Det er dataøkosystemenes tidsalder. Flere og flere offentlige virksomheter snakker om at de er del av dataøkosystemer, eller tilmed selv er kjerne i et dataøkosystem. Hva mener de med dette? Jo, de mener at de er en uadskillelig del av et større system av aktører, prosesser og tjenester som benytter eller er avhengige av de samme dataene. Noen mener at de selv er kjernen i økosystemet, gjennom at deres dataressurser eller systemer for dataforvaltning er infrastrukturer som de andre virksomhetene eller aktørene har stor nytte av eller tilmed er helt avhengige av, og knytter seg til. Og at disse andre utveksler data med dem, eller sameksisterer og deler felles interesser – i dataene, dataenes egenskaper og det verdiskapningspotensiale som ligger i dataene.
Som konsulent og rådgiver innen strategiutvikling og digital transformasjon støter jeg kanskje mer enn andre borti dette i min daglige omgang med forvaltningen. Dataøkosystemer er blitt et dagligdags begrep i mange deler av offentlig forvaltning. Uten å røpe statshemmeligheter eller bryte taushetserklæringer kan jeg enkelt peke på en lang rekke eksempler:
- Innen grunnopplæringen utreder Utdanningsdirektoratet de behov og forventninger som aktørene i sektoren (skoleeiere, lærer og lærende, innholdsprodusenter og andre aktører innen læringsteknologibransjen) har til et digitalt økosystem for undervisning.
- Helsedataene fra 17 helseregistre som Direktoratet for e-helse sin nysatsing Helsedataservice tilbyr gjennom Helseanalyseplattformen – har ambisjoner om å utgjøre kjerne i et dataøkosystem for helseforskning og analytics.
- Det statlige aksjeselskapet Entur er bedt av ditt eierdepartement om å vurdere hvordan deling og distribusjonen av data innen samferdselssektoren kan organiseres i en felles data- og delingsplattform, som utgangspunkt for nytteanvendelser og tjenester hos aktørene og etter hvert bredt i samfunnet.
- Kartverket vil i samsvar med nasjonal geodatastrategi se på mulighetene til å definere et økosystem for geografiske data, med offentlig eide datainfrastrukturer som kjerne for felles dataforvaltning, innovasjon og dataflyt mellom aktører.
- Selv om den nylig avgåtte regjeringens forslag om et fritidskort for barn og unge ble vraket i den nye regjeringens budsjett, siktet Bufdir og Brønnøysundregistrene sine planer for en digital infrastruktur for kortet mot noe som på sikt kunne bli en offentlig eid kjerne for dataøkosystemet innen fritidsområdet.
- På vegne av den svært dataintensive miljøforvaltningen utreder Miljødirektoratet for tiden noe de kaller «Fremtidens miljødata», hvor en viktig brikke er felles dataplattform som kan danne utgangspunkt for analyser, rapportering, deling og bruk på mange områder.
En rekonfigurering
Jeg kunne ha ramset opp andre slike eksempler, blant annet flere systemer og konsepter innen helsesektoren (alle kjenner for eksempel til Akson); kommunenes satsinger på såkalt «smart by»-løsninger; ulike samarbeid om datadeling innen finanssektoren; eller de datainfrastrukturene som kommer til å understøtte Skatteetatens, NAVs og Brønnøysundregistrenes samarbeid om fremtidens innkreving.
Hva er dette for noe nytt da? Jo, det er offentlig sektor som er i ferd med å rekonfigureres. Offentlige virksomheter i besittelse av dataressurser eller digital infrastruktur for forvaltning, deling og distribusjon av data er blitt viktige. De er i ferd med å få en endret rolle og betydning, bredt i samfunnet. Nye roller og samfunnsoppdrag må eksplisitt eller implisitt skrives inn i deres strategidokumenter. Nye teknologiinvesteringer foretas og nye kapabiliteter bygges opp. Nye forventninger, nye forpliktelser og nye relasjoner etableres. Og dessuten: dataressursene og de nye samfunnsoppdragene griper inn i hverandre og overlapper. Mange virksomheter finner etter hvert ut at de tilhører flere økosystemer samtidig.
Noen sektorer har kommet langt i å ta inn over seg det nye, men for svært mange i forvaltningen knaker det i strukturene og de tradisjonelle tankemodellene, for hvem skal betale for dette, og hvordan skal dette nye styres? Hvilken sektor og hvilket departement har egentlig det konstitusjonelle ansvaret for delte dataressurser og et fremvoksende økosystem? Hvor alle aktørene har verdi av å tilhøre økosystemet? Hvor aktørene har tillit til hverandre, er enige om spilleregler og kanskje også er likeverdige parter som gjensidig er helt avhengige av hverandre? Hvordan og fra hvilket perspektiv skal kostnader, gevinster og risiko vurderes? Og hvem skal egentlig fatte beslutninger?
Svarene på disse spørsmålene har jeg ikke, og neppe mange andre heller. Men mange har begynt å utforske dem. Dette er en storstilt forvaltningsutvikling i en digital tidsalder. Jeg tenker at vi er vitne til en langsom rekonfigurering av offentlig sektor. Man må jo anta – og håpe – at dette er temaer som ligger langt fremme på tungespissen til lunsjgjestene på Forvaltningskonferansen som går av stabelen i disse dager.
Utfordringer til neste nasjonale KI-strategi
