Inga Norberg og Lars Kristian Roland fra Direktoratet for e-helse skrev 14.august i år en artikkel i Digi.no om Aksons plattformarkitektur. Det er vanskelig å være uenig i deres generelle betraktninger rundt plattformer som en driver for digitalisering og innovasjon i et økosystem. Men når de selv trekker paralleller mellom Akson og smarttelefoner, så er det fristende å være litt direkte i tilsvaret; Ville du forpliktet deg til å bruke en telefon om 10 år som er spesifisert i dag?
En sentral egenskap ved et velfungerende digitalt plattformøkosystem, er nettopp at det kontinuerlig endres og tilpasses markedsbehovet. Plattformøkonomien transformerer forholdet mellom verdiskaping og verdiuttak for aktørene.
Digitale plattformer er både formidlere, markedsarenaer og datahub-er med omfattende bruk av kunstig intelligens for kontinuerlig forbedring av transaksjonene i realtid. Et nesten symbiotisk forhold mellom tilbud og etterspørsel - og mellom innovasjon, utvikling og gevinstrealisering. I denne konteksten er 10 uker en evighet – for ikke å snakke om 10 år...
Hvordan burde man tenke en plattformtilnærming i helse?
Som i naturlige økosystem så påvirkes også aktørene i digitale plattformøkosystem av endrede rammebetingelser. I et digitalt økosystem vil regulerende rammer være interoperabilitetsprinsipper, felleskomponenter, fellestjenester, incentivmodeller og definerte standarder og retningslinjer.
Det er her fokuset hos myndighetene burde være. Det er en utdatert tilnærming å kravstille den totale løsningen som man tror markedet vil trenge x år inn i fremtiden. Dette er utdatert fordi den teknologiske utviklingen nå går så raskt at det rett og slett ikke er en farbar vei.
En plattform er noe som løfter deg opp til et høyere nivå; Noe du og andre kan stå på. Vellykkede plattformer gjør det enkelt å komme inn på plattformen for å dele og foreta transaksjoner. De er endog attraktive for økosystemet – og både konsumenter og produsenter vil søke dit, nettopp fordi plattformene understøtter smidig utveksling og samskaping av verdier.
Et monolittisk journalsystem
I det konseptet som Akson-forprosjektrapporten prioriterer opp, «K7», er brorparten av fokuset og budsjettet derimot ikke på plattformfasilitetene, men snarere på Akson Journal-funksjonaliteten. Kun en brøkdel er satt av til det som er plattformrelatert, Akson Samhandling.
Direktoratet må gjerne kalle Akson K7 en «plattform», men i realiteten er dette spesifisert som et monolittisk journalsystem som skal dekke alle de 16 ulike funksjonsområder innen primærhelse i Norge.
Dette kan ikke anskaffes - det finnes nemlig ikke realisert noe sted ellers i verden. K7 innebærer altså mye utvikling. Og all erfaring med store IT-utviklingsprosjekter, ikke minst innen offentlig sektor, tilsier at det ikke vil lykkes her hjemme heller. NHS i UK har prøvd seg med et tilsvarende gedigent «K7»-prosjekt, og de mislyktes stort. 100 milliarder kroner av skattebetalernes penger gikk med før man stoppet programmet.
Må kunne forvente beste praksis
Vi må kunne forvente at Akson, som det største offentlige IT-prosjektet på trappene i Norge i dag, følger beste praksis retningslinjer, både de facto etablerte praksiser i IT-næringen og de som er basert på forskning. Funnene viser (dessverre) at mange IT-prosjekter, ikke minst i offentlig sektor, har et altfor høyt og ofte urealistisk ambisjonsnivå og for stor kompleksitet.
Dette gir igjen høy risiko. Prosjekter som går over flere år, har dessuten den iboende risikoen at den valgte teknologien er utdatert allerede før lansering. Hvis dagens Akson-planer faktisk skulle resultere i en felles EPJ-løsning for primærhelse i år 2030, og deretter kanskje være ferdig rullet ut i år 2035-40, så vil man fortsatt ha en løsning bygget på 2020-kravsettet.
Det vil si at man ikke blir kvitt det digitale etterslepet i helse- og omsorgsektoren på denne måten. Ei heller understøtter man nye måter å jobbe på i fremtiden.
