Ti år senere er endringene nesten ikke synlige, og de fire andre grunnleggende ferdighetene har fremdeles en mye sterkere posisjon i undervisningen.
Her har både Kunnskapsdepartementet, lærerutdanningene, forlagene og skolene en jobb å gjøre.
Forestillingen om digital kompetanse
Utdanningsdirektoratet skriver: “Digitale ferdigheter vil si å kunne bruke digitale verktøy, medier og ressurser hensiktsmessig og forsvarlig for å løse praktiske oppgaver, innhente og behandle informasjon, skape digitale produkter og kommunisere. Digitale ferdigheter innebærer også å utvikle digital dømmekraft gjennom å tilegne seg kunnskap og gode strategier for nettbruk.”
Dette er ikke realiteten i dagens klasserom. Her blir digitale ferdigheter ofte regnet som å kunne bruke datamaskiner til å skrive tekster i Word, lage enkle diagrammer i Excel, lage fancy presentasjoner i Power Point og søke etter informasjon via Google og på Wikipedia. Dette er ikke den digitale kompetansen samfunnet skriker etter. Faktisk har vi i løpet av norsk grunnskole cirka 600 timer med undervisning i både kunst og håndverk og KRLE, men ikke en eneste time som omhandler digital teknologi.
Problemet er ikke bare at skolene og lærerne ikke følger Utdanningsdirektoratet sine retningslinjer, de møter på utfordringer allerede i fagenes læreplaner, veiledninger og fagbøker.
I lærerplanen for matematikk i grunnskolen er digital kompetanse bare nevnt i fire av 25 kompetansemål, og alle disse handler om å gjøre noe “med og utan digitale verktøy”. Det er ingen konkrete ferdigheter knyttet til digital kompetanse i det faget som anses som det mest tekniske i skolen. I naturfag er det ikke nevnt i det hele tatt, men ordene grafisk og elektronisk er nevnt en gang hver. I kunst og håndverk nevnes digitale opptak, digital programvare og digitale presentasjoner. Dette er en svært skuffende trend som gjennomsyrer alle fag og deres fagbøker.
Digitalt innfødt er ikke lik digitalt kompetent
En utbredt og dominerende myte i skolen er at dagens unge har digital kompetanse fordi de er født inn i en digital verden. Misforståelsen ligger i at de ofte er veldig flinke til å spille spill, finne videoer på Internett og koble sammen elektroniske enheter. Det er derimot fravær av digital dømmekraft, teknologisk innsikt og skaperkraft. Skolen skaper forbrukere av digital teknologi, mens dagens og fremtidens samfunn trenger skapere. De utfordringene som venter oss krever en bred forståelse av hvordan ting henger sammen og kan endres. Dette er kunnskap som alle trenger, ikke bare de spesielt interesserte.
Vi må ta et valg: skal vi gjøre noe med det eller skal vi la ting være? I matematikktimene burde elevene programmere og lage egne algoritmer for å løse og modellere matematiske problemer. De burde designe egne produkter digitalt i kunst og håndverk, og printe dem ut med en 3D-printer. Ikke minst burde de diskutere alle de etiske utfordringene med førerløse biler og kunstig intelligens i KRLE og jobbe med prosjekter knyttet til datamaskinens utvikling, gjennombrudd, muligheter og utfordringer i samfunnsfag. Mulighetene for å utvikle verdifull digital kompetanse er mange.
Siden 2013 har 15 land i Europa innført informatikk som fag i skolen. Dette inkluderer mange land som er betydelig dårligere stilt enn Norge når det kommer til tilgang på utstyr, internett og økonomiske ressurser. Til sammenligning starter Kunnskapsdepartementet høsten 2016 et pilotprosjekt med programmering som valgfag i norsk skole som skal vare i tre år. Dette er imidlertid kun ved noen utvalgte skoler. Så får vi se hvor veien fører videre etter det.
Samfunnet krever endringer
Det er flere grep som må gjøres for å forberede elevene på fremtiden. Kunnskapsdepartementet og utdanningsdirektoratet må fornye læreplanene og sette større fokus på kritisk og skapende digital kompetanse. De må også opprette et nytt, obligatorisk fag som omhandler digital teknologi og tar for seg alle de viktige ferdighetene Utdanningsdirektoratet beskriver som digital kompetanse. Høgskolene og universitetene må inkludere obligatoriske fag med fokus på digital teknologi i lærerutdanningen og tilby etterutdanning til lærere. Forlagene må oppdatere lærebøkene i samtlige fag slik at innholdet er relevant i dagens samfunn. Skolen og lærerne må utnytte bedre de mulighetene som finnes i dagens læreplaner til å settet et enda større fokus på den digitale verden vi lever i.
I opplæringsloven kan vi lese at “opplæringa i skole og lærebedrift skal, i samarbeid og forståing med heimen, opne dører mot verda og framtida og gi elevane og lærlingane historisk og kulturell innsikt og forankring”. Dersom vi skal: “opne dører mot verda og framtida”, da må vi ta digital teknologi på alvor. Nå.
Teksten er tidligere publisert på tjerandsilde.org og gjengitt med tillatelse.
