Er det dette som er Internett?

Gisle Hannemyrs nye bok «Hva er Internett» er god, trass i utelatelser og manglende perspektiver.

Del

Eirik Rossen

20. feb. 2006 - 09:59

Denne kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

Gisle Hannemyr har skrevet boken Hva er Internett. En ellers god bok skjemmes av vesentlige utelatelser og manglende perspektiver.

Boken må først og fremst leses som en grunnleggende innføring i Internett, og i sentrale problemstillinger slik de fremstår i dag. Hannemyr har valgt å konsentrere seg om hvordan Internett er «snekret sammen», hvordan det fungerer. Han gir oss gode råd om hvordan vi skal forholde oss til spam og virus, og hva han selv mener om åndsverkslov, digitale rettigheter og patenter. På disse områdene finnes det dessverre ikke noen synderlig drøfting av alternative syn. Om fremtiden tier Hannemyr: Boken har for eksempel ikke et ord om semantisk web.

Jeg vil her konsentrere meg om det som er utelatt. Utelatelsene innebærer at Hannemyr ikke får med seg noen vesentlige perspektiver som burde vært omtalt og drøftet.

Opprinnelsen
Vi har alltid lett for å forenkle historiske begivenheter; til å tilbakeføre komplekse hendelser til enkle årsaksforhold og sammenhenger. Den fellen går ikke Hannemyr i. Han skal ha stor ros for at han peker på at Internett har mange røtter og mange fedre. Her er både Vannevar Bush, Douglas Engelbart og J. C. R. Licklider nevnt, og Bush’ As We May Think fra 1930-årene (publisert i 1945), fremholdes som en vesentlig inspirasjonskilde. Men han utelater dessverre to viktige poeng som bakgrunn for opprinnelsen til Internett:

Da psykologen Licklider ble leder for forskningsinstituttet ARPA i 1960 var det for å lede et atferdsvitenskapelig prosjekt: Hvordan mennesker tar beslutninger under press uten å være i fysisk kontakt med andre beslutningstagere. Det kom lite, om noe, ut av det forskningsprogrammet. Men det var den egentlig grunn til at ARPA så på hvordan man kunne redusere telekostnadene når en koblet seg opp til andre universiteters forskningsmiljøer.

Det andre som utelates er dette: Teleselskapene med AT&T i spissen skrev bindsterke utredninger som «beviste» at det forslaget til utnyttelse av telelinjene som ARPA kom frem til i slutten av 1960-årene – pakkesvitsjing – verken var praktisk eller teoretisk mulig å gjennomføre. Enhver som trodde noe annet, ble nærmest idiotforklart.

Hadde Hannemyr tatt med disse begivenhetene, ville han kunnet drøfte betydningen av tverrfaglighet som drivkraft for teknologisk utvikling. «Tele» og «data» var på hver sin klode faglig sett, noe som viste seg igjen i den «konvergens»-strid som fulgte senere.

Myten
Hannemyr nevner meget riktig at historien om at Internett ble skapt for å sikre (amerikanerne) sikker kommunikasjon i tilfelle atomkrig, er en myte. Men det er en seiglivet myte som fortjener noe mer enn bare å bli avvist uten videre kommentarer. Det finnes solid dokumentasjon på at dette er blitt en vandrehistorie uten grunnlag i virkeligheten. En god kilde er for eksempel The Dream Machine av Waldrop, som Hannemyr dessverre ikke nevner.

Myten har oppstått fordi Paul Baran (en av de mest sentrale bidragsytere til pakkesvitsjing, men selv ikke en del av ARPA-miljøet), hadde som sin personlige idé at et pakkesvitsjet nett burde brukes til å sikre kommunikasjon også ved atomkrig. (Men det forutsatte at russerne også hadde Internett.) Det finnes ikke spor av grunnlag overhodet for at dette var noen tanke hos de som jobbet med ARPA.

Men en myte skaper nye myter, og teorier. I norsk sammenheng er det fra ledende teknologihistoriemiljøer forsøkt å sette denne myten inn i en større sammenheng som sier at det er militære hensyn som generelt sett har drevet frem ny teknologi. Det skal visstnok også gjelde norsk teknologiutvikling (blant annet har Siobhan Ryan, med mastergrad i teknologi- og vitenskapshistorie fra NTNU, hevdet dette, se Teknisk Ukeblad 29. mars 2004). Men en må slå fast: Selv om forskning er finansiert av forsvaret behøver den ikke ha militære formål.

