− Statens prosjektmodell er en fossil på krykker

Det er lyspunkter å spore i statssekretær Gunn Karin Gjuls innlegg om kontroll og smidighet i bruk av offentlige midler, blant annet erkjennelsen av at smidig er viktig. 

Men så konkluderes det noe pussig med at statens prosjektmodell fint kan gå hånd i hånd med smidighet og at dagens mekanismer eksisterer … fordi de eksisterer. De underliggende holdningene til Gjul kan destilleres ned til: «Bruk av offentlige penger krever at vi har gode og solide beslutningsgrunnlag. Vi må vite hva pengene går til».

Med andre ord antar hun at statens prosjektmodell, og lignende ordninger hvor vi planlegger i detalj på forhånd, er den beste måten å ha kontroll på at digital innovasjon lykkes. 

Artikkelen fortsetter etter annonsen

annonsørinnhold

Den ultimate sikkerhetsløsningen for moderne hjemmekontor

Det er feil, men til Gjuls forsvar har antagelsen lenge vært nyttig.

IT er mer komplekst enn murstein

I flere tusen år har det vært både ønskelig og riktig å detaljplanlegge i forkant, fordi kompleksiteten rundt investeringen i stor grad har vært håndterbar og kalkulerbar:

«For hvem av dere som vil bygge et tårn, setter seg ikke først ned og regner etter hva det vil koste, om han har nok til å fullføre det med?» (Lukas 14:28-30).

Så utviklet vi mer avansert teknologi enn mursteiner. Informasjonsteknologien har helt unike egenskaper som gjør den svært vanskelig å tøyle, men vi har likevel forsøkt å gjøre det i lang tid. 

Styringsmodeller fra 90-tallet

Coopers ‘Beslutningsport’-modell festet grepet allerede på 80-tallet. Den inspirerte PRINCE2, som ble utviklet på 90-tallet for å hindre kostnadsoverskridelser i offentlige prosjekter i Storbritannia, som igjen inspirerte prosjektveiviseren og statens prosjektmodell.

Bakgrunnen for statens prosjektmodell var også kostnadsoverskridelser i statlige investeringer. En styringsgruppe ble nedsatt i 1997 for å utrede saken. Det ironiske fra et IT-ståsted er både at flertallet i styringsgruppen var imot ordningen som senere ble innført, og at utredningsgrunnlaget ikke inkluderte IT-prosjekter, selv om selve ordningen omfatter dem.

Regjeringen fulgte tidens ånd med betydelig forsinkelse, for ‘beslutningsport’-modellen til Cooper, i alle dens formater, hadde allerede på 90-tallet rukket å få enormt med kritikk, spesielt fra IT-miljøet, i takt med at farten på den teknologiske utviklingen fortsatte sin eksponensielle vekst.

I nyere tid har Cooper korrigert seg selv og andres rigide bruk av modellen: «If you’re using a 1995 stage gate system you have those problems, but shame on you. It’s now 2014, and maybe you should be updating your system».

Disse ordene er allerede ni år gamle. Statens prosjektmodell har blitt en fossil på krykker.

Smidighet i utviklingsfasen er ikke smidighet

Smidigbevegelsen er en slags immunrespons mot beslutningsport-modellen og PRINCE2, og fra bevegelsen kom det et velkjent manifest.

Når Gjul forsvarer en modell som utelukkende fokuserer på punktene til høyre i manifestet, samtidig som hun hevder at etatene får være smidige på venstresiden, avslører det dessverre den manglende innovasjonsforståelsen i dagens politiske digitaliseringsledelse.

Statens prosjektmodell er nettopp ment å unngå fleksibilitet og endringer, og PRINCE er en forkortelse for «PRojects IN Controlled Environments». Smidighet handler derimot om å omfavne det faktum at vi ikke har kontroll.

Artikkelen fortsetter etter annonsen

annonse

Da euroen kom til Trondheim

Men for å moderere: Ingen påstår at vi skal kaste alle prioriteringsrammer. Pendelen må imidlertid svinge mye lengre i retning av mindre politisk kontroll.

Tillater ikke somlingen

Ingen ledestjerner innen digital innovasjon har tilsvarende regime som statens prosjektmodell i 2023, de har rett og slett ikke tid til det.

Det politisk ledelse må ta inn over seg, er at hastigheten på den digitale utviklingen ikke tillater somlingen. I verste fall går det ut over tilliten til offentlige institusjoner.

«Normalsituasjonen» til Gjul eksisterer ikke – det nylige inntoget av teknologier som ChatGPT og Midjourney er bare nye eksempler på det.

Tidsrammene Gjul viser til i innlegget sitt, er også direkte misvisende. Fra noen får en idé til et initiativ i en etat og til utviklingen kan begynne, når initiativet omfattes av KS-ordningen, tar det minst et par år. At kvalitetssikrere skriver rapporter raskere, er ikke problemet her.

Hjelper ikke å finpusse på det vi har

Det må ikke være så tungvint som vi gjør det nå.

Finansieringsmodellene vi har, kan fint endres, men det må etableres nye modeller, det hjelper ikke å bare finpusse på de vi har.

Først må vi erkjenne at IT-utvikling slekter mot FoU, ikke mot byggeprosjekter. Så trenger vi en stor, statlig digitaliseringspott med fleksible, lavterskel, trinnvise tildelinger, som kan utløse midler fleksibelt og uavhengig av årlige budsjettsykluser.

Til slutt må vi holde nasjonale politikere unna detaljbeslutningene om hvor midlene går. Det er som å helle sand i det offentlige digitaliseringsmaskineriet. 

Det er ingen skandale hvis vi feiler hurtig med et forskningsprosjekt, og vi kommer garantert til å feile. Vi må forske, utvikle, feile tidlig, lære, for så å feile mindre neste gang. 

Vi rekker sannsynligvis å feile 20 mindre ganger med samme bruk av tid og ressurser som det tar å feile stort med statens prosjektmodell én gang.

Les også

Datadeling må belønnes om vi skal lykkes med digitaliseringsstrategien