Til høsten kommer Regjeringens stortingsmelding om IT-politikken. Mens vi venter på den kan vi se på noe den garantert ikke vil omtale, nemlig kjernen i IT-politikken: Kunnskapsøkonomi som grunnlag for ny økonomisk vekst.
Sommerens skattedebatt viser hvor opptatt politikerne er av fortidens politiske styringselementer, som skatt, rente og kroneverdi, elementer som i økende grad ligger utenfor politikernes styring. I stedet burde man være opptatt av hvordan nasjonen kan utnytte og skape kunnskapsøkonomien som drivkraft for økonomisk vekst. Her heter veivalgene prioritering av forskning, støtte til IT-industrien, internasjonal arbeidsfordeling og spesialisering, og et nytt syn på patentrettigheter.
Hva er kunnskapsøkonomi?
Men hva er kunnskapsøkonomi, hvordan kan den bidra til økonomisk vekst, og hvilken konkret betydning vil den kunne ha for norsk IT-politikk?
Det er to grunnleggende holdninger i tradisjonell økonomisk tenkning som nå er i ferd med å endres. Disse holdningene er:
1. Økonomisk vekst har naturlige begrensninger, fordi den bygger på naturressurser og fysiske produkter som drivkraft.
2. Loven om fallende avkastning ved økt investering: På et eller annet tidspunkt koster det mer å få produsert den siste enheten, eller å nå den siste kunden, enn den gevinst bedriften får ut av det.
Innenfor denne rammen kan man effektivisere ved enten bedre organisering av arbeidet (særlig spesialisering), og/eller ved å investere i produksjonsutstyr (fabrikker og maskiner). Men også dette er begrenset – det finns en grense både for arbeidsytelse og hvor mange maskiner du kan investere i.
Men økonomene har i alle år innsett at denne teorien har sine mangler. Rent faktisk har den økonomiske vekst historisk sett økt utover de begrensinger som de økonomiske lover tilsier. Dette skyldes «noe» som økonomene ikke helt har klart å identifisere.
Dette «noe» er to ting: Ny teknologi, og utvikling og distribusjon av kunnskap. Økonomene har vært uenige om ny teknologi og kunnskap har vært en iboende egenskap ved den økonomiske vekst, eller om det kommer utenfra som en tilfeldighet eller innovasjon som ikke lar seg fange inn av økonomiens «lover» og dermed er utenfor økonomenes fagområde.
Vendepunktet kom da det ble påpekt at det var en sammenheng mellom ny teknologi og kunnskap: Ny teknologi utvikler kunnskap som igjen skaper nye arbeidsformer og produkter. Dette kalles «learning-by-doing» eller totalproduktivitet (kombinasjonen av arbeidseffektivisering og kapitalinvestering).
La meg illustrere dette ved å ta eksempel fra PC-en: Du får en PC med tilstrekkelig opplæring til å bruke de grunnleggende funksjonene. Etter hvert lærer du deg stadig mer om hvordan du kan utnytte PC-ens mange funksjoner. Du blir dyktigere; du øker din arbeidseffektivitet. Samtidig ser du også hvilke begrensninger PC-en har i forhold til ditt behov. Du kunne ønske deg endringer. Slike endringer fanges opp av de som produserer PC og programvare til PC som på grunnlag av brukernes erfaringer lager nye versjoner som du kjøper etter hvert. Du foretar en ny kapitalinvestering.
Dette eksemplet viser er at det er brukernes egen kunnskap som driver frem økt effektivitet. Det hadde ikke hjulpet å gi deg en PC til. Det er din evne til å utnytte eksisterende teknologi og sette krav til ny teknologi som driver frem effektiviteten. Det er ikke know-how (hvordan en skal bruke en maskin), men know-why (hva en kan bruke en maskin til) som er det avgjørende.
Den som for første gang satte denne teorien inn i et større system var økonomen Paul Romer i et liten artikkel han ga ut i 1990. Artikkelen har navnet «Endogenous Technological Change». Han skiller her mellom informasjon og kunnskap: Informasjon er fritt tilgjengelig og kan utvikles til å bli erfaringsbasert kunnskap (anvendt informasjon). Kunnskapen kan igjen deles i to: «rival» (det vil si patenter, copyright-beskyttet eller privat eid kunnskap), og «nonrival» (fri kunnskap). Kunnskap er dyr å produsere, men billig å reprodusere, og – ikke minst – den er ikke en begrenset, eller begrensende, faktor for økt økonomisk vekst. (Skillet mellom «rival» og «nonrival» kan sammenlignes med privat eid informasjon – som du må betale for – og offentlig tilgjengelig informasjon – som er fritt tilgjengelig for alle.)
Romer mener at «rival» (patentbeskyttet kunnskap) er til hinder for økonomisk vekst. Dette griper inn i kjernen i tradisjonell økonomisk tenkning som sier at patenter er selve grunnlaget for økonomisk vekst. Romer mener at det må til en nytenkning på dette området.
Han nevner et eksempel: Microsoft er jo selve prototypen på en kunnskapsindustri (utvikling av operativsystem og kontorstøtteapplikasjoner), som har etablert en global standard for sine produkter, og dermed oppnådd akkurat det Romer snakker om, nemlig økende avkastning ved økende bruk og markedsandel. Forskjellen er at det har vært lave investeringskostnader for å etablere denne standarden, samtidig som den er «rival» – i motsetning til Internett som har hatt høye investeringskostnader, samtidig som den er «nonrival», fritt tilgjengelig.
