Det er ingen tvil om at Digitaliseringskonferansen i regi av Difi ga løfter om et vesentlig taktskifte i digitaliseringen av offentlig sektor:
Det var en offensiv statsråd Jan Tore Sanner som lovet flere tiltak for å få fart på digitaliseringen; Difi kunne rapportere om «tilstanden» i digitalstaten på kriterier som var mer relevante og edruelige i forhold til forrige års rapportering; det ble presentert flere gode eksempler på vellykkede offentlige IKT-prosjekter; A-ordningen ble valgt som den «beste» IKT-løsningen med understrekning av at dette var et samarbeid mellom flere etater; og - ikke minst – det var en gjennomgående ærlig og åpen debatt og problematisering av at det fremdeles var store utfordringer på helt konkrete områder.
Det var en samstemt konklusjon: Norsk offentlig sektor sakker etter i digitaliseringen, tempoet må øke.
– Det går for sakte, sa statsråden.
Eget råd
Sanner varslet flere konkrete handlinger:
Det skal etableres et Digitaliseringsråd som skal kvalitetssikre IKT-prosjekter i offentlig sektor
Det skal bli slutt på de store gigantprosjektene i offentlig sektor
Det nye IKT-direktoratet for helsesektor skal kunne utvikle IKT-løsninger for hele kommunesektoren
Les mer:
Med eller for?
Opps – sa han virkelig det at staten skal utvikle IKT-løsninger for kommunesektoren? Og mente han det? Eller var det en forsnakkelse for at staten skulle utvikle IKT-løsninger (i samarbeid) med kommunesektoren?
Det han helt ordrett sa var:
«Kan statlige direktorater få en større rolle i å lage felles løsninger for kommunesektoren? For eksempel Helsedirektoratet for kommunale helsetjenester.»
KS-lederen Lasse Hansen hang seg opp i dette i den etterfølgende debatten, men det var nok «a slip of the tongue» fra statsrådens side, litt feilsnakking; han mente nok «sammen med kommunesektoren»?
Ikke sant?
Dette er en bagatell, men at man henger seg opp i slike ting, viser at det er mye igjen på å klargjøre roller, oppgaver og samhandling mellom etater og forvaltningsnivåer. Men det fjerner ikke det generelle inntrykket gjennom konferansen: det er nå økt «trøkk» på digitaliseringen.
Men hvor stort er dette «trøkket»? Noen motforestillinger dukket opp underveis - beundring ble snudd til undring.
Nyvinningen Digitaliseringsrådet
Sanner lanserte en nyvinning på konferansen: Norge skal nå etablere et Digitaliseringsråd.
«Digitaliseringsrådet skal bidra til flere vellykkede digitaliseringsprosjekter og profesjonalisere styringen av IKT-prosjekter i staten», heter det.
Oppgaven er å gi etatene råd som kan redusere risikoen for feilinvestering og budsjettoverskridelser i IKT-prosjekter.
Ideen er hentet fra Digitaliseringsstyrelsen i Danmark, så det var interessant å høre hva lederen der, Lars Frelle-Petersen, hadde av erfaring med et slikt Råd.
Han fikk et direkte spørsmål om det fra konferansier Erik Wold, og svarte: «Det løser ingen ting».
Det vil han ventelig få rett i. Ordningen er frivillig og gjelder bare IKT-prosjekter mellom 10 og 750 millioner, og skal administreres av Difi. I Danmark ligger en slik ordning direkte under Finansministeriet.
Det er uansett i gjennomføringen at eventuelle problemer oppstår, og i ledelsens mulighet til å skjære gjennom når de første tegnene på at det går galt, oppstår. På mange måter kan dette være kontraproduktivt i forhold til at en samtidig understreker at det er et linjeansvar at en oppnår de gevinster som prosjektet skal gi, og at prosjektet gjennomføres innen tid, budsjett og funksjonalitet.
Etablering av et Digitaliseringsrådet innebærer derfor ikke det store «trøkket» for å få fart på digitaliseringen.
Les også:
Evalueringen av Difi
Difi er blitt evaluert, men KMD har ennå ikke konkludert om hvilken rolle og oppgave Difi skal ha. Det skjer ventelig et stykke ut på høsten.
Det er ikke rart at dette er vanskelig:
Samordningen i staten omfatter sektorer/departementer som er svært ulike i sine oppgaver, men alle med rapporteringsansvar direkte til sine departementer.
Det er derfor ikke rart at det prioriteres samordning sektorvis, slik det nå vil skje fra 1. januar 2016 med eget IKT-direktorat for helsesektoren. Helsesektoren skiller seg ut ved at den også delvis består av private aktører, og følgelig ikke er underlagt hverken forvaltningsloven eller digitaliseringsskrivet.
For få år siden ble Politiets Datatjeneste nedlagt og oppgavene ført inn i Politidirektoratet. Det betyr i prinsippet det samme som at politiet har fått eget «IKT-direktorat». I forsvaret er IKT-aktivitetene ivaretatt av Forsvarets Logistikkorganisasjon (FLO).
Å gi Difi «mer makt» er derfor vanskelig i og med at den makten uansett må være begrenset overfor tunge sektorer. Det gir ikke det «trøkk» for samordning mellom sektorer mange ønsker og forventer. Før man legger det til Finansdepartementet.
