Standardiserings-organisasjonen World Wide Web Consortium (W3C) kunngjorde denne uken at den har publisert utgitt spesifikasjoner for en ny spørreteknologi, SPARQL. Navnet er et rekursivt akronym og står for SPARQL Protocol and RDF Query Language. Det uttales likt som engelske «sparkle».
W3C betegner SPARQL som en nøkkelstandard for å åpne opp data på den semantiske weben. Ved hjelp av SPARQL skal nettbrukere kunne fokusere på det de ønsker å få vite i stedet for å databaseteknologien eller dataformatet som brukes på serverne for å lagre dataene.
SPARQL-spørringene skal kunne uttrykkes på et så høyt nivå at det skal være enkelt å utvide dem til nye datakilder eller å flytte dem til nye applikasjoner.
- Det å prøve å bruke den semantiske weben uten SPARQL er som å forsøke å bruke en relasjonsdatabase uten SQL, forklarer Tim Berners-Lee, direktør for W3C, i en pressemelding.
- SPARQL gjør det mulig å spørre om informasjon fra databaser og andre ulike kilder på tvers av weben.
Ifølge W3C finnes det allerede minst 14 implementeringer av SPARQL. Mange av disse skal være basert på åpen kildekode. En oversikt finnes her.
W3C skriver at det allerede finnes mange vellykkede spørrespråk, men inkludert standarder som SQL og XQuery, men at disse primært er designet for å fungere sammen med ett enkelt produkt, format, informasjonstype eller lokalt datalager. Derfor har det tradisjonelt vært nødvendig å formulere den samme spørringen annerledes, avhengig av applikasjon eller det spesifikt valgte arrangementet for relasjonsdatabasen.
Hvis man ønsker å søke etter data fra flere ulike kilder, må man ofte skrive logikk for å slå sammen dataene. Ifølge W3C fører disse begrensningene til høyere utviklingskostnader og utgjør en hindring for å ta i bruk nye datakilder.
W3Cs mål med den semantiske weben er å gjøre det mulig for mennesker å dele, slå sammen og gjenbruke data global. Det å kunne lagre en enkelt spørring med SPARQL som kan brukes på tvers av ulike datakilder, skal være langt enklere enn å måtte opprette flere spørringer. Prisen blir lavere og resultatene mer fyldige.
SPARQL skal også kunne ta i bruk Web 2.0-data og slå disse sammen med andre semantiske webressurser. SPARQL er dessuten designet for å brukes til spørring på ikke-uniforme data.
SPARQL-spesifikasjonen definerer et spørrespråk og en protokoll og skal fungere sammen med andre W3C-teknologier for den semantiske weben, noe som inkluderer Resource Description Framework (RDF) for representasjon av data, RDF Schema, Web Ontology Language (OWL) for å bygge ordforåd, samt Gleaning Resource Descriptions from Dialects of Languages (GRDDL), for automatisk uttrekking av semantisk web-data fra dokumenter. I tillegg tar SPARQL i bruk andre W3C-standarder som finnes i implementeringer av webtjenester, inkludert Web Services Description Language (WSDL).
Kombinasjonen av SPARQL-spørrespråket og -protokollen skaper ifølge W3C i all enkelhet en webtjeneste. Kjøres den på toppen av HTTP eller SOAP, tilbyr den en standard webtjeneste for alt som spør et spørsmål.
SPARQL dekkes av i alt tre spesifikasjoner, SPARQL Query Language for RDF, SPARQL Protocol for RDF og SPARQL Query Results XML Format.
