I Digi-saken Troen på digitalisering er større enn effektene, peker Marianne Gjessing på at digitaliseringen tilsynelatende ikke gir nok tids- og personellbesparelser – i lys av scenarier blant annet Perspektivmeldingen trekker opp.
Hun viser til dem som tar til orde for sterkere sentral styring av digitaliseringsinnsatsen i offentlig sektor, men peker også på at dette kan bli vanskelig. Det slutter jeg meg til. Jeg har likevel lyst til å utvide perspektivene litt.
Ingen direkte kobling
Mange av dem som er mest opptatt av gevinstrealisering synes å forestille seg en direkte kobling mellom digitaliseringstiltak og reduserte lønnsbudsjetter i virksomhetene som investerer.
Det er et ufullstendig tankesett.
Teknologiinvesteringer i offentlig sektor har nyttevirkninger for mange, over en lang tidshorisont, og med sammensatte årsakssammenhenger. Nettverkseffekter, og at verdi oppstår hos helt andre aktører i eller utenfor verdikjede og blir krevende å måle, bidrar til et diffust gevinstbilde.
Digitaliseringen i offentlig sektor har ikke som primærformål å spare tid og personellressurser, men å muliggjøre endringer i samfunnet: Nye og bedre tjenester, nye prosesser eller ny og bedre organisering av oppgaveløsningen. Ofte mange ting på en gang, og hos mange på en gang.
Store etaters kjernesystemer, Kartverkets data, Enhetsregisteret, Altinn og Forskningsnettet er eksempler på investeringer der store verdier realiseres distribuert i hele samfunnet, men som er krevende å dokumentere. I ettertid er det heller ikke mulig å tenke seg noe fornuftig
alternativ til investeringene den gang.
Når det er sagt: Vi burde hatt enda større positive virkninger av de muligheter teknologi- og datainvesteringene skaper. Men det handler ikke om at det er noe galt med investeringene, eller at disse skulle vært styrt hardere.
Hvem har ansvar for å realisere verdier?
Utfordringen ligger i hovedsak i det å ta i bruk og utnytte løsningene og dataressursene. Det er her gevinstene og verdiskapningen ligger, i lang tid fremover. Det er her det skorter.
Tids- og personellbesparelser krever god endringsledelse, strategisk orienterte HR-funksjoner og systematisk, godt samarbeid med medarbeiderne i virksomhetene, i innarbeidelsen av nye arbeidsprosesser og samhandlingsmønstre.
Utnyttelse av tilgjengelig teknologi og dataressurser til nye ting, fordrer også at det settes av nok tid og ressurser til innovasjon.
Gevinstrealisering i offentlig sektor handler ikke først og fremst om digitaliseringsprosjektene, men om hvordan linjeorganisasjonene i stort er rigget for endring og innovasjon.
Et bevegelig landskap
En utfordring er at behovene vokser. Innbyggerne forventer stadig mer. De krever bedre samhandling mellom etater og sektorer, at det offentlige har data om dem, at tjenestene er forutsigbare og sammenhengende, og at dialogen er personalisert.
Helsesektoren mangler ikke bare personell i dag, behovene vokser
bokstavelig talt mens vi digitaliserer. Som befolkning blir vi stadig eldre, sykere og mer pleietrengende. Både tjenestene og teknologiutviklingen har utfordringer med å holde tritt.
Ganske mange initiativ handler ikke om å frigjøre tid og personell i dag, men om å møte nye behov eller unngå kommende kollaps. Frustrerte politikere er vitne til at innføring av teknologi ikke løser de problemer de står i, for eksempel bemanningskrisen i helsesektoren.
Men noen må fortelle dem at problemene ville blitt enda større dersom de unnlot å digitalisere.
Hovedutfordringen er ikke manglende styring, men manglende kapasitet og evne til endring og innovasjon. Hvis noe skulle vært styrt mer, så er det tilegnelsen av digital kompetanse og evne til transformativ ledelse i staten og i kommunal sektor.
Vi må måle mer!
Det siste jeg vil peke på, er offentlig sektors manglende selvinnsikt med hensyn til effekter av de tiltak som iverksettes. Jeg blir stadig overrasket over de svake kunnskapssløyfene, også i digitaliseringssammenheng.
Sanntidsdata må utnyttes mer – til å få overblikk over hvor, når, av hvem og til hva tjenestene utnyttes – og hvordan de verdsettes. Manglende innsikt fører antagelig til en systematisk undervurdering av digitaliseringens verdibidrag til samfunnet.
I tillegg til åpenbare gevinster som burde måles og analyseres, heller enn bare å omtales anekdotisk, slik Gjessing påpeker, må en ta med at mange distribuerte eller ikke-tilsiktede nyttevirkninger av offentlig sektors digitale ressurser overhodet ikke lar seg fange opp, og at samfunnet heller ikke hadde fungert uten disse investeringene.
Jeg slår et slag for mer innsamling av sanntidsdata, mer analytics og flere datadrevne prioriteringer – både i digitaliseringsarbeidet og i offentlig oppgaveløsning generelt.
.jpg)