Les mer:
Felleskomponentenes iboende vanskelighet
Den «makt» man etterspør at Difi skal ha, må derfor primært gå på fellesskapsløsninger som alle er tjent med. Disse felleskomponentene er etterspurt av alle etater og kommunesektoren. Men disse er også organisert, driftet og vedlikeholdt av ulike etater. Man mangler en felles styring, utvikling og ikke minst finansiering av disse fellesløsningene.
Men det er ikke det eneste problemet.
Som Statens Vegvesen pekte på i sitt innlegg - etatene ser det som en risiko at felleskomponenter som utgjør en vesentlig del av deres verdikjede, er avhengig av styring og utvikling av andre etater, eller beslutninger i et felles organ som SKATE.
Så samordningen er ikke uproblematisk, heller ikke på de konkrete fellesskapsløsningene.
Postkassekonflikten
I tillegg er en av felleskomponentene - Altinn - i konflikt når det gjelder funksjonalitet og målgruppe med Difis Sikker Digital Postkasse (SDP). Alle vet det, og ingen gjør noe med det.
I IT i Praksis 2015 sies det også at IT-ledere i staten er oppgitt over denne «revirkampen», og sier at «funn fra IT i praksis kan tolkes dit hen at samordningsproblemene har ført til betydelige hindringer i utbredelse og bruk av de nasjonale felleskomponenter» (side 95), og konstaterer noe lakonisk at «Det er andre utfordringer enn finansiering som må adresseres dersom regjeringen ønsker at felleskomponentene i enda større grad skal være motoren i digitaliseringen av offentlig sektor».
Det er med undring – og ikke beundring – en observerer KMDs manglende evne til å skjære igjennom for å få fortgang på digitaliseringen. Det blir ikke «trøkk» av en slik unnfallenhet.
Les mer:
Smidig eller ei
Sanner ønsker mindre IKT-prosjekter, og snakker om «hyppige leveranser underveis i utviklingsprosjektene», «bedre utprøvingsbaserte evalueringer» (hva nå i all verden det er for noe), «utviklingsprosesser som ser endringer i krav og målsetninger som muligheter for økt nytte av IKT-leveransene».
Var det ikke Sanner som ønsket enklere språk?
Han konkluderer med:
«Dette omfatter bruk av ”smidige” utviklingsprosesser». Flere av innleggene under konferansen nevnte også smidig (agile) prosjektutvikling som viktig for å realisere gode IKT-prosjekter.
Budskapet fra statsråden var altså klart - bruk smidig prosjektutvikling (der det er hensiktsmessig).
Da dukker spørsmålet opp om Difis anbefalte prosjektutviklingsmodell Prosjektveiviseren er støttende til en slik metodikk.
Difi mener det. Smidig-miljøet mener noe annet.
Sett utenfra ligger kanskje problemet i at offentlige IKT-prosjekter uansett må ha en grundig gjennomgang i selve konseptfasen og kravspesifikasjonen.
For å få «trøkk» i en prosjektutvikling som skal skape mindre, modulært oppbygde IKT-systemer med stort gjenbruk av data og funksjoner fra andre offentlige IKT-løsninger og i et interaktivt samspill underveis med kunder og leverandører, bør en snarest komme frem til en omforent forståelse med nasjonale fagmiljøer om dette.
Før man har gjort det blir det lite «trøkk» i digitaliseringen.
Les også:
Kompetanse, kompetanse, kompetanse
For å lykkes må topplederne ha tilstrekkelig kompetanse til å forstå teknologiens betydning for endringer av prosesser og tjenester. Dette ble gjentatt mange ganger.
Så skal ikke jeg gjenta at dette ikke er tilstrekkelig for å bli en god leder.
Dette manglende lederperspektivet ble bekreftet av ekspedisjonssjef Jan Hjelle (KMD) ved avslutningen av konferansen, da han pekte på at ledere i offentlig sektor som oftest blir rekruttert på bakgrunn av sin faglige kompetanse innenfor det området de skal lede. Altså ikke i forhold til sine lederegenskaper.
Den som fikk størst applaus under konferansen var professor Joe Pepper som hadde et enkelt budskap:
IKT-systemer skal drives ut i fra hva en ønsker å oppnå av gevinster, hvordan en skal endre arbeidsprosesser for å oppnå det, hvilke aktiviteter som skal til for å endre arbeidsprosessene - og så, til sist - hva IKT kan bidra med for å oppnå dette.
Slutt å snakke om IKT-prosjekter, begynn å snakke om endringsprosjekter styrt av fagavdelingene, og ikke av teknologene.
Ledere som ikke vil
Merkelig at en så selvfølgelig ting skal bli oppfattet som ny erkjennelse. Da er det ikke rart at en tidligere IKT-leder i en sentral offentlig etat under lanseringen av IKT i Praksis dagen før, kom med følgende hjertesukk:
«Ledere i offentlig sektor administrerer bare, de leder ikke».
Ledelse er å ville noe. Har man ikke ledere som vil noe for å endre sin etat ved hjelp av teknologi, er det ikke rart det ikke blir «trøkk» i digitaliseringen.
Fikk du med deg denne?
