Historien startet for lenge, lenge siden – den gang man ikke snakket om IT, men EDB. Blårussen omfavnet tidlig dette nye verktøyet, og ble tatt inn i varmen av det som da het «Handel og kontor». Siden gikk årene, både faget og verden forandret seg, og man fikk yrkesfagene IKT-driftsfag og IKT-servicefag som begge har levert et betydelig, men ikke enormt antall lærlinger – sammenliknet med studentantallet på høyere utdanning innen IT. Nå har to nye lærefag innen IT sett dagens lys, og endelig er faget blitt voksent!
Utfordringer
Undertegnede begynte som lærer på IKT-servicefag i 2010, og erfarte raskt at faget hadde sine utfordringer. Det var på mange måter et stebarn, plassert sammen med utdanninger det ikke hørte naturlig hjemme sammen med. Alle – absolutt alle – som hadde fullført førsteåret på videregående, kunne uten videre søke opptak til IKT-servicefag på andreåret. Faget var laget slik, med viten og vilje. Intensjonen var sikkert velment og god, men resultatet var at faget ble en «livbåt» for alle som valgte feil på førsteåret og trengte noe annet som kunne ta dem til påbygning til generell studiekompetanse.
De som ønsket å gå IT på videregående derimot, var det svært få av. Noen visste knapt nok om faget før de skulle søke seg videre – og plutselig fikk et alternativ de ikke kjente til i listen over godkjente valg. Andre fikk høre at «skulle du jobbe innen IT, måtte du gå allmenn og studere etterpå». Var du blant den eksklusive gruppen som visste allerede på ungdomsskolen at dette var veien, fikk du en ny utfordring: Hva i alle dager skulle du gjøre på førsteåret? Hvilken vei var den beste? Vi vet at mange søkte studiespesialisering (allmenn) fordi de ikke gadd «kaste bort» et år før de kom inn dit de egentlig ville.
Denne organiseringen medførte dessuten en annen - stor - utfordring! Siden elevene skulle opp til tverrfaglig praktisk eksamen i mai/juni, og trengte tid på både øving og repetisjon, var skoleåret i praksis over til påske. Dette var jo likt for alle som gikk på andre året, men … Alle andre hadde ikke begynt å lære faget sitt i august året før – de hadde et helt år ekstra. Ikke bare det, men pga. varierende grad av motivasjon, elever som hadde IKT-servicefag som andrevalg, eller ikke visste helt hva de gikk til, så var klassene ofte svært ustabile helt frem til høstferien – i oktober! Seks stusslige måneder til å lage framifrå fagfolk som skulle hjelpe Gud og hvermann med alle slags IT-problemer.
IKT-servicefag hadde dessuten et dårlig rykte. «Du får ikke læreplass» og «du får ikke jobb etter læretiden» var gjengangsord. En viss sannhet var det kanskje i ryktene også, for mange steder var og er det veldig få lærebedrifter, og langt fra alle kunne eller ville ansette de faglærte etter fagprøven.
Men for undertegnede – som begynte på en skole i Drammen, og deretter hoppet videre til Asker, rett ved Norges teknologismørøye – kunne ikke forstå at det lokale næringslivet ikke så større verdi i lærlingene. Min personlige erfaring, var at svært mange av elevene var meget kompetente og kunne tilføre en hvilken som helst IT-avdeling betydelig verdi. Etter relativt kort tid, fant jeg også ut at enkelte bedrifter også hadde funnet ut nettopp dette, og jeg begynte en relativt intens «evangelisering» av fagets verdi.
Den spede begynnelse
Samtidig kjente jeg jo til noen av utfordringene knyttet til rekruttering og dårlig/manglende omdømme. Jeg så ingen enkel løsning på utfordringene, men sakte og sikkert, stein for stein, jobbet vi med både rekruttering, omdømmebygging og læreplasser. Målet var at 80 prosent av alle som fullførte eksamen skulle ønske å gå ut i lære, og at alle som ønsket læreplass skulle ha tilbud om det før skoleåret var over. Dette skulle vise seg å være enklere å oppnå enn antatt! Likevel, hovedutfordringen – svært kort tid til opplæring – hadde en «enkel» løsning, men en meget brokete vei frem til løsningen: man måtte bare opprette et helt nytt utdanningsprogram!
Alle som har jobbet i eller med skolesektoren vet at det er en treg materie. IT-bransjen på sin side, er kanskje en av de bransjene i kongeriket som evner å snu seg raskest, og fra ideen var sådd til jeg hadde støtte fra mange hold i bransjen, gikk det svært kort tid. Det skal sies at problemet som skulle løses var identifisert, løsningen var sågar identifisert, og den ene parten i problemet var med på laget! Nå måtte vi bare bli enige om fremgangsmåten!
Jeg fikk god hjelp fra mange hold, og viktigst av alt – god støtte på egen skole. Aktører som IKT-Norge, Hovedorganisasjonen Virke, NHO/Abelia og en rekke små og store bedrifter var sentrale, og med støtte fra egen arbeidsgiver, var mye på plass. Søknad om forsøk med yrkesfaglig IT etter 2+2-modellen ble påbegynt.