Begge deler – både Microsofts operativsystem og Internett – har i vesentlig grad bidratt til den globale økonomiske vekst. Microsoft har også investert sin avkastning i en rekke nye produktområder, men uten å ha lykkes. Det er derfor et spørsmål om ikke Microsofts dominans har vært til hinder for nyutvikling og innovasjon av den delen av IT-markedet som domineres og influeres av Microsoft. (Romer var rådgiver for amerikanske myndigheter under antitrustsaken mot Microsoft.) Internett på sin side er en standardisert plattform hvor alle kan innovere nye produkter og tjenester, og har dermed skapt en strøm av nye IT- bedrifter.
Hvilken betydning har dette for norsk IT-politikk?
Skal man trekke noen konklusjoner basert på Romers teorier for norsk IT-politikk, måtte det være dette: Informasjon og kunnskap er driveren for økonomisk vekst. Denne «varen» kjennetegnes ved at den er dyr å produsere og lett å reprodusere og anvende i nye sammenhenger. Det innebærer at økonomisk vekst basert på kunnskap har ingen begrensing, og loven om fallende avkastning ved økt investering, opphører å gjelde. Det er motsatt, økt avkastning ved økt produksjon. Dette er kjernen i begrepet kunnskapsøkonomi og består (blant annet) av følgende elementer:
Sats på forskning, forskning, forskning. Romer sier selv at det ikke er noe problem å fordoble midlene til forskning (uansett hvilket nivå man ligger på i utgangspunktet). En vil alltid få det mangedobbelte igjen av investering i forskning. Noen oppsiktsvekkende politiske beslutninger har skjedd på dette området i andre land enn Norge: Tyskland solgte det meste av sin gullbeholdning i 2004 og investerte i forskning. Frankrike gjorde det samme like etter. I India og Kina er satsing på forskning selve grunnlaget for deres økonomiske vekst. I Norge ligger vi langt etter: 1,8 prosent av brutto nasjonalprodukt går til forskning. Målet er 3 prosent.
Sats på IKT-næringen. EU-undersøkelser viser at IT-sektoren utgjør 5 prosent av den samlede produksjon, men utgjør samtidig hele 25 prosent av veksten i verdiskapning, mens produktene de lager utgjør 40 prosent av landenes produktivitetsvekst. I USA utgjør IT-produkter 60 prosent av verdiskapningen, samtidig som de har en langt større IT-sektor enn Europa. At IT-næringen derfor er viktig for et samfunns økonomiske vekst er derfor hevet over enhver tvil. I Norge kan en trygt si at IT-sektoren burde være den nest viktigste – etter olje, men foran industri- og tjenestesektoren.
Styrken og verdien av en IT-sektor er avhengig av to elementer: Konkurransen i markedet, og rammebetingelser i forhold til skatt og opsjonsavtaler. Her i landet er konkurransen innen telesektoren hemmet av Telenors dominans, samtidig som vi har de sterkest beskattede rammevilkår for entrepenørskap. Vi ligger også etter på både produktivitet, innovasjonsevne og entrepenørskap innenfor kunnskapsindustrien.
Globalisering og outsourcing er forutsetning for nasjonal vekst. Outsourcing av arbeidsplasser – også innenfor IT-bransjen – er ikke noe negativt. Tvert om er denne form for spesialisering og arbeidsfordeling mellom landene en viktig drivkraft for økonomisk vekst, også for landene som outsourcer arbeidsoppgaver. Hva har vært problemet med at produksjonen av industriprodukter flyttes til utviklingsland? Markedet får billigere produkter, og bedriftene får tidligere varsel om at de produserer for dyrt, med den incitament det innebærer til innovasjon og produktivitetsutvikling. Den globale økonomi – som outsourcing er en del av – er en viktig spore til økonomisk vekst, også for Norge.
Endre patentrettighetene. Hvordan vi enn snur og vender på det: Digitaliseringen setter patentrettigheter og tidligere holdninger om det under press. Det er på tide med en nytenkning. Det er ingen tvil om at patentrettigheter og copyright-bestemmelser – slik de fremstår i dag – er til hinder for økonomisk vekst. Et godt eksempel er patentrettigheter på medisinalvarer fra de store farmasøytiske bedriftene. Dette gir dyre medisiner, noe som hindrer den økonomiske vekst og velstand i utviklingslandene. Det er et tankekors at Bill Gates – i sin nye rolle som verdens økonomiske samaritan – i vedtektene for sitt fond sier at ny medisin basert på ny forskning kan patenteres og selges til høyest mulig pris i den vestlige verden, men skal gis bort gratis eller svært billig i utviklingsland. Helt samsvar mellom liv i IT-næringen og lære i humanitært arbeid, er det altså ikke.
Gates adopterer derfor Romers teorier for kunnskapsvekst i sin nye rolle, i motsetning til hva han gjør for Microsofts rolle innen kunnskapsøkonomien.
Videre lesning:
Paul Romer: «Endogenous Technological Change», Journal of Political Economy, 1990.
For alternative synspunkter på utviklingen av patentrettigheter, se disse artiklene utgitt av EU:
