Som en overmoden sommeragurk dukket saken om SMS-varsling av radarkontroller opp i mediebildet midt i fellesferien. SMS-varsling er en ny og spennende tjeneste, et barn av vår tid, og et kroneksempel på den type kreativitet vi gjerne etterlyser i festtaler om Norges plass i den globale kunnskapsindustrien. Derfor er det skuffende at at samferdselsminister Torild Skogsholm vil forby det.
I ferieroen har jeg forsøkt å lese gjennom linjene for å finne hva motivasjonen for denne forbudstrangen er. Jeg leser at dette ser ut til å bli en rekordsommer hva gjelder antall drepte og skadede i trafikken. Men det sier seg selv at det vanskelig kan være ønsket om færre skadede og drepte i trafikken som ligger bak SMS-utspillet. Hvis du vet at det er kontroll et sted, senker du jo farten, og det gjør også resten av trafikken, dermed så får man en totalt sett lavere fart. Farten, eller snarere bråstoppene, tar som kjent liv, og er farten gjennomsnittlig lavere, vil bråstoppene ikke bli så kraftige at de dreper like mange.
Dermed virker det som om det kan være bekymring for statskassens inntekter som ligger bak. Teknologien sørger i dette tilfellet for en omfordeling av midlene - i stedet for å betale 3.000 kroner til politiet, betaler de fleste heller tre kroner pr melding til tjenesteleverandørene. Med en forskjell med en faktor på 1.000 vil nok markedskreftenes spill sørge for at tjenestene lever videre uansett forbudstrang.
I de siste dagenes reportasjer har det kommet fram et tredje mulig motiv. Det blir så kjedelig for politifolk å stå bak radaren når alle vet at de er der, og det er ingen fangst å få. Man er bekymret for motivasjonen og i siste instans rekrutteringen til politifaget som følge av dette.
Huff da. Det er nok ikke lett å være samferdselsminister, med slike monumentale utfordringer foran seg.