«Veni, vidi, vici». Ordene tilhører Julius Cæsar; oversatt til norsk lyder sitatet: «Jeg kom, jeg så, jeg vant». Keiseren skal ha ytret de bevingede ord etter et kortvarig slag i år 47 f.Kr.
Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) skal ikke anklages for å ha et keiserlig ego, men at selvtilliten er voksende, synes åpenbart. Dette kan forklares med etatens økende betydning etter som digitaliseringen av Norge har skutt fart. Det er tidsmessig parallellitet mellom Nkoms selvbevissthet på den ene siden og samfunnsdebattens absorbering av telesektorens virke på den andre. Nkoms selvtillit korrelerer også med den politiske diskursen, som følger de samme utviklingstrekkene.
Konferansen som bærer etatens eget navn, Nkom Agenda, har de senere årene flyttet seg fra kontorlokalene i Lillesand til større og mer komfortable fasiliteter i Kristiansand.
Endringen har medført en betydelig profesjonalisering av arrangementet, gitt høyere kostnader og tvunget Nkom til å innføre deltakeravgift.
Det er i utgangspunktet et demokratisk gode at en statlig tilsynsmyndighet utviser åpenhet og inviterer til dialog og samvær. Nkom bør likevel dvele ved konsekvensene av sitt valg. Konferansen har nemlig en pris langt ut over avgiften på 3000 kroner som avkreves hver enkelt deltaker.
Mindre plass til andre
Én slik pris har bransjepublikasjonene betalt. Redaktør Arne Joramo i Telecom Revy beskrev sist fredag hvordan publikasjonen er subsidiert av konferansene den arrangerer. Enkelt sagt: Dersom folk slutter å komme på konferanse, forsvinner også Telecom Revy.
Det er kanskje ukjent for mange, men Telecom Revy og konkurrenten Inside Telecom (nå Digi Telekom, red. anm.) har stått for betydelig innovasjon i Medie-Norge: Først ved å etablere bransjekonferanser som har fungert som forlengelser av den redaksjonelle virksomheten, dernest ved å være de første til å ta betalt for digitale abonnementer. De to bransjeavisene har stått modell for den norske mediebransjen.
Det er et luksusgode for telebransjen at den i mange år har vært bortskjemt med to spesialiserte bransjeaviser som har tatt pulsen på sektoren. Ergo ble norsk telebransje fattigere da Inside Telecom tidligere denne måneden ble lagt ned.
Fram til 2019 jobbet jeg selv i Inside Telecom. Etter at jeg forlot både avisa og journalistyrket, har jeg observert hvordan antallet deltakere på Inside Telecom-konferansene har falt.
Det kan det være flere grunner til, som pandemien, manglende ressurser eller nye prioriteringer fra eierens side. Og kanskje spiller også Nkom Agenda en indirekte rolle.
Uavhengighetens styrke
Her kommer et nøkkelpoeng: Mens Nkom Agenda først og fremst er en møteplass, er bransjeavisene og alle deres kanaler mye mer enn dette. Avisene gir oversikt, skaper debatt, kritiserer myndighetene eller løfter fram nyskapende teknologi, for å nevne noe. De setter agenda og sørger for at maktpersoner er på tå hev. Ikke minst er mediene talerør for dem som ikke kan eller ikke ønsker å stå fram med kvalifisert kritikk eller betente synspunkter i egen person.
Der hvor Nkom er en mektig, statlig aktør som lager regler og passer på at folk følger dem, er avisene uavhengige arenaer hvor alle kan slippe til. Mens avisene lever av inntektene fra abonnementene og konferansene, er Nkom finansiert av bransjen.
Nkom Agenda koster under en tredel av bransjekonferansen Telecom World. I tillegg er Nkoms rolle som premissgiver i sektoren så viktig at det nesten grenser til arroganse å ikke besøke konferansen deres.
Det er bloddoping og rått parti.
Tør ikke kritisere
Et annet problem oppstår når Nkom velger ut foredragsholderne sine. For hvem plukkes ut, og hvem velges bort? Hvordan bestemmer de temaene som skal diskuteres? Og hvem tør å rekke opp hånda og utfordre kriteriene Nkom baserer sin utvelgelse på? Ingen ønsker å kverulere med sensor under eksamen.
Vet Nkom at bransjefolk lurer på hvorfor de ikke er invitert til å stå på scenen, når en perifer aktør, eller enda verre: konkurrenten, er det?
At mediene og medlemsorganisasjonene får kritikk hvis bransjen mener deres arrangementer ikke holder mål, er i hvert fall sikkert.
Det er vanskelig for en arrangør å sette opp et balansert konferanseprogram, det er mange hensyn å ta. De redaksjonelle konferansene finner likevel en trygg og god plattform for dette i sin utstrakte, upartiske kontakt med bransjens selskaper og myndighetsorganer.
Veien videre
Nkom kan ha mange beveggrunner til å utvide konferansevirksomheten sin, som for eksempel at det er fruktbart for myndigheten å møte bransjen uten å være ikledd den strenge tilsynshatten.
Slik opptrer Nkom på Telecom Revys konferanser også. Eller for den saks skyld i debatter arrangert av Abelia, IKT-Norge eller andre. Dette beriker arrangementene og øker verdien av møteplassene.
Det er først når tilsynsmyndigheten blir konkurrent til andre arrangører, at det blir vanskelig.
Skal Nkom fortsatt skinne på egen scene én dag i oktober, hvis prisen er mindre gjennomsiktighet, oversikt og debatt resten av året?
Store oppgaver venter Lysne III
