Smidig utvikling er vel og bra, men er det mulig å gjennomføre innenfor rammene til offentlig sektor? Det er ikke mulig å gjennomføre smidig utvikling og samtidig være helt lojal mot de etablerte styringslinjene i offentlig sektor. Spørsmålet er ikke om smidig utvikling er bra eller ikke. Det er heller om det er ønskelig å ha det som en del av utviklingen i offentlig sektor.
Smidig utvikling er en god måte å utvikle produkter på. Det være seg IKT-produkter eller andre produkter som noen kan ha nytte av. Det utvikles hele veien med brukeren i sentrum, og det medfører at de valgene som gjøres, kontinuerlig tilpasses brukerreisen. Gitt alle fordelene gjenstår fremdeles spørsmålet om det er noe offentlig sektor skal benytte seg av.
Balansekunst
Jeg har med interesse og nysgjerrighet de siste dagene har fulgt en rekke artikler på Digi om smidig utvikling i offentlig sektor. Artiklene belyser UDI, UNE og Nav, som kontinuerlig balanserer krav fra departementet om god prosjektledelse sammen med ønsket om å utvikle IKT-produkter ved bruk av smidig metodikk.
Reglene for å utrede IKT-prosjekter medfører at det kan ta mange år fra en har dokumentert behovet og til en virksomhet kan sette i gang med utviklingen. I dagens situasjon, med teknologien i rask utvikling og skiftende brukeradferd, er det ikke rart at virksomheter begynner å være kreative.
Samtidig er det gode grunner til at det er så strenge krav til dokumentasjon og bruk av fossefalls-metodikk i offentlig sektor. Det er et departement som skal bevilge penger til en stor IKT-investering, og det er Stortinget som gjennom å vedta statsbudsjettet, formelt gir penger til denne utviklingen. Med litt andre ord, det er et demokratisk prinsipp som er i spill her.
For de politikerne som skal bevilge penger til IKT-investeringer, er det forståelig at de har et ønske om hva pengene skal brukes på. De skal holdes ansvarlige for pengebruken ovenfor sine velgere, og de har et mandat om å ha en forsvarlig pengebruk. Det kan heller ikke tenkes at departementene, som gir fullmakter til resten av forvaltningen, ikke ønsker kontroll på hvilke produkter de finansierer.
For mange ukjente faktorer
Et forestilt tilfelle vil være at en offentlig etat ønsker å modernisere sitt IT-system, noe som ifølge dem vil koste 2000 millioner kroner – sånn cirka – for de vet ikke helt ennå. Det kan koste mer eller mindre. De skal bygge systemet ved bruk av en teknologi de ikke helt vet ennå, og de er ganske usikre på hvor lang tid det tar. De er sikre på at de vil modernisere IT-systemet sitt, men vet bare ikke hvordan, hvor lang tid eller helt nøyaktig hvor mye penger de trenger for å gjøre det. Det er skattebetaleres penger de ber om å få lov til å bruke for potensielt å øke et samfunnsgode. Mange synes det er vanskelig å si ja til den pengebruken uten god dokumentasjon på forhånd.
Prinsippet om smidig utvikling må i denne sammenheng også ses i lys av demokratiske prosesser. Det er ikke mulig å isolere dem helt fra hverandre. Det kan godt være at smidig utvikling bidrar til god produktutvikling. Men bidrar det til å opprettholde at demokratisk valgte politikere kan bli holdt til ansvar for pengene de bevilger? Og ikke minst, hvilke prinsipp har forrang?
Det blir et verdispørsmål. Bruk av sin demokratiske rett, som hver enkelt har gjennom å bruke stemmeretten sin, er en viktig institusjon i samfunnet. Systemet vi har for dette, er at politikere skal holdes ansvarlige for de valgene de gjør på vegne av dem som har stemt på dem. Å bevilge 2000 millioner til et IT-system som en har en vag beskrivelse og kostnadsoversikt, kan i det perspektivet være vanskelig.
Trenger modernisering
Det er et handlingsrom for å kunne jobbe smidig i offentlig sektor i dag. Om det skal etableres et større handlingsrom, kreves det nærmere undersøkelse. Det bør raskt på plass en utredning som ser på hvordan eller om det er ønskelig at offentlig sektor skal jobbe smidig.
Slik tilfellet er nå, er det mange kreative ledere i offentlig sektor som forsøker å balansere fossefall-metodikk med smidig utvikling. På kort sikt kan det fungere. På lang sikt bør styringsmodellen moderniseres.
