.jpg)
Norsk offentlig sektor spiller en helt avgjørende rolle i digitaliseringen av det norske samfunnet. Statlige etater og kommuner har unike forutsetninger for å skape et bærekraftig økosystem mellom sine egne virksomheter, det private næringsliv, sivilsamfunnsaktører og forskningsinstitusjoner.
De siste ti årene har de fremste offentlige teknologimiljøene vært gjennom en modningsprosess. Virksomheter som Nav, Digdir og Skatteetaten har i dag svært kompetente interne miljøer som bidrar til et betydelig antall åpen kildekode-prosjekter og åpne data. Det ligger et stort potensial i å bygge videre på grunnlaget disse har etablert.
Jeg mener derfor tiden er inne for å innføre en felles «open policy» for norsk offentlig sektor.
En «open policy» betyr i korte trekk at:
- Digitale løsninger som utvikles med offentlige finansiering, må deles under en fri lisens. Dette vil også inkludere mulighet for kommersiell gjenbruk.
- En «open policy» vil gjelde for all programvare, open hardware, forskningsresultater, data, digital innhold og kunstig intelligens-algoritmer.
.jpg)
Vi trenger en ny tilnærming til offentlig digitalisering
Unike forutsetninger
Mer enn hver tredje sysselsatte i Norge jobber i offentlig sektor, og vi bruker milliarder på teknologi hvert eneste år. Dette legger et godt fundament for en digital «biotop» for deling med mangfold, langsiktighet og god bærekraft.
Mange offentlige virksomheter har de samme behovene og utvikler eller anskaffer de samme løsningene, noe som gjør at vi innenfor de ulike sektorene har et klart definert community av potensielle bidragsytere. Verdien av gjenbruk er svært høy selv om man begrenser det til kun å gjelde kommuner og statlige etater i Norge. Potensialet for et rikt digital økosystem er helt åpenbart.
Det er mye som tyder på at de fremste offentlige teknologimiljøene nå også ser fordelen av å utvikle åpen teknologi.
Strekk i feltet
NAV er å regne som lokomotivet innen satsingen på åpen kildekode i offentlig sektor, med over 1000 prosjekter på Github. De har også utviklet klare retningslinjer for åpen kildekode i virksomheten.
Digdir er også «fremme i skoa» på flere områder gjennom sitt arbeid med blant annet data.norge.no og Altinn 3, som nå vel må regnes som et av Norges viktigste og mest spennende åpen kildekode-prosjekter.
Skatteetaten har også et økende antall prosjekter som er sluppet under en åpen lisens. Meteorologisk institutt var tidlig ute med å bygge plattformer på åpen kildekode og tilbyr i dag også sine værdata fra Yr.no under en åpen lisens.
Disse eksemplene viser hvor viktig det er å bygge offentlige institusjoner som har kompetanse og kraft til å satse på digitalisering. Med økt kompetanse kommer også bevissthet rundt eierskap til teknologi og betydningen av å være leverandøruavhengig.
Dessverre er det voldsom strekk i det offentlige feltet, og den mer generelle trenden er at vi ikke helt klarer å hente synergier på en effektiv måte.
Datadeling må belønnes om vi skal lykkes med digitaliseringsstrategien
Kortslutning av offentlig innovasjon
I dagens marked er det vanlig med samarbeid mellom statlige etater rundt teknologi og programvare. Det samme gjelder mellom kommuner. Dette utspiller seg ofte ved at man inngår samarbeid rundt anskaffelser av teknologi innenfor spesifikke områder og deler på kostnaden for leie. I tillegg kan det være gevinster ved å dele kostnadene rundt vedlikehold og opplæring. Normalt vil dette gjøres i form av et felles åpent anbud hvor man velger en leverandør som drifter et eller flere systemer i en gitt periode.
Utfordringen med denne modellen er at det fokuseres på et samarbeid om leie av et produkt som etter endt avtale ofte eies av én leverandør. Kommuner og etater bidrar ofte med sin kompetanse til å skape disse produktene. Teknologi som utvikles ender allikevel ofte opp med å bli eid av leverandøren, som kan selge det videre til neste offentlige virksomhet.
En etat som har bidratt til utviklingen av et nytt saksbehandlingssystem, må derfor regne med å betale «full pris» for å inngå ny kontrakt på et senere tidspunkt.
