Eva er akkurat ferdig på Gjøvik videregående skole. Hun er en aspirerende forfatter og ønsker aller høyest å studere litteraturvitenskap. Bortsett fra selve utdanningen står nå en rekke store og små oppgaver i kø. Mange av disse vil innebære en dialog med offentlig sektor, blant annet søknad om studieplass, søknad om lån og melding om adresseendring.
Før fortellingen om Eva fortsetter vil jeg vise til et innlegg jeg i 2006 skrev i tidsskriftet Horisont. Hensikten med innlegget var å skissere hvordan offentlig sektor kunne tenkes å se ut i 2016. Min antakelse den gang var at teknologien endrer offentlig sektor og at tjenestene som tilbys fra det offentlige vil endre seg på tre ulike vis. For det første at tjenestetilbudet i større grad vil være skreddersøm, tilpasset den enkelte bruker. For det andre at tjenestetilbudet vil være mer helhetlig og sammenhengende enn tidligere. For det tredje at offentlige virksomheter vil være mer åpne og tilgjengelig enn tidligere og at offentlig informasjon vil tilbys på nye måter og i nye kanaler.
Når vi nå returnerer til nåtiden og Evas prosjekt er ikke hensikten å dokumentere i hvilken grad mine spådommer har slått til, det får være opp til leseren å bedømme. Snarere er det et forsøk på å illustrere hvordan offentlig sektor i Norge anno 2011 kan oppleves fra en brukers ståsted, på en god dag.
Det første Eva må gjøre er å søke etter studieplass.
Etter en rask titt på temaoversikten på Norge.no finner hun lenke til Samordna opptak som koordinerer opptak til 47 universiteter og høgskoler i Norge. Her kan hun elektronisk registrere sin søknad om studieplass på litteraturstudiet. Dette blir også hennes første møte med MinID som gjør at hun kan logge på den elektroniske tjenesten.
Etter en tid får Eva beskjed per e-post om at hovedopptaket er fullført og at hun kan logge inn på Samordna opptaks hjemmesider for å se svaret på sin søknad. Lykkelig kan hun konstatere at hun har blitt tilbudt plass på bachelorprogrammet for litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen. Vel vitende om dette setter hun i gang boligjakten. Dessverre var det ingen ledige leiligheter til en passende pris å finne, så Eva bestemmer seg for å bo hos sin mormor, som også bor i Bergen. Like før flyttingen melder hun adresseendring til folkeregisteret. Hun blir gledelig overrasket når hun i forbindelse med å melde adresseendringen til folkeregisteret, samtidig blir tilbudt å bestille videresending av posten hos postvesenet, uten å måtte skrive inn adresseinformasjonen sin på nytt.
Vel fremme hos sin mormor haster det for Eva å søke Lånekassen om utdanningsstøtte. Gledelig overrasket over at hun også her kan bruke MinID for å logge seg på, går hun i gang med å sende inn den elektroniske søknaden. Bare få dager senere mottar Eva SMS fra Lånekassen om at hennes søknad har blitt ferdigbehandlet. Hun logger seg inn på sin postkasse hos Lånekassen og leser om hvordan hun skal gå frem for å få utbetalt støtten hun har fått innvilget. Kort tid etterpå signerer hun gjeldsbrevet ved hjelp av sitt smartkort og får pengene utbetalt dagen etterpå, akkurat tidsnok til studiestart.
For ordens skyld skifter Eva også fastlege. Det er fort gjort ved hjelp av den elektroniske tjenesten MinFastlege. Igjen bruker hun MinID og nå tenker hun ikke lenger over hvor lettvint det er at hun kan bruke den samme ID-en i forbindelse med alle offentlige tjenester. Snarere tvert i mot har hun begynt å ta det som en selvfølge.
Studiet har kommet godt i gang, men det er en tøff vinter og Eva har hatt en del kontakt med helsevesenet, både sin fastlege og spesialister. I likhet med mange andre har hun mer enn nok med å holde hodet over vannet i hverdagen og makter ikke å holde rede på alle regler. Spesielt ikke de som gir henne rettigheter. De som gjelder plikter blir hun som regel minnet på av offentlig sektor. Gleden er derfor like stor som overraskelsen når hun får frikort i posten med beskjed om at hun ved fremtidige legebesøk slipper å betale egenandel. I tillegg får hun et mindre beløp satt inn på sin konto som tilsvarer det hun har betalt over grensen for å få frikort. I forbifarten reflekterer hun ikke nærmere over hvordan offentlig sektor har klart å regne ut dette og hvordan de vet hvilket kontonummer de skal sette pengene til.
Slutten av april nærmer seg med stormskritt, det samme gjør også de første av semesterets mange eksamener. Eva kjenner derfor at hun er lite innstilt på å fordype seg i selvangivelsens små og store utfordringer. Dette er det første året hun skal fylle ut selvangivelsen på egenhånd og hun husker hvordan hennes mor satt og strevde med de rosa, blå og grønne skjemaene fra Skatteetaten i de sene kveldstimer. Lettelsen er derfor stor når hun får beskjed fra Skatteetaten om at hun nå kan levere sin selvangivelse enkelt og greit ved hjelp av SMS. Som sagt, så gjort.
Dette lille innblikket i Evas tilværelse viser at offentlig sektor per i dag har kommet et godt stykke på vei mot å fremstå som helhetlig, sammenhengende og brukerorientert. Men vi er fortsatt et langt stykke fra å være i mål og det er slettes ikke alle som opplever offentlig sektor som så sammenhengende og brukerorientert som Eva hadde gleden av.
Når jeg ser på mine egne og andres kronikker og innlegg er det ofte en fellesnevner at de er kritiske til offentlig sektor og trekker frem det som ikke fungerer tilfredsstillende. Dette er det i utgangspunktet ikke noe å innvende til, for det er gjennom konstruktiv kritikk at man blir bedre og kommer fremover. Men samtidig er det også viktig, en gang i blant, å tillate seg å være stolt over det man har klart å utrette. Selvsagt er ikke det vi har klart å utrette så langt en unnskyldning for det vi ikke har klart, men å reflektere over det man har oppnådd kan gi viktig lærdom og gjøre oss bedre rustet til å gjennomføre alle de prosjektene som venter og som trengs for å skape en offentlig sektor i tråd med regjeringens ambisjoner.
Godt nytt år!