Prosessen
Hadde jeg jobbet i en annen, tregere bransje, f.eks. helsesektoren – hadde jeg antakelig gitt opp før jeg hadde begynt. Men med bransjen i ryggen, og stadig voksende støtte, fikk jeg mye drahjelp. Det var egentlig veldig få som ikke så verdien av forslaget, enten jeg snakket med topp-politikere, folk i bransjen, eller folk i helt andre bransjer. Internt i fylkeskommunen gikk også det meste på skinner, og selv om byråkratiet ikke har noen ende i slike prosesser, var det lite motbør å høre. Søknaden ble ferdigstilt og oversendt Utdanningsdirektoratet høsten 2013. Var det mulig å starte forsøk allerede høsten 2014, som var målsettingen? Det burde være mulig …
Tiden gikk, og søknadstidspunktet for skoleåret 2014/15 nærmet seg. Ikke en lyd. Vi hadde forberedt markedsføring, informasjon til ungdomsskoler, møter med rådgivere etc. Ungdomsskolene var veldig positive, og rådgiverne hadde tro på at dette skulle bli en suksess. Men uten klarsignal fra Utdanningsdirektoratet kunne vi ikke gjøre noe.
Det varte og rakk, og Utdanningsdirektoratet brukte godt over ett år på saksbehandlingen. I mellomtiden forberedte undertegnede prosessen med etablering av et permanent tilbud – det vi hadde søkt om var jo tross alt bare et forsøk. Jeg drev omfattende lobbyvirksomhet, snakket med en rekke betydningsfulle Stortingspolitikere, inkludert flere som senere skulle inneha ministerposter. Søknaden ble tatt opp på Stortingets talerstol i denne perioden og skolen jeg jobbet på nevnt spesielt. Mye skjedde, men dessverre lite fremdrift.
Da svaret kom etter en lang venteperiode, var det nokså skuffende. Utdanningsdirektoratet så ikke hensikten med å prøve ut et toårig løp før læretiden, men ønsket å prøve ut et revidert andreår med nye lærefag i bedrift. Selv om dette kan høres ut som en delvis seier, var det likevel skuffende, for det ville ikke løse det vi hadde identifisert som det egentlige problemet – at man har svært kort tid på Vg2 og ikke kunne rekruttere motiverte elever rett fra ungdomsskolen.
Jeg tok egenhendig sjefsavgjørelsen om at dette ønsket ikke jeg være med på, og gav Utdanningsdirektoratet tydelig beskjed om hvorfor. Fylkeskommunen på sin side var ikke like tydelig, og valgte derfor å spørre om å flytte forsøket til en annen skole. Dette fikk de lov til, og en annen fylkeskommune kastet seg på og fikk også være med. Forsøket ble gjennomført med blandede resultater, uten at jeg kjenner alle detaljer. Jeg hadde trukket meg ut, og dette var trolig begynnelsen på slutten på min lærergjerning – høsten 2017 sluttet jeg i skolen og begynte som utvikler/arkitekt i næringslivet.
Helomvending
Men ballen hadde ikke sluttet å rulle. På denne tiden ble det besluttet at alle læreplaner skulle fornyes, og noen av mine støttespillere foreslo at IT og medieproduksjon (den praktiske delen av gamle Medier og kommunikasjon) kunne slås sammen til et felles førsteår, og at faget kunne deles på et senere tidspunkt. Selv om jeg hadde sluttet i skolen, klarte jeg ikke la være å følge prosessen, og jeg skal innrømme at jeg var svært skeptisk. Det var ikke dette jeg hadde fått signaler om fra bransjen, det var ikke dette vi hadde jobbet for å få på plass.
Forslaget ble tatt til følge, og i 2018 fikk Utdanningsdirektoratet oppdrag om å lage nye læreplaner. Siden dette var et nytt utdanningsprogram, eksisterte det ikke noe faglig råd for faget, så det måtte opprettes en arbeidsgruppe bestående av partene i næringslivet som fikk i oppdrag å definere et mandat og sluttkompetansen som disse lærlingene skulle ha. Dette ble på sin side grunnlag for læreplangrupper bestående av lærere og folk fra næringslivet, som skulle beskrive mer detaljert hvordan elevene skal komme seg til ønsket sluttkompetanse.
Jeg var heldig, for mine støttespillere ble raskt dratt inn i dette arbeidet, og husket godt hvem som hadde satt det i gang. Jeg var ikke en del av selve arbeidsgruppen, men jobbet tett med NHO/Abelia sine representanter, og hadde også tett dialog med IKT-Norge som hadde involvert seg sterkt. Jeg fikk også anledning til å delta i et par møter som vara, og kunne derfor påvirke denne prosessen direkte. Resultatet var en nokså tydelig bestilling – felles første år med informasjonsteknologi og medieproduksjon, deling på andreåret og to nye lærefag innen IT som liknet besynderlig på forslaget i forsøkssøknaden fra 2013. Og på dette tidspunktet, hadde jeg oppdaget en rekke synergieffekter og andre positive bieffekter som trolig ville komme som følge av sammenslåingen.
