Nylig publiserte EU-kommisjonen «EU eGovernment Benchmark», som rangerer hvor langt landene innen EU/EØS er kommet i digitaliseringen av offentlig sektor. Norge har gått baklengs – fra en 7. plass i 2019 via 8. plass i 2020 til en delt 10. plass i år – omtrent på samme nivå som fjorårets 11. plass.
Og så? Spiller det egentlig noen rolle hvor Norge havner på slike rangeringer? Er det ikke viktigere at vi løser ekte problemer for ekte mennesker enn at vi blir europamester i digitalisering? Her bør man være klar over at EUs eGovernment Benchmark nettopp legger vekt på brukeropplevelse, samhandling og datadeling.
Andre land beveger seg raskere
Egentlig er det feil å si at Norge går baklengs. Det er riktigere å si at andre land går forbi oss. Disse landene har ett spesielt synlig fellestrekk: De har samlet tjenester, livshendelser og informasjon i felles nasjonale brukerflater – såkalte One-Stop-Shops.
«One Stop Shops» er én av tre hovedanbefalinger i EU-rapporten. I klartekst betyr det at EU anbefaler at det lages felles nasjonale brukerflater for livshendelser, helhetlig offentlig informasjon og tjenester. OECD gir samme anbefaling.
Rister på hodet av toppjobb for «brukeropplevelse»
Dette er også i tråd med den norske statlige kommunikasjonspolitikken, som helt siden 1993 har krevd at staten aktivt skal informere innbyggere og næringsliv om deres plikter, rettigheter og muligheter på en helhetlig måte som når alle.
De beste gjør det
Etter at Island lanserte den nasjonale portalen www.island.is for to år siden, har de bykset forbi Norge på EU-rangeringen. Island havnet på 7. plass i fjor og hoppet videre til 4. plass i år. Malta, Luxemburg, Danmark og Finland har også satset på helhetlige brukerflater – og rangeres foran Norge. Dette skjer ikke bare i EU/EØS-området. Storbritannias gov.uk var blant de første, og har fått følge av land som Australia, Israel og USA.
Mind the gap – unngå digitalt utenforskap
Undersøkelser har vist at om lag 600 000 nordmenn lever i såkalt digitalt utenforskap. Kommunal- og distriktsminister Sigbjørn Gjelsvik er levende opptatt av hva som kan gjøres for å sikre at informasjon og tjenester er tilgjengelige for denne gruppen.
Som ett av flere mulige tiltak, har Digdir i sommer foreslått at det opprettes en felles nasjonal svartjeneste med ekte mennesker som kan rettlede folk i ulike livssituasjoner og gi folk hjelp til å komme over den digitale terskelen. Et slikt nasjonalt servicesenter kan også bli sentralt i å forbedre informasjonen i en eventuell norsk «one-stop-shop» og samtidig være et kompetansesenter som kan gi veiledning til den kommunale Digihjelpen.
Samarbeid, samordning, samhandling
Noe av det mest sentrale for å lykkes med å lage helhetlige tjenester og brukeropplevelser på tvers av offentlig sektor, er organisasjoners, systemers og personers evne til å jobbe sammen mot felles mål. Her må både juridiske og organisatoriske hindringer ryddes av veien.
Venter du for lenge, blir det neppe billig
Tjue års erfaring med offentlig digitalisering har vist at organisasjoners samhandlingsevne ofte er akilleshælen. Det vi vet kan være et avgjørende virkemiddel, er økonomiske insentiver – det vil si at samarbeid må lønne seg så mye at etatene ikke velger alenegang og å bygge løsninger som heller kunne vært bygget i fellesskap. Dagens finansieringsmodell for statlige digitale fellesløsninger er dessverre ikke god nok.
Oppsummering
Norge er snart alene i verden om å ikke følge vår egen kommunikasjonspolitikk. Vi står i fare for at de sju livshendelsene i regjeringens digitaliseringsstrategi havner på like mange portaler. Og de sju livshendelsene er bare de første. Det finnes mange flere hendelser i menneskers liv der informasjon og tjenester i dag oppleves fragmentert og lite sammenhengende.
I likhet med flere av landene som går forbi oss, må også Norge være villig til å satse på helhetlig styring av digitaliseringen. Offentlige virksomheter må få sterkere krav til å skape orden i eget hus for effektivt å kunne dele data.
Vi må gjenoppfinne samarbeidsformene i offentlig sektor. Vi trenger fellesskap som bidrar til å bygge systemer, design og funksjonalitet alle har bruk for. Vi har store etater med masse muskler og kompetanse, som må bidra til at også mindre etater lykkes. Alt vi gjør, må deles som åpen kildekode – som digitale fellesgoder. Vi må satse på universell og likeartet utforming og klart språk for at brukerne skal finne, forstå og kunne bruke det de finner.
For det finnes vel knapt noen bedre måte å bli møtt på av det offentlige enn med spørsmålet øverst på Australias nasjonale portal: «What can we help with?»
Etterlyser god deling av helsedata – men det er allerede på vei