Delingskulturen mellom offentlige virksomheter blir på en måte kortsluttet ved at man verken bygger teknologisk domenekompetanse eller skaper en digital delingskultur ut over samarbeid om anskaffelser. Gevinsten i dette økosystemet ender derfor opp hos leverandøren, og modellen hindrer på mange måter offentlig delingskultur. Denne modellen kan også bidra til at leverandører som vinner lange kontrakter med offentlig sektor, kan opparbeide seg en klar konkurransefordel mot sine konkurrenter, noe som igjen fører til monopolsituasjoner i viktige markeder.
Eksempler på denne mer tradisjonelle modellen finnes innenfor det fleste områder i offentlige sektor, hvor etater og kommuner leier arkivsystemer, administrasjonssystemer for utdanning eller andre sektorspesifikke fagsystemer.
Tydelig eierskap og digitale institusjoner
Denne kortslutningen kan kun forhindres ved at det offentlige tar tydelig eierskap til sine egne innovasjonsprosesser. Vi må gå fra å samarbeide om innkjøp til å utvikle en delingskultur hvor teknologi, kompetanse og erfaringer kan deles direkte mellom offentlige innovasjonsprosjekter.
Det vil kreve strukturelle endringer og starter med at man fra det offentliges side definerer en strategi som legger til rette for at virksomheter kan samarbeide om teknologiutvikling på nye måter.
Offentlig sektor kan lære mye fra plattform-selskaper som Amazon, Google og Facebook, som har langsiktige satsinger på digital infrastruktur som er helt uavhengig prosjekt og produkt. Vi må etablere miljøer som ikke bare jobber med felleskomponenter som helhetlige løsninger, men også jobber strukturert med å utvikle digitale byggeklosser som er relevante på tvers av virksomheter og systemer.
Historien om hvordan utvikleren Paul Buchheit, helt alene, utviklet den første versjonen av Gmail i løpet av bare én dag, er litt fascinerende.
Dette var selvsagt kun mulig fordi Paul kunne gjenbruke kode fra et annet open source prosjekt og fordi Google har en skalerbar infrastruktur hvor prosjektet hans raskt kunne etableres. I arbeid med offentlige innovasjonsprosjekt er det mye vi kan lære fra denne typen utviklingsfilosofi. Poenget her er at det ikke er nok at offentlig sektor deler åpen kode, man må jobbe for å skape et utviklingsmiljø på tvers av prosjekter og virksomheter.
«Open policy»
En felles «open policy» vil bidra til å utvikle en genuin og langsiktig offentlig delingskultur, men vil bare være ett av flere tiltak om man skal lykkes med å utvikle et offentlig økosystem for deling.
Jeg mener derfor at offentlig sektor må:
- Utvikle en tydelig «open policy» for deling og gjenbruk av teknologi på samme måte som man allerede har definert for åpne data og «open access» innenfor forskning. Dette vil bety at fellesløsninger utvikles gjennomgående som fri programvare (etter modell fra Altinn) for å sikre åpen konkurranse mellom leverandører over tid og valgfrihet for offentlige virksomheter.
- Endre lovverket og kontrakter som brukes ved offentlige anskaffelser, slik at de i større grad legger til rette for gjenbruk og deling av teknologi og digitalt innhold.
- Etablere tverrsektorielle teknologimiljøer bestående av designere, utviklere og forskere som utvikler generiske komponenter. Fokuset må være å utvikle teknologiske byggeklosser som er definert som nyttig på tvers av sektorer. Slike miljøer må utvikles også for å kunne støtte mindre etater og kommuner som ikke vil kunne utvikle nødvendig teknologisk spisskompetanse.
- Etablere et eget fond som sikrer finansiering av åpen kildekode-prosjekter som anvendes av mange offentlige virksomheter, men som i utgangspunktet ikke har finansiering til å skaleres til å bli en felleskomponent. Dette må også gjelde for komponenter som i utgangspunktet ikke er utviklet av etater eller kommuner.
- Etablere dedikerte insentivordninger for leverandører som ønsker å utvikle «åpne forretningsmodeller» og bygge sin virksomhet på åpne teknologiske byggeklosser.
En felles «open policy» handler ikke bare om effektiv utvikling av digitale løsninger og offentlig infrastruktur. Det handler om et endret syn på det offentliges rolle i digitaliseringen.
Alle større utfordringer vi som samfunn står overfor, har en digital dimensjon. Dette gjelder alle sektorer, inkludert utdanning, samferdsel, landbruk, forsvar og selvsagt klima og miljø.
En fremtid hvor vår digitale infrastruktur er åpen for innsyn, er den eneste bærekraftige modellen, og et minimum for å sikre dette vil være «open policy».
Digitaliseringsstrategien 2030: Det grønne skiftet og datasentre bør være første prioritet