Nye læreplaner – steg 1
Allerede nå vurderte jeg arbeidet mitt til å være vellykket. Likevel var jeg glad for å bli spurt om å delta i arbeidet med utforming av nye læreplaner for førsteåret, og jeg fikk gleden av å bli godt kjent med sterke fagpersoner fra en bransje jeg bare så vidt hadde sneiet innom en del år tidligere.
Når man skal slå sammen to vidt forskjellige fagområder, med en relativt lang historie hver for seg, og som tradisjonelt ikke har jobbet tett sammen, oppstår det naturlig nok en del gnisninger. Ingen skal påstå at det ikke var heftige diskusjoner på bakrommet, og naturlig nok var vi ikke enige om alt. Vi måtte jobbe mye med å finne hva som var direkte overlapp mellom de to fagområdene – og hva som kunne vente til de ble delt på andreåret. Målsettingen var i hvert fall at hele førsteåret på det nye utdanningsprogrammet «Informasjonsteknologi og medieproduksjon» skulle være relevant for begge retninger på andreåret. Det skulle ikke være deling mellom medieproduksjonsfag og IT-fag.
Andre får ta stilling til om vi kom helt i mål, men personlig ser jeg i hvert fall store fordeler med at fremtidens IT-folk skal lære om bildeproduksjon, streaming komposisjon, fargelære og typografi – samtidig som vi gjør mediebransjen en tjeneste når de får arbeidstakere som kan grunnleggende programmering, drift og vedlikehold av sin egen datamaskin og har en grunnleggende forståelse av datanettverk.
Nye læreplaner – steg 2
Deretter var det dags for Vg2 og lærefagene (Vg3). Jeg fikk æren av å jobbe direkte med læreplanen for Vg3 IT-utviklerfaget, men siden alle læreplanene skulle ha noenlunde likt språk og vanskegrad, hadde alle en viss påvirkning på alle de nye planene, både Vg2 Informasjonsteknologi og Vg3 IT-driftsfaget.
Denne prosessen var faktisk nokså enkel, vi hadde fått et tydelig mandat fra arbeidsgruppen (som jeg selv hadde vært med å utarbeide), og fordi vi nå kun var fra én bransje, var det langt færre motsetninger internt. Den største utfordringen var å finne ut hvor listen skulle ligge – vi var tydelige på at vi skulle være ambisiøse, men det måtte også være realistisk. En annen utfordring er at nivået på elevene som kommer inn, vil variere over tid. Alle læreplaner i norsk skole, helt fra barneskolen, skulle nå inkludere programmering. Etter hvert som tiden går, vil altså elevene ha 12 års opplæring innen programmering, før de begynner som lærling!
En læreplan er en forskrift, og etter at læreplangruppene har gjort sitt, skal planen ut på høring. Deretter overtar Utdanningsdirektoratet og Faglig råd arbeidet med å gjøre justeringer basert på høringsuttalelsene, før planene fastsettes og trer i kraft. Hele bakgrunnen for dette innlegget, er at nå er denne prosessen over. Alle de nye læreplanene er fastsatt – de siste ble publisert rett før påske. De første Vg1-elevene begynte faktisk allerede høsten 2020, og de første elevene fortsetter på Vg2 til høsten. Fra høsten 2022 trenger disse elevene læreplasser – og siden dette er helt nye lærefag, finnes det ikke én godkjent lærebedrift!
Veien videre
Hvis du har lest så langt som dette, er du åpenbart interessert i faget, og jeg håper at nettopp du spør internt hos dere om det er aktuelt å ta inn fremtidens arbeidstakere, forme dem i støpeskjeen og gi dem en varm velkomst i en fantastisk bransje! For selv om arbeidet jeg startet for rundt 10 år siden på mange måter er ferdig nå, er det nå den virkelige jobben begynner. Suksessen til faget avhenger helt og fullt av bransjen! Flere store bedrifter har allerede begynt planleggingen, men jo flere bedrifter som stiller opp og omfavner denne muligheten, jo lettere er det for elevene å finne en bedrift som er perfekt match, og jo lettere er det å rekruttere inn elever til utdanningen.
Siden det meste er helt nytt, er det naturlig at det er mange løse tråder og ubesvarte spørsmål. Som tidligere lærer, initiativtaker og fagperson med god kjennskap til de interne prosessene i fylkeskommunen, kan det likevel hende jeg har noen av svarene. Jeg stiller gjerne opp, enten det er spørsmål på epost eller et møte med ledere og beslutningstakere.
Om forfatteren
Kristoffer Ryeng er tidligere lærer på Bleiker videregående skole i Asker og Åssiden vgs. i Drammen. Han har erfaring som integrasjonsutvikler og arkitekt, og jobber nå som virksomhetsarkitekt i Commitment AS på Lysaker. Han var initiativtaker til det nye yrkesfaget, og har engasjert seg sterkt i utviklingen av planer og læreplaner.
