Det var fryktelig, tragisk og surrealistisk. Og det nærmer seg ett år siden nå. De groteske voldshandlingene rettet mot gjestene på London Pub i juni i fjor, skjøt store hull i illusjonen om at Pride-parader og homokamp er historie.
To døde, 21 skadde og venner på vill flukt fortalte en ny og voldsom historie. Flommen av meldinger om at «det går bra med oss» og «jeg klarte meg» ruller fremdeles over netthinnen. Kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuens konstatering av fakta i VG sitter spikret: «I natt er mine venner blitt skutt etter, og uskyldige mennesker er drept.»
Pride viktigere enn noensinne
På tragisk vis er det en sammenheng mellom Stonewall-opprøret i Greenwich Village, New York i juni ‘69 og skytingen på London Pub i Oslo 53 år senere. Opprøret på Manhattan regnes som starten på den moderne homobevegelsen, da politirazziaen mot gaybaren Stonewall endte opp med politi uten kontroll og to døgns haglskur av brostein og brannbomber.
Raseriet over forbud og straff for homofili, og mot elektrosjokkbehandling og lobotomi som kur mot noen av verdens mest elementære menneskerettigheter, rant over. Det var nok, og den første paraden var et faktum. Prideflagget ble heist i New York, Los Angeles, San Fransisco og Chicago året etter. En jobb måtte gjøres da, og den må gjøres nå.
Kampen fortsetter - og respekten for frykten
Det var noe vakkert over Pride-toget og solidaritetsmarkeringen i Oslo i fjor høst, da tusenvis samlet seg i stille ettertanke og blomsternedleggelse ved London Pub. «Vi kommer tilbake til London, kampen fortsetter», siterte Aftenposten. I en situasjon der mange kjente på en lammende frykt og i stedet holdt en lav profil, valgte andre å ta toget til tross for myndighetenes anbefalinger. Morten Hegseth sa det så bra under sendingen samme dag, på Lørdagsrådet: «Nå er det lov å føle akkurat det du vil». Og ikke minst: «Se på den støtten man får». Om man var på åstedet eller ikke, om man er skeiv eller ikke: Skuddene ved London Pub rystet Norge.
Hvordan står det til nå?
Jeg har et stort nettverk som utvikler i IT-konsulentselskapet Webstep – og som homofil i et nettverk av kolleger spredt over store deler av IT-bransjen. Jeg har tatt runden med noen av dem og deler noen refleksjoner ett år etter terroren. Hva ser vi? Hva opplever vi? Og ikke minst: Hva tenker vi?
Vold og motsetninger
Når vi kommer inn på volden, deler vi oppfatning. Det er lite som overrasker oss i at vold forekommer. Det gjør derimot våpenet, formen og nivået. «Hadde det vært en voldshendelse uten våpen, hadde det nesten vært forventet», kommenterer en kollega i Bergen. Det er også en opplevelse av to spisse sider som hver er blitt mer synlige, og at det ligger godt til rette for «ekkokamre» og jakt på anerkjennelse og bekreftelse i kommentarfelt. «Verden har gått fremover, men noen velger å gå bakover», konkluderer en annen.
Jobben betyr mye
Mange har hatt det tøft i ettertid, og bransjekollega Oda Sortland oppsummerte sine opplevelser godt i Digi umiddelbart etterpå, der hun konkluderte med at arbeidsplass og kollegafellesskap betyr mye: «Ikke undervurder rollen arbeidsplassen har for å skape fellesskap, samhold og trygghet. Vi trenger allierte blant kollegaer, ledere og arbeidsgivere.»
En kompis fra Nav IT forteller om telefonen fra arbeidsgiver rett etter terrorangrepet. Sjefen visste at han ikke befant seg på åstedet, men tenkte at han likevel var påvirket av det som skjedde og tok den viktige telefonen som ga den gode opplevelsen av å være tenkt på, verdsatt og sett.
Nye arbeidslivserfaringer
En annen erfaring, delt av flere, er at det er en viss tretthet rundt Pride og LGBT, at folk er lei av at det skal være kontroversielt og kanskje bare vil videre. Arbeidsgiver har en utrolig sentral rolle for livet vårt. Det er tross alt her vi former mange av relasjonene våre og bruker mye av tiden vår.
Andre har opplevd at arbeidsgiver har tatt lett på åpenhet og ignorert varsler om dårlige holdninger. Det har skapt følelsen av ikke å være velkommen. Bottom line handler det om hvordan enkeltmennesker blir ivaretatt og hvordan arbeidsgivere agerer på opplevd dårlige holdninger.
Framover blir det spennende å se om ikke mangfoldsarbeid får bedre jord å gro i.
Engasjement er viktig
At den yngre generasjonen står opp og kjemper kampen slik de gjør, imponerer i miljøet vårt. At det kan oppleves verre, og farligere, å komme ut av skapet, trekkes også fram. Men her kan kanskje rystelsene etter London Pub komme til å spille positivt inn. Norske Prides mest tragiske hendelse fremmet noe av det vakreste i oss. For min del var jeg omringet av støtte fra venner og kolleger, både hos kunde og arbeidsgiver Webstep. Det oppleves godt og er viktig for meg.
I fjor på denne tiden delte jeg drømmen min i Digi – om å legge Pride på hylla og at den dagen vi gjør Pride for gøy, og ikke av nødvendighet, har vi vunnet alle sammen. Det ble krysset en grense den natten. Norge er et lite land, og det er få av oss. Omsorg og respekt er av de tingene det blir mer av hvis du deler. I år blir Pride viktigere enn noensinne. Lykke til med årets vakreste arrangement!
