Tiden har kommet til å forbedre oddsene ved å låne erfaring fra oljebransjen og begynne med digital prøveboring. Jeg skal dra en analogi med oljebransjen som vil bli strukket til bristepunktet.Offentlig sektor har som prinsipp at risiko må identifiseres og kontrolleres – og ansvar plasseres. Metoden består av utredningene KS1 og KS2, som kan sammenlignes med oljebransjens seismiske undersøkelser.
I seismikken identifiserer man geologiske formasjoner som kan inneholde olje ved bruk av lydbølger. I KS-sammenheng bruker man ikke lydbølger, men litteraturstudier, numeriske analyser, intervjuer, hypotesebygging og så videre. Antallet hypoteser / antakelser og usikre parameterverdier er enormt, og utfallet av analysen er påvirket (eller determinert) av en rekke subjektive vurderinger.
Prøveboring i oljebransjen
I oljebransjen kommer prøveboring i fasen etter seismikken. Store summer brukes på å lete etter olje i de formasjonene som er identifisert. Nytten ved prøveboringen er uomtvistelig, for nå vet vi om vi har olje eller ikke.
I IKT-prosjekter hopper man over prøveboringen og går rett på gjennomføring. Hele «riggen» slepes ut på dypt vann, og man går i gang med arbeidet uten å vite om det faktisk er «hydrokarboner» i det aktuelle området. Seismikken, i form av KS-prosessen, tilsier at man vil finne olje, men gang på gang er brønnen (halv)tom, og mer penger må brukes for å nå målene.
Prøveboring i en digital verden
Hensikten med digital prøveboring er å redusere risiko ved å begynne å gjøre det man faktisk skal gjøre i liten skala og slik høste erfaring. Noe av det man gjør, vil feile, og da bør man slutte å gjøre det, men noe vil lykkes, og da bør man gjøre mer av det. Det som ikke funket, er tilsynelatende tapte penger, men i realiteten er det ekstremt lukrativ pengebruk. Man har nå et bedre kunnskapsgrunnlag før man går i gang for alvor.
La oss ta et eksempel – et program til én milliard. En nøktern risikoavsetning vil være 15 til 20 prosent, og dette er penger man regner med (vet) at man skal bruke til slutt for å komme i mål. Ofte vil overskridelsene være langt større.
La oss si at man bevilger 4 prosent i forkant og gjennomfører prøveboring for 40 millioner kroner (et stort beløp – jeg tar litt i). «Boringen» gir to tørre hull og ett med digitale hydrokarboner – og risikoen er nå dramatisk redusert. De store midlene kan bevilges.
Hvorfor er dette nødvendig, vil den kritiske leser innvende – vi har da vel lært etter så mange år? Nei, for det er umulig å lære! Den sentrale egenskapen ved et prosjekt er at prosjektet gjør noe nytt (ellers er det forvaltning), og derfor er alle prosjekter risikable, selv om metoden er «best practice».
Den nye best practice er digital prøveboring.
