Mandag ettermiddag denne uken utførte RIPE NCC (Réseaux IP Européens Network Coordination Centre) den aller siste /22-allokeringen fra de siste, gjenstående av IPv4-adressene (Internet Protocol version 4) som RIPE administrerer. Dette tilsvarer 1024 IP-adresser.
IPv4-adressene består av 32 bit, noe som begrenser antallet til omtrent 4,3 milliarder adresser. Det blir stadig flere enheter knyttet internett, og dette antallet vil fortsette å øke videre sammen med blant annet veksten til tingenes internett.
Bremsene på
Det var allerede i september 2012 at man for alvor begynte å se at det europeiske forrådet med IPv4-adresser var i ferd med å tømmes. Dette var da RIPE RCC kun hadde én /8-blokk med adresser igjen, altså knapt 16,7 millioner adresser.
Fram til da hadde RIPE NCC allokert IPv4-adresser i et temmelig stort tempo, i snitt rundt 400.000 adresser per døgn. Men da den siste /8-blokken var nådd, ble dette strammet kraftig inn, ved at de lokale internettregistrene (LIR) etter dette maksimalt ville bli tildelt 1024 nye IPv4-adresser, altså en /22-blokk. De ville ikke bli tildelt flere /22-blokker etter dette.
Det har gått mer enn sju år siden dette, noe som tyder på at rasjoneringen har fungert. Med det tidligere tempoet ville den siste /8-blokken blitt tømt på drøyt 40 dager.
Eksperimentet som ikke tok slutt
At det skulle bli en mangel på IPv4-adresser, burde man muligens ha innsett allerede da IPv4 for alvor ble tatt i bruk. Vint Cerf, en av internetts fedre, har tatt på seg skylden.
I 2010 fortalte han at enkelte forskere allerede tidlig på 1970-tallet, mens blant annet Cerf utviklet blant annet internettprotokollen (IP), anslo at adresserommet burde være på 128 bit. Andre mente at dette var galskap fordi det var mye større enn det som ble ansett som nødvendig.
Cerf skal til slutt ha valgt å ha bruke et adresserom på 32 bit.
– Det var nok til å gjøre et eksperiment. Problemet er at eksperimentet aldri tok slutt, fortalte han i 2010.
Ikke helt slutt ennå
Selv om RIPE NCC ikke har flere hele /22-blokker å allokere, så er det ikke helt tomt for ledige adresser. Stadig vekk tilbakeføres det adresser fra virksomheter som ikke behøver dem lenger, for eksempel fordi virksomheten legges ned. Men det dreier seg om et mye lavere antall adresser enn de som tidligere var tilgjengelig.
Disse adressene tilbys til lokale internettregistre (LIR) i henhold til plasseringen de har på en nyopprettet venteliste. Det er kun LIR-er som ikke tidligere har blitt tildelt IPv4-adresser som kan stå på listen. Disse kan kun bli tildelt én eneste /24-blokk, altså 256 adresser.
NATing
Selv om mange ropte et varsko allerede i 2012, er det få internettbrukere som på noen måte opplever begrensningene i IPv4-adresserommet. Dette skyldes primært det som kalles for NATing (Network Address Translation). Det innebærer enkelt fortalt at de fleste brukerenheter bruker en lokal IP-adresse som de blir tildelt av en lokal ruter, i stedet for en global IPv4-adresse som er det RIPE NCC snakker om.
Typisk går trafikk mellom enhetene i det lokale nettverket og internett via ruteren, som er den eneste enheten i lokalnettet som er direkte tilknyttet internett og som derfor har en unik (men ikke nødvendigvis fast) IPv4-adresse. Om det finnes én eller hundre enheter i lokalnettet spiller ingen rolle – de bruker normalt den samme IPv4-adressen på internett.
Dette har likevel ikke vært nok, ifølge RIPE NCC, slik at det i de siste årene i større grad har vært behov for NATing også lenger opp i nettverket, noe kalles for Carrier Grade Network Address Translation (CGNAT). Da vil heller ikke ruterne til privat- og bedriftskundene, samt enheter koblet direkte til mobilenhet, ha unike IPv4-adresser som kan adresseres direkte på tvers av internett.
NATingen bidrar likevel til å redusere behovet for globale, unike IP-adresser i betydelig grad, noe som gjør at begrensningen i slike ikke har fått noen store konsekvenser, til tross for temmelig dystre spådommer tidligere.
IPv6
RIPE NCC mener likevel at begrensningene fører til at veksten til internett hemmes av dette, og ber derfor bredbåndsleverandører og andre interessenter om å spille sin rolle for å få fortgang på utrullingen av IPv6, altså den nyere og langt mindre begrensede versjonen av internettprotokollen.
IPv6 har et 128 bits adresserom, noe som er et kjempestort tall. I desimaltall tilsvarer dette drøyt 3,4×1038 adresser.
Fortsatt har de færreste brukere av internettilknyttede enheter noe forhold til IPv6. Mange har nok brukt IPv6 uten egentlig å vite om det, men dette avhenger helt av støtten og oppsettet til det enkelte nettverk og internettleverandør. Det er mulig å se enheten eller lokalnettets eventuelle IPv6-adresse ved å besøke for eksempel denne siden.
Stabil vekst
Bruken av IPv6 er ut til å øke nokså jevnt. Google tilbyr på denne siden statistikk over hvor stor andel av brukerne som benytter IPv6 når de benytter selskapets tjenester. Mens andelen knapt var større enn 0 prosent i januar 2011, var den på rundt 15 prosent seks år senere. Nå ligger den på et sted mellom 25 og 30 prosent, noen prosentpoeng høyere enn ved begynnelsen av året.
Ifølge Googles tall er Norge på ingen måte ledende i bruken av IPv6. Bare drøyt 12 prosent av brukerne i Norge bruker IPv6 ved bruk av Googles tjenester. Dette langt bak land som Tyskland og Hellas, hvor andelen er på godt over 40 prosent.
Norge ligger likevel godt foran Sverige og Danmark, hvor andelen er på under 5 prosent.