Dette bringer meg over til den tredje mangelen Hannemyr har:

Artikkelen fortsetter etter annonsen

annonse

Da euroen kom til Trondheim

Da Internett kom til Norge
Norge var et av de første land i verden etter USA som tok i bruk Internett. Hannemyr nevner her helt greit den innsats Yngvar Lundh og Pål Spilling gjorde, begge ansatt ved Forsvarets Forskningsinstitutt (for ordens skyld: ingen av dem var engasjert i militær forskning).

Men det er nærmest oppsiktsvekkende at Hannemyr ikke nevner arbeidet til professor Rolf Nordhagen ved Universitetet i Oslo, og heller ikke Uninett og senere det nordiske – og tjenesteytende – NORDUnet. Begge nettene var opprinnelig basert på televerkenes kommunikasjonsprotokoll X.25, og ikke TCP/IP som Internett bygde på. Men Einar Løvdal ved Universitetet i Oslo lagde den såkalte multipluggen som kunne brukes både på Internett og televerkets protokoll. På denne måten etablerte de nordiske landene – som de første i verden – en regulær og omfattende tilknytning til Internett (i 1988). De forente dermed både muligheten for å benytte Internett-protokollen og samtidig få tilgang til de tjenester som televerkene tilbød gjennom OSI-protokollen. Forhåpentligvis vil kommende doktorgradsavhandlinger fra NTNU om Internett i Norge kunne klargjøre mer om dette: Se Internett-historie på NTNUs nettsted.

Hannemyr nevner heller ikke noe om bakteppet for etablering av disse nettverkene, nemlig striden om det var televerkenes OSI-protokoll som skulle gjelde, eller Internetts TCP/IP – en strid som var verdensomspennende med alle de sentrale telemonopolene som drivkrefter. Her i landet var Hannemyr selv en deltager i denne faglige og politiske debatten. Han foreslo TCP/IP som alternativ til OSI-protokollen. Resultatet – i den utredningen som da ble gjort – var at TCP/IP skulle være en overgang til OSI. Men som vi vet ble det ikke slik – markedskreftene tok overhånd: Det ble TCP/IP, mye fordi det etter hvert ble laget gode og enkle tjenester for Internett, som WWW og nettleser.

Dotcom-perioden
Om perioden fra 1995 til 2000 sier Hannemyr at «dotcom»-galskapen ble skapt da «næringslivet oppdaget Internett og arrangerte et absurd kappløp om hvem som klarte å bruke opp mest penger på å bygge opp virksomhet på Internett». Dette blir for enkelt, Hannemyr! Dotcom-boblen ble ikke «arrangert» av noen, og det var i like stor grad unge, fremadstormende teknokrater med urealistiske forretningsmodeller som bidro til «galskapen». Men i den store sammenheng er det dette som er av betydning: Investering i Internett har hatt stor avkastning. Kanskje ikke for så mange av dem som startet det hele, men for aktører som kom senere. Uten Internett hadde ikke eBay og Google eksistert i dag, og de tjener da vitterlig gode penger, samtidig som de bidrar til utviklingen av den totale samfunnsøkonomi også globalt.

Hva er Internett?
Til sist: Hva er Internett? Hvordan defineres dette fenomenet? Hannemyr påpeker meget riktig at mange har vansker med å holde «Internett» fra «WWW», også i den forstand at mange tror det var Tim Berners-Lee som «oppfant» Internett.

Men han burde også ha tatt seg tid til se hvordan autoriteter definerer begrepene. Den offisielle norske bokmålsordboka beskriver Internett som et «internasjonalt datanettverk». De mener også at det kan skrives som Internettet, altså i bestemt form – tilsynelatende i den tro at det dreier seg om et eget nett. De kan også se ut som ordbokforfatterne tror at «inter» står for internasjonal og ikke for kommunikasjon mellom nettverk. De beskriver også WWW eller verdensveven som et «verdensomspennende informasjonsnett basert på et system av tjenermaskiner på Internett».

Som Hannemyr riktig sier: Internett består av teknologiske standarder for sammenkobling mellom ulike nett. WWW er en (av flere) tjenester eller applikasjoner, som bruker Internett som transportkanal. Det er med andre ord forskjell på veien og den bilen som benytter veien. Hannemyr burde brukt boken til å ta et oppgjør med autoritetene – denne gang ordbokforfattere.

Hannemyr har levert en god bok. Den kunne bare vært så mye bedre.

(Gisle Hannemyr: Hva er Internett, Universitetsforlaget, 2005)

Les også: