hvordan vi kan skape en arbeidsplass hvor det er attraktivt å jobbe. Hvordan?
For det første må vi erkjenne at den pre-pandemiske arbeidshverdagen aldri vil komme tilbake. Årene med pandemi ga oss helt andre forventninger til hva arbeidslivet skal være, og vi stiller helt andre krav til selv å kunne finne balansen mellom jobb og fritid.
En «Day of care» kan være en del av løsningen. I tillegg har vi i Arm i mange år gitt de ansatte «sabbatical», som innebærer at alle ansatte får fire ukers ekstra ferie hvert fjerde år de er ansatt hos oss. Og ikke misforstå: Dette handler ikke bare om å «ha fri». For oss er det en måte å ta våre ansattes behov på alvor på.
Forfatter: Dette er feilene som får sjefen til å gi opp en jobbsøker
Vil ha hjemmekontor
En jobb i IT-bransjen bør ikke stå i veien for drømmen om en jordomseiling, om å fullføre barnebok-manuset eller å feire bryllup i utlandet. Folk er arbeidstakere, men de er også mennesker med andre ambisjoner og drømmer enn de får utløp for på jobb. Vi krever mye av våre ansatte – og vi forsøker å gi mye tilbake.
Det samme gjelder fleksibilitet med tanke på arbeidstid og –sted. Etter pandemien viste en rekke rapporter, deriblant «Hjemme-borte-uavgjort», som ble utført av forskere ved Oslo Met på vegne av Arbeids- og inkluderingsdepartementet, at de aller fleste av oss ønsket å veksle mellom kontor og hjemmekontor.
For å imøtekomme dette har vi innført en hybrid arbeidsmodell. Vi tror det har en verdi å møtes, å dele kunnskap og bygge relasjoner i et kontorfellskap, men vi tror også det har en verdi å kunne bestemme selv hvor man ønsker å jobbe.
I en forlengelse av dette tror jeg vi i fremtiden også må rokke ved den tradisjonelle oppfatningen av hva et fysisk kontor skal være. Vi kan ikke lenger si til en eiendomsmegler at vi trenger 400 kvadratmeter, to møterom og en kantine.
Bygge kontorer for samhandling
Vi må bygge kontorer på en måte som gjør at antallet samhandlinger øker, hvor innovasjon kan oppstå på områder der du egentlig ikke forventer det. Vi må skape et tilholdssted for alle typer talenter, i måten vi fysisk designer kontorene på.
Alle arbeidsgivere, og kanskje spesielt i IT-sektoren, hvor innovasjon skjer i eksponentiell fart, må akseptere det flåsete faktum at «vi er på en reise». En typisk IT-bedrift i dag er ikke som den var for to år siden, og om to år vil den være helt annerledes igjen. Vi er derfor nødt til å omfavne en endringskultur, slik at vi raskt kan tilpasse oss markeder som skifter.
Under pandemien var det IT-sektoren som ledet an i ekspress-digitaliseringen av norske arbeidsplasser. Nå må den lede an på nytt, i utformingen av moderne arbeidsplasser som ivaretar de menneskelige ressursen, kunnskapen og kompetansen som trengs for videre innovasjon og teknologi-utvikling.
Dette er en skjebneuke for KI i Norge
