For IT-leverandører blir den økte arbeidsgiveravgiften på fem prosent som ble innført fra 1. januar en økt kostnad, og alle kostnader vil før eller siden speiles i leverandørens priser.
Det store spørsmålet er om IT-leverandørene kan kreve prisendringer som reflekterer de økte kostnadene i kontrakter som ble inngått før årsskiftet.
Krever særskilt avtale
Dersom partene ikke har avtalt noe om rett til å endre prisene, eller bare har avtalt at prisene kan endres som følge av endringer i indekser, for eksempel konsumprisindeksen, kan leverandøren i utgangspunktet ikke kreve endringer i prisene som følge av økt arbeidsgiveravgift.
En endringsadgang må avtales særskilt.
IT-avtaler er ofte inngått på kontraktsmaler som finnes i markedet, som for eksempel fra Statens Standardavtaler (SSA), IKT- Norges eller Dataforeningens maler. Felles for disse standardmalene er at alle har regulert adgangen til å endre prisene etter endringer i konsumprisindeksen samt, i litt forskjellig ordelag, ved endringer i offentlige skatter eller avgifter som får virkning for leverandørens vederlag eller kostnader knyttet til leveransen.
«Grei skuring», har nok de fleste tenkt, og mange leverandører har sikkert også fremmet krav om økte priser.
Nøler med å stadfeste riktig tolkning
Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) har imidlertid nølt med å stadfeste at dette er riktig tolkning av statens standardavtaler. De ønsket å avvente en dom fra Høyesterett om tolkning av en entreprisekontrakt for bygging av tunnel.
Høyesterettsdommen falt i starten av mars, og Høyesterett konkluderer med at den kontrakten som var inngått mellom partene skal tolkes slik at entreprenøren/leverandøren (Marti) selv må ha risikoen for endringer i arbeidsgiveravgiften og ikke kan kreve endringer i prisen.
Flere grunner til å tolke annerledes
Det er flere grunner til at IT-kontrakter inngått på standardmalene skal tolkes annerledes enn den avtalen som ble tolket av Høyesterett i Marti-saken. Dommen i Høyesterett er nemlig basert på en kontraktsmal som skiller seg fra IT-standardmalene på mange måter:
Ikke snakk om å dekke kostnaden to ganger
I Marti-saken kan leverandøren også kreve prisendring i samsvar med endringer i en indeks som omfatter arbeidsgiveravgiften. Høyesterett mener at entreprenøren ikke skal få dekket kostnadene ved økt arbeidsgiveravgift to ganger. I IT-kontraktene er indeksreguleringen knyttet opp til konsumprisindeksen, som ikke omfatter arbeidsgiveravgift. Det vil derfor ikke være snakk om å få kostnaden dekket to ganger.
Flere klausuler om prisjustering
Det følger av kontrakten i Marti-saken at vederlaget skal justeres dersom det skjer endringer i «offentlige gebyrer og avgifter som entreprenøren etter kontrakten skal betale».
Høyesterett tolker dette slik at leverandøren ikke kan kreve dekket endringer i avgifter som inngår i leverandørens alminnelige virksomhet, og at arbeidsgiveravgift er et eksempel på en slik kostnad.
IT-kontraktene derimot har klausuler om at vederlaget skal justeres dersom det tilkommer avgifter som får virkning for leverandørens vederlag eller kostnader knyttet til leveransen. I IT-konsulentavtaler er lønn og sosiale kostnader et vesentlig kostnadselement og dermed også en vesentlig kostnad knyttet til leveransen. Med så forskjellig utgangspunkt og ordlyd i de to avtaletypene er ikke Høyesteretts vurdering på dette punktet relevant for tolkning av IT-standardmalene.
Forskjell på underleverandør og leverandør
I Marti-saken var det leverandørens underleverandør som hadde økte kostnader som følge av økt arbeidsgiveravgift. I følge Høyesterett inneholdt ikke avtalen med underleverandøren en klausul om rett til prisendring, men Marti valgte likevel å dekke underleverandørens økte kostnader, og fremmet dette kravet mot kunden. Høyesterett mente at det ikke var grunnlag for å identifisere leverandøren og underleverandøren i denne sammenheng.
Dette viser hvor viktig det er å ha gode back-to-back-avtaler med underleverandørene. Dersom IT-leverandørene også baserer sine avtaler med underleverandører på en av standardmalene, er det mer nærliggende at kunden må dekke også for underleverandørenes økte kostnader knyttet til arbeidsmiljø.
Må tolkes basert på sin ordlyd
Det er et viktig kontraktsrettslig prinsipp at hver avtale må tolkes basert på sin ordlyd.
Det er derfor farlig å bruke Høyesteretts tolkning av en entreprisekontrakt på IT-kontrakter med en helt annen bakgrunn og ordlyd.
Dersom IT-leverandører har inngått avtaler basert på de de standardmalene som nevnt, er det ingen grunn til å være tilbakeholdne med å kreve økning i pris som følge av økte kostnader til arbeidsgiveravgift.
