En av mine tidligere, mannlige ledere i Microsoft sa en gang til meg: «Hold deg innen teknologien, der er du én av veldig få». Han siktet til at jeg var en av de svært få kvinnene i tek-bransjen og mente det ville være klokt av meg som kvinne å fortsette karrieren min i tek-sporet. Denne tankegangen var både helt vanlig, og helt riktig, i 2008, men hvor mye stemmer egentlig av dette i 2024? Etter min mening: Heldigvis ikke så mye som det en gang gjorde.
Siden 2017 har Oda Nettverk og Abelia årlig kåret 50 av Norges fremste tech-kvinner. Formålet med kåringen er å øke andelen kvinner som jobber med teknologi og ledelse i Norge. Alle som identifiserer seg som kvinne, kan kåres, uavhengig av sektor og rolle. I år er jeg på denne prominente listen, og det er jeg stolt av. Ikke bare for min egen del, men fordi det viser at jeg har etterlatt fotspor i en bransje som forhåpentligvis baner vei for nye unge talenter. Eller?
Kjønn er ikke lenger en faktor
Jeg tok en prat med noen av de unge kvinnelige talentene vi har i NoA Ignite i forbindelse med denne kåringen for å ta tempen på den nye generasjonen kvinner i bransjen. Det ble raskt åpenbart at debatten om kvinner og tek ikke lenger inspirerer slik den gjorde for 20 år siden. Vi har gjennom årene tiltrukket oss nye generasjoner kvinner og menn i næringslivet som reflekterer på en helt annen måte enn jeg og mine kolleger gjorde da. Kjønn er ikke lenger en faktor, ei heller noe som i særlig grad blir vektlagt blant kolleger rundt kaffemaskinen.
Verdiskapning, både på og utenfor arbeidsplassen, dannes først og fremst på bakgrunn av holdninger, interesser, personlige og faglige egenskaper, uavhengig av kjønnsidentitet. Er vi kommet så langt at dagens utfordring er hvordan på best mulig måte forvalte og utnytte denne kapitalen, mot tidligere kun hvordan tiltrekke seg den?
En saga blott
Tidligere var tek-industrien ikke nødvendigvis vant til kvinnelige kolleger, mens i dag er dette en naturlig del av hverdagen. Eksempelvis måtte jeg tidlig i min karriere presisere i kundemøter at jeg faktisk var lederen. Dette trengs heldigvis sjelden i dag. Overraskelseseffekten over kvinner er en saga blott. Og godt er det! Nå er det langt flere kvinner i tek-miljøet, både som designere, dataingeniører, ledere og samfunnstopper. I NoA Ignite er andelen 40 prosent kvinnelige ansatte. Dette er er noe vi er stolte av og ikke minst forvalter med stor respekt. Tek-bransjen har forstått at en jevnere kjønnsfordeling i ulike roller er bra for business. Det er større fokus på mangfoldsledelse, å tiltrekke seg kvinner og ikke minst få dem til å bli.
Som leder for et tverrfaglig tek-miljø har jeg et stort fokus på verdiskapning for våre kunder og for samfunnet; digitalisering i dag skal gjøre at man er med på å skape bedre og langsiktige innbyggertjenester som kommer alle til gode. Om man skal lykkes med det, må hele samfunnet speiles. Når det er sagt, kan det være krevende å lykkes med digital utvikling. Det handler ikke lenger bare om teknologien i seg selv – kultur, ledelse og målstyring må på plass. Dette har yngre generasjoner fått inn med morsmelken og har en god og naturlig forståelse for.
Ingen friskmelding
At tematikken kvinner og arbeidsliv ikke lenger engasjerer yngre kolleger på samme måte som den en gang gjorde, er noe vi til en viss grad skal være glade for – det beviser at mye av jobben er gjort med tanke på utvikling av sektoren og samfunnet som helhet. Men det skal samtidig ikke være en friskmelding av tematikken.
Ja, kvinner har kommet langt i tek-verdenen, men vi er samtidig langt fra å ha nådd målet. Vi må motivere flere jenter til å velge teknologi fra ung alder gjennom å fokusere på problemløsning og verdiskapning. Dette inkluderer lekeplassen, skoletjenesten, utdannings- og fagmiljøer. Videre må vi forstå hvordan vi skal forvalte denne kapitalen på en god og samfunnsnyttig måte som motiverer flere til å bli i bransjen over tid. Det er fortsatt vanskelig for kvinner å nå de øverste organene i en organisasjon. Toppledere, styret, partnere – alt dett er verv der kvinner er dramatisk underrepresentert, og de danner selve grunnlaget for en fundamental skjevhet i norsk arbeidsliv, etablert på øverste nivå.
Skal vi klare å møte regjeringens nye krav i aksjeloven om kjønnsbalanse i styrer, må de som rekrutterer inn til styrer, bryte med etablerte normer og handlingsmønstre, oppsøke nye nettverk og ikke minst gi flere kvinner muligheten til å få sitt første styreverv. Nettopp skjevheten på toppen viser at en pris som Oda Nettverk og Abelias kåring av Norges fremste tek-kvinner kanskje ikke maner til det engasjementet min generasjon har opplevd, men kåringen fungerer som en nødvendig påminnelse om viktigheten av et kjønnsbalansert, fremtidsrettet og inkluderende arbeidsliv og samfunn.
