Jeg har gjennom et halvt arbeidsliv sett på arbeidet mitt omtrent på samme måte hver dag: Deltatt på noen møter, skrevet e-poster, gjort analyser og kanskje programmert en liten kodesnutt som støttet opp under disse analysene.
Det har føltes som et godt gjennomført dagsverk. Og så har jeg gjerne følt meg litt mer effektiv enn året før, sett meg i speilet og tenkt: «Jeg har da jammen hatt litt produktivitetsvekst i år også».
Men spørsmålet er om vi egentlig oppnår nok reell produktivitetsvekst til å sikre fremtidig konkurranseevne.
Fra «dag 1» til «dag 2»-økonomi
Kurvene for produktivitetsvekst er dalende i de fleste sektorer i Norge. Hilde Bjørnland, som er professor i økonomi, understreker at det bare finnes én løsning for å opprettholde en sterk norsk økonomi: «Vi må øke den relative produktiviteten i Norge». Etter toppen av oljealderen har vi slitt med nettopp dette.
I boka Landet som ble for rikt beskriver Martin Bech Holte hvordan Norge i flere tiår hadde en «dag 1»-økonomi, der vi var offensive, raskt tilpasset oss endringer og hentet ut betydelige produktivitetsgevinster.
Da dette skjøt fart på 1990-tallet, skyldtes det blant annet at vi klarte å lage gode insentiver for arbeid og kapital, åpnet for mer konkurranse og marked og lot gründervirksomhet og teknologisk utvikling få spillerom.
Etter 2013 har vi glidd over i en «dag 2»-økonomi, der den brede, reelle produktivitetsveksten har uteblitt. Oljefondet, som i prinsippet burde vært vår langsiktige sikkerhet, har i stedet gjort at vi har «kjøpt oss ut» av mange vanskelige omstillinger.
Slik ble Nvidia verdens største selskap
Hviler på laurbærene fra oljen
Norge har fått det som økonomer kaller «hollandsk syke». Det innebærer at vi hviler på laurbærene fra oljen og gass-ressursene og i mindre grad finner nye, konkurransedyktige bein å stå på. Følgelig har verdiskapningen avtatt.
Økonomer har i århundrer diskutert produksjonsfaktorer som arbeid, naturressurser og kapital. Økonomisk aktivitet skapes ved å kombinere menneskelig innsats, råvarer og investert kapital.
Men i en tid der kunstig intelligens (KI) er blitt allment tilgjengelig, er det på tide å revurdere våre historiske produksjonsfaktorer, de som bidro til situasjonen i «landet som ble for rikt».
Vi bør nå betrakte «intelligens» som en ny produksjonsfaktor på linje med arbeid og kapital. Det naturlige spørsmålet blir da: Hva er den marginale avkastningen av å bruke mer KI?
KI vil bli omstillingstesten
Ifølge samfunnsøkonomisk teori bør man betale for flere enheter av en produksjonsfaktor så lenge den ekstra enheten gir minst like stor merverdi som den koster.
Nå som kinesiske Deepseek har lansert en åpen, god og svært rimelig generativ KI-modell, mener mange at prisen på «intelligens» kan nærme seg null. Da er det desto større grunn til å integrere KI massivt inn i produksjonsmiksen.
For de fleste selskaper er dette fortsatt en teoretisk øvelse som ikke umiddelbart kan omsettes i konkrete handlingsplaner. For andre har det allerede blitt en høyst reell problemstilling. KI vil bli den virkelige omstillingstesten for tjenestesektoren fremover, kanskje spesielt for software-selskaper.
Raskere koding
I løpet av det siste året har KI gjort det mulig for meg å produsere kode 10 til 20 ganger raskere enn ved tradisjonelle metoder, noe som åpner for enorm produktivitetsvekst på kort tid.
Det er spesielt KI programmet Cursor som har gjort det mulig. Dette blir bare bedre og bedre måned for måned. Det er en helt ny måte å jobbe på med koding nå. Engelsk er det hotteste programmeringspråket.
Den marginale avkastningen på bruk av mer KI er derfor skyhøy, og små team kan nå utvikle løsninger som tidligere var utenkelige.
Den «riktige» arbeidskraften
Nylig rapporterte Google at over 25 prosent av deres nye kode genereres av KI, med gjennomgang og godkjenning av ingeniører i etterkant. Dette illustrerer hvordan KI kan bli en sentral drivkraft for tjenesteselskaper og bidra betydelig til produktivitetsvekst.
Mulighetene for innovasjon og verdiskapning er enorme, men den «riktige» arbeidskraften – de som forstår hvordan KI kan utnyttes optimalt – vil være avgjørende i denne transformasjonen.
Men kanskje står vi fortsatt med lua i hånden? Og har en «dag 2-mentalitet»?
Jeg hørte nylig at i en studentgruppe innen programmering i USA brukte alle KI i arbeidet sitt. Da jeg spurte norske programmerings-studenter om det samme før jul, var det ingen som brukte KI til koding. Ikke en eneste en. Dette illustrerer at vi i Norge ikke nødvendigvis har tatt inn over oss hvor mye mer man kan få gjort med KI.
Kan bli mye bedre
De enkle egenvurderingene av hvor mye mer man fikk utrettet i fjor, er ikke lenger særlig relevante.
Så når den norske rapperen Marstein filosofisk spør «Hvor mye bedre kan det bli?», må vi i dag bare istemme i kor: Dette kan bli sinnssykt mye bedre, og én person kan utrette ekstremt mye med KI.
Sam Altman, toppsjefen i Open AI, har sagt: «Nå kan det skapes en helt ny type oppstartsselskap: enhjørningen som opereres av én person». Med KI kreves det færre ressurser for å gjennomføre ideer, noe som kan føre til ekstreme selskapsetableringer.
Aldri før har jeg opplevd en så stor produktivitetsvekst som i 2024. Ved årets slutt følte jeg meg tidoblet. Hva med 2025? Tyvedoblet? Det er her slaget om å gjenopplive en «dag 1»-økonomi for Norge nå står.
Slik kan moderne teknologi true våre sosiale liv
