De fleste IKT produkter som sendes ut på det Norske markedet er svært enkle og brukervennlige i annonsene. Som de fleste er klar over er dette langt fra tilfelle i virkeligheten.
Brukervennlighet har i Norge blitt et ord uten innhold. En floskel som benyttes i annonser og presentasjoner, men sjelden en realitet. Dette til tross for at det finnes etablerte standarder som beskriver prosessene man må igjennom for å lage brukervennlige produkter.
I land som Sverige, USA og Storbritannia er "Usability" sett på som en nødvendig del av enhver utviklingsprosess. I Nokia er det over 500 mennesker som jobber med interaksjonsdesign og såkalt "usability testing". Microsoft har mer enn 120 ansatte som jobber kun med "usability engineering". I hele Norge er det antagelig ikke mer enn 200-300 som jobber fulltid med brukskvalitet og enkelhet.
Det er dessverre bare å innse at vi er et u-land på dette området. Og selv om vi forhåpentligvis vil vi utvikle oss over tid, ville det vært greit om vi som forbrukere kunne sjekke om et produkt var brukervennlig før vi kjøpte det. Det ville vært greit med en sjekk for å kontrollere om et firma mener alvor når de skryter av sine brukervennlige produkter og sitt kundefokus.
En enkel blindtest kan være KID-nummeret.
Et KID-nummer er et nummer som skal identifisere deg som kunde slik at bedriften vet at du har betalt. Noe av det mest irriterende med nettbanker er at man må skrive inn og deretter kontrollere lange, meningsløse KID-numre.
Slik trenger det ikke være.
Et KID-nummer kan være enkelt eller komplekst på to ulike måter. Den første, og kanskje enkleste dimensjonen er antall siffer. Det er ikke nødvendig med et langt KID-nummer i Norge. En bedrift som potensielt sett har hele Norges befolkning som kunder, trenger ikke mer enn 7 siffer for å identifisere hver enkelt en av oss. Tar vi med et kontrollsiffer, og legger på et par sifre for å være fleksible kan vi si at grensen for nødvendige antall siffer går ved 10.
Noen få bedrifter og organisasjoner klarer å holde seg under denne grensen. Hederlige eksempler jeg har sett er Aftenposten (8 siffer), NetCom (9 siffer) og if (10 siffer). Alle holder seg under grensen. Eksempler på lite kundevennlige organisasjoner er Norske Shell (20 siffer), bokklubbene (20 siffer), Viken (22 siffer) og verst i klassen er kanskje skoleetaten i Oslo med hele 23 siffer.
Den andre dimensjonen på enkelhet er om hele eller deler av KID-nummeret har en mening for meg som bruker. Som eksempel burde min teleoperatør kunne benytte telefonnummeret mitt som KID-nummer, bokklubben burde i det minste klare å benytte mitt medlemsnummer (Lånekassa benytter lånenummeret!) , og en hel rekke andre burde klare å benytte i hvertfall deler av mitt fødselsnummer. Ingen jeg har fått faktura fra gjør dette.
Så neste gang noen slår om seg med hvor brukervennlig deres løsning er: Be dem forklare hva de mener med brukervennlig. Eventuelt kan du sjekke KID-nummeret på deres fakturaer.
