.png)
Regjeringen lovet i Hurdalsplattformen å «Gjennomføre et taktskifte i digitaliseringen av offentlig sektor». Vi må ha forståelse for at offentlig sektor må skru ned pengebruken, men statsbudsjettet er taktfast selvmotsigende til regjeringens egen politiske plattform.
Konsekvensene kan bli store, og det er sannsynligvis nok et symptom på tilsynelatende manglende digital kompetanse og forståelse hos nasjonale politikere. Det er først når kode setter begrensninger for politikk, at politikerne våkner – ikke før.
Hvilke nasjonale politikere er det som har det overordnede blikket på den fortsatte digitaliseringen av det offentlige Norge? Og på digitalisering som kilde til internasjonal konkurransekraft?
Proforma venstrehåndsarbeid
Digitaliseringsdirektoratet har historisk kunnet fungere som en utfordrer til politikken.
Som nok et tegn i tiden har direktøren nå sluttet i stillingen sin fem måneder etter fornyelse av åremålet, tilsynelatende i ren frustrasjon over regjeringens manglende forståelse for statlige fellesløsninger og rammevilkår for digitalisering i offentlig sektor.
«Digitalisering» ligger heller ikke som en del av ansvaret til kommunal- og distriktsministeren.
Det virker som ansvaret nå er lagt til statssekretær Gunn Karin Gjul, som forsikrer oss om at regjeringen satser på digitaliseringen av Norge i et stramt budsjett.
Jeg ønsker ikke å fremsette noen kritikk hennes retning, men basert på porteføljen hun har fått i fanget, er tilsynelatende hele digitaliseringsfeltet fra regjeringen sin side blitt et proforma venstrehåndsarbeid for en statssekretær.
Digitale teknologier, som den kanskje største kilden til innovasjon i både offentlig og privat sektor, har altså fremdeles ikke en minister som taler saken og holder i et helhetsbilde.
Det er ikke manglende midler i seg selv som er problemet, det er mangelen på realistisk, helhetlig, forutsigbar og sammenhengende politikk på området.
Det er mangel på tydelige signaler og kompetanse fra politikere.
Det er mangel på IT-politikere.
Tastefeil i statsbudsjettet?
Som Fredrik Matheson i konsulentselskapet Bekk nylig spurte: Har det vært en tastefeil i statsbudsjettet?
Det er flere områder der det er nærliggende å tro at det har vært tastefeil.
La oss se på hvordan regjeringens politikk går fra teori til praksis og plukke ut tre av de mest åpenbare selvmotsigelsene som kunne blitt unngått dersom vi hadde hatt flere IT-politikere eller en digitaliseringsminister.
IT-kompetanse
I Hurdalsplattformen står ønsket om å «vurdere et nasjonalt fond for digital etter- og videreutdanning» og at de må «legge til rette for at næringslivet har tilgang på god digital kompetanse».
Det er en flott oppfølging av blant annet fjorårets rapport fra Samfunnsøkonomisk analyse som viste et behov for 40.000 flere med IKT-utdanning i 2030. Det er bare åtte år til!
Fordi det utdannes for få, øker kompetanseunderskuddet hvert år. Resultatet ser vi i lønnsvekst, økende antall ubesatte stillinger og prosjekter som mangler folk.
Med det bakteppet er altså den konkrete politikken at det kuttes i studieplasser som får uante konsekvenser for flere teknologistudier. Det hele fremstår som ubegripelig. Finnes det noen nasjonale politikere som har et helhetlig blikk på dette?
Helt konkret forsvinner blant annet 30 studieplasser i design på Arktitektur- og designhøgskolen i Oslo. Ingen med øret til bakken trenger en «utsynsmelding for kompetansebehov hvor IKT-kompetanse vies plass», som statssekretæren lovet til påsken 2023, for å vite at vi trenger flere digitalkyndige designere.
Det er nærliggende å tro at ingen nasjonale politikere er klar over hvor viktig designkompetanse faktisk er for å drive (digital) innovasjon. Etter all sannsynlighet tror de at det det kun handler om å tegne.
Arbeidsgiveravgift for høykompetent arbeidskraft
IT-kompetanse er ettertraktet, derfor er det dyrt. Og forrige punkt viser hvordan regjeringen nå planlegger å gjøre tilbudssiden enda svakere.
Når de i tillegg øker arbeidsgiveravgift for dem med lønn over 750.000, vil det redusere konkurransekraften til private digitale aktører.
I Hurdalsplattformen snakkes det varmt om å legge til rette for vekst i norske bedrifter.
Helt konkret vil dette blant annet svekke vekstmulighetene for en aktør som Remarkable, som har etablert seg i Norge som en utfordrer til internasjonale teknogiganter som Amazon. I motsetning til øvrige fraflyttende milliardærer, har de valgt å bli og satse i Norge, og sørger for en enorm kompetanseutvikling av næringslivet.
Hva er takken? Hvis vi skal tro offentlige tall: en ekstra skatt på rundt 10 millioner kroner i en kritisk vekstfase.
Det er bare ett eksempel.
Sky og data
Schrems II-dommen gjorde det vanskeligere å bruke skyleverandører utenfor Norge.
Regjeringen følger opp i Hurdalsplattformen med et riktig og viktig fokus på demokratisk kontroll over norske data, å utrede opprettelsen av en statlig skyløsning for lagring av data og at næringslivet skal ha «forutsigbare og stabile rammevilkår som legger til rette for private investeringer og videre vekst».
Så bryter logikken igjen – redusert el-avgift for datasentre fjernes.
Som Fredrik Syversen i IKT-Norge poengterte: «Dette viser manglende kompetanse og forståelse for hvor viktig datasentre er for Norges kritiske telecom-infrastruktur, og hindrer Norges muligheter til å etablere en ny industri i Norge.» Microsoft, Google og flere andre aktører har på grunn av gode og forutsigbare rammevilkår etablert datasentre i Norge, og denne forutsigbarheten er nå borte.
Etter ett år i jobben ser vi riktignok at Kommunal- og disktriktsdepartementet og Gunn Karin Gjul endelig har startet et arbeid med revidering av en allerede eksisterende datasenterstrategi.
Forstår nasjonale politikere egentlig hva et datasenter er?
Hva er konsekvensen av å skremme bort internasjonale aktører som vil satse på datasenter i Norge samtidig som det skal utredes opprettelse av en statlig skyløsning? Hvor skal denne skyen egentlig komme fra, har offentlig sektor kompetanse til å selv bygge den? Når det tok ett år å starte en revidering av en eksisterende strategi, hvor lang tid tar det regjeringen å faktisk få opp en offentlig skyløsning? Behovet er her nå.
Hvem svarer?
Spørsmålene i innlegget må stilles ut i luften, for det er ikke spor å finne av noen nasjonale politikere eller partier som ønsker å svare på dem, eller ser ut til å ha faglig ballast til å gjøre det.
Jeg håper jeg tar feil. Vi trenger smidige partier, og modige nasjonale politikere som kan peke ut retning.
Hvor er de?
Skuffet over statsbudsjettet: – Ingen reell styrking av Datatilsynet
