Arendalsuka er over, og alle er enige om at det har vært en fin tur. Blant de mange debattscenene er nok en gang digitalisering og særlig kunstig intelligens (KI) et yndet tema. Her har det vært mulig å bryne seg de store temaene, som de etiske, regulatoriske og samfunnsmessige konsekvensene og mulighetene knyttet til KI. IKT-Norge står opp for anledningen og tar til orde for en bred politisk satsing på kunstig intelligens med en ambisjon om å bli en ledende nasjon innen faget.
Men når bakrusen etter en uke med paneldebatter og sene kvelder – der diskusjonene fortsetter stadig mer visjonært etter hvert som man går inn i de sene nattetimer – er over, tegner vår evne til å omsette ord til handling et stadig mindre optimistisk bilde for vår digitale fremtid og evne til å ta i bruk kunstig intelligens i praksis.
Ifølge Abelias omstillingsbarometer sakker vi stadig akterut sammenlignet med våre naboland, og avstanden mellom festtaler og virkelighet øker dermed for hver dag som går. Områder der vi en gang briljerte, preges i dag av middelmådighet, og vi taper kampen om de beste hodene. Som resultat ligger vi etter i bruk av ny teknologi, og vår omstillingsevne går fra vondt til verre.
Ingen anskaffelse, men en prosess
Det har lenge vært et mantra at digitalisering i større grad må inn på toppledelsens, virksomhetsstyrenes og den politiske agendaen. Uten å undervurdere viktigheten av nettopp dette, er det desto viktigere å sørge for at det er noen som kan gjøre jobben når ledelsen kommer entusiastisk tilbake fra ledersamling med KI som tema, klare for å transformere sin egen virksomhet ved bruk av teknologi.
Ryggmargsrefleksen vil for mange være at her trenger vi en ny løsning eller plattform, men det er viktig å minne seg på at digital transformasjon ikke er en anskaffelse, men en kontinuerlig prosess. For å lykkes med denne transformasjonen er det avgjørende med et langtidsperspektiv på både investeringer i teknologi og nødvendig kompetanse.
Slik et bygg vil kollapse dersom en slurver med fundamentet, gjelder det samme for digitaliseringen. Å utvikle på toppen av gammel og utdatert teknologi vil skape mer trøbbel enn nytte på sikt. Det kreves kunnskap om teknologien for å skape systemer som er trygge, fleksible og fremtidsrettede nok til å kunne bære den digitale omstillingen.
Data poisoning
Når alle virksomheter skal bli datadrevne, øker også det digitale trusselbildet, og angriperne blir stadig mer sofistikerte. Der data kan sees på som en kilde til innovasjon og innsikt fra virksomhets perspektiv, vil digitale angripere se på data som en angrepsvektor. Maskinlæringsmodeller som ChatGPT benytter seg i stor grad av åpne data, og kriminelle har for lengst lært seg å fôre disse modellene med feilaktige datasett, gjennom såkalt «data poisoning», for ondsinnede formål.
Det holder med andre ord ikke å ha lært seg å bruke ChatGPT til enkle spørringer eller å klare å skrive noen enkle kodelinjer etter et onlinekurs på Codecademy. Det er behov for bransjeerfaring kombinert med digital dybdekompetanse så man evner å sette seg inn i både de forretningsmessige problemene som skal løses, men som også å se helheten og kompleksiteten i det digitale utviklingsarbeidet.
Utfordringen er at det er og har lenge vært en fundamental underdekning på nødvendig dybdekompetanse innen IT. Dette er ikke noe nytt tema, og det har vært en lange varslet krise. Ifølge IKT-Norge vil vi trenge 40.000 flere ansatte med IT-kompetanse innen 2030. Sett opp mot antall studieplasser innen informatikkfaget fra Samordna opptak er det åpenbart at dette regnestykket ikke er i nærheten av å gå opp.
Studieplasser = kompetansekraft
Det er derfor paradoksalt at mens næringslivet skriker etter teknologikompetanse, og det er tre ganger så mange søkere som det er studieplasser til informatikkfagene, går antall studieplasser ned. Dette til tross for at det også er en økning i antall søkere.
Det finnes ingen lettvinte løsninger for å dekke kompetansegapet, og for hvert år vi somler med å opprette tilstrekkelig mange studieplasser innen informatikkfaget, vil ledetiden mot å fylle kompetansegapet, øke. Som en konsekvens risikerer vi at konkurransekraften til norske virksomheter svekkes.
I år er det kunstig intelligens som driver det digitale hype-toget, i fjor var det metaverset, og neste år er det kanskje noe annet. At digitale trender kommer og går, er en del av teknologiens natur og endrer ikke det faktum at programvare fortsetter å spise verden med uforminsket styrke, og vi er avhengig av teknologikompetanse for å henge med.
Samtidig kan det tidvis virke som om vi her hjemme er mest opptatt av hvorvidt vi skal bruke AI eller KI som akronym for kunstig intelligens, fremfor å sørge for at vi utvikler og tiltrekker oss den rette spisskompetansen.
