Hei du, småbarnsforelder som prioriterer påskefrokoster og sommerdanser, eller du, tidligere lærer som har byttet beite og nå er nyutdannet utvikler, eller du, som elsker å oppleve livet med nye og gamle venner.
Det er både plass og behov for deg og alle andre som utviklere.
Vi trenger variasjon
Se for dere en verden der alle utviklere er den typen «ekte programmerer» som Corneliusen og Julin beskriver i boka Ekte programmering.
Typen som ikke går hjem fra jobben klokken fem, som tydeligvis ikke har familie eller et veldig sosialt liv utenom jobb. Som tar omveier og gjør ting på gamlemåten istedenfor å finne nye, og som mener at «kjernen» i problemet er at programmering skal være enkelt og for alle.
Joda, vi trenger og ønsker disse ringrevene, men ikke alene. Vi trenger variasjon, vi trenger impulser, vi trenger at ulike ideer og perspektiver bringes til bordet.
Og ikke minst, vi trenger folk.
40.000 teknologer
Vi står midt i en lenge varslet kompetansekrise. I Norge trenger vi så mange som 40.000 teknologer innen 2030 , ifølge Samfunnsøkonomisk Analyse 2021. Nesten alle virksomheter, både i privat og offentlig sektor, sliter med å få tak i arbeidskraft med relevant teknologi-, IT- og utviklerkompetanse.
Svaret på utfordringen er like enkel som den er vanskelig. Flere må bli teknologer. Å utdanne flere er ikke nok, vi må også beholde dem vi har.
Hva er det Corneliusen og Julin i realiteten sier?
De sier at en utvikler på 57 år ikke skal være sammen med barnebarna sine, at en som spiller i band ikke skal ta seg tid til dette, at småbarnsforeldre ikke kan være innebandytrenere for laget til barna eller drive kodeklubb for kidsa i nabolaget. Fordi ekte utviklere ikke går hjem klokken fem, og de må bruke all «ledig» tid til faglig påfyll.
I mange år har vi diskutert behovet for teknologikompetanse i politikken, både lokalt og nasjonalt, men her sier jo faktisk Corneliusen og Julin at det ikke er plass i bransjen til utviklere som bruker tid på politikk ved siden av jobben.
Det synes å være enighet om at vi er i en situasjon hvor vi trenger å rekruttere flere inn i teknologifag generelt og utviklerrollen spesielt, men Corneliusen og Julin tar til orde for krav som vil lede til det motsatte.
Ensretting og ekskludering
Som et eksempel på hva holdninger og krav til deltagelse kan bety hvis det hindrer rekruttering til yrket, kan vi se til en fersk McKinsey-rapport. Den viser at kun 22 prosent av stillingene som utviklere og programmerere i europeiske selskaper er besatt av kvinner. Hvis vi dobler kvinneandelen fra 22 til 44 prosent, vil kompetanseunderskuddet i Europa mer eller mindre kunne løses.
Samtidig viser den samme analysen at Europa trenger et sted mellom 1,4 og 3,9 millioner flere arbeidstakere med relevant teknologikompetanse i løpet av de neste fem årene. Kan vi anta at de millionene av mennesker som er naboer, kjærester, foreldre, venner og mer også vil ønske seg et liv som består av mer enn kun jobb og fag?
Holdningsproblemer er ikke unikt for utviklerbransjen. Det er ikke det eneste stedet noen tar seg til rette og mener de har både innsikt og rett til å definere hva som er godt nok, hvem som er ekte og hvem som er velkommen inn – og setter kriteriene for hvordan man måler det.
Bidrar disse holdningene til takhøyde og mangfold eller ensretting og ekskludering? Vi ønsker å få flere inn, og vi ønsker å beholde dem.
Løsninger til hele befolkningen
Vi bør også snakke om hvorvidt bransjen bare trenger flere dyktige ansatte med ensrettet fokus på programmering, eller om det også er et vel så stort behov for ansatte med programmeringskompetanse i samspill med andre kompetanseområder.
For det er det, ikke minst fordi mangfold i kjønn, alder, livsfaser, interesser og bakgrunn vil bidra til bedre løsninger og teknologi.
IT-bransjen utvikler løsninger og tjenester som brukes av hele befolkningen. Når mangfoldet blant brukerne øker, må også mangfoldet i utvikler-teamene følge med. Vi trenger en bransje som i større grad speiler samfunnet, ikke i enda mindre grad.
Bidrar til å holde døra lukket
Corneliusen og Julin advarer i boka om at «denne boken er ikke for alle» og om at de bruker svart humor, sarkasme og overdrivelser for å presentere et polariserende syn på moderne utviklingsmetoder, som noen kan finne støtende.
Men forfatterne bidrar nok likevel til å øke, ja kanskje til og med oppmuntre til, inntrykket av at programmere må bruke all fritid på jobben.
Det er mulig det er ment som svart humor og provokasjon, men som debatten etter artikkelen viser: De bidrar til å holde døra i en lukket verden litt for godt igjen. Og de hinter om et ideal der utbrente og ensporede teknologer skal ta utviklingsbeslutninger på vegne av samfunnet for øvrig, et samfunn de selv ikke kan ha tid til å delta i.
Støtter fokus på faglig kvalitet
Samtidig skal Corneliusen og Julin ha ros for sitt fokus på faglig kvalitet og viktigheten av å bruke riktige verktøy til jobben, istedenfor å bare bruke noe som virker. Det støtter vi. Men de bommer dersom det de sier, er at man skulle bruke hele døgnet til faglig utvikling.
Mener de at utviklere skal bruke all sin fritid på å holde seg oppdatert, ha hobbyprosjekter, teste og leke seg med ulike programmeringsspråk og verktøy, ellers er man ikke god nok? En tidsbruk og faglig utvikling som burde vært finansiert av arbeidsgiver og kundene, ikke av folks fritid?
Det er fullt mulig å brenne for faget, selv om man i tillegg bruker deler av tiden sin på andre verdier og interesser.
En ekte utvikler forstår at det er mer enn egen spisskompetanse som skal til for å lykkes.
Skrev om ideen sin på Facebook – fem minutter senere ble han kastet ut
