Industristandardservere er blant Hewlett-Packards aller viktigste produkter. Serversjef Arild Slagnes i HP Norge sier til digi.no at grovt regnet står rackservere står for 60 prosent av totalen, gulvmodeller for i underkant av 10 prosent, og bladservere for resten. Andelen bladservere klatrer sakte men sikkert oppover. I alle kategorier står toprosessormaskiner for det meste av volumet. Bare seks prosent av rackserverne selges som enprosessormaskiner.
– Bladservere er først og fremst for kunder med fra 10 servere og oppover. Det er ikke noe SMB-produkt. Prosentvis har vi hatt en bra vekst innen fireveis, med brukbar omsetning etter sommeren. Utgangspunktet var selvfølgelig ganske lavt. Xeon MP er mer populær enn Opteron, sier Slagnes.
Innen toveis prosessorer står 32 biters Xeon fortsatt på prislista, men den er i ferd med å fases ut.
– Det er den nye hybride varianten man går over til, som kombinerer 32 og 64 biters prosessering. Poenget er ikke å kjøre 64 biters programvare, men at det ikke er noen grunn til ikke å kjøpe Intel EM64T eller AMD Opteron. Denne arkitekturen er allment sett raskere, og den er mer intelligent.
Slagnes mener at 64 biters prosessering heller ikke er det primære argumentet for å kjøre Itanium, selv om denne prosessoren ikke er hensiktsmessig å bruke til 32 biters applikasjoner.
– Overgang til Itanium innebærer at man velger en hel pakke for driftskritiske miljøer. x86 og Itanium er to helt forskjellige markeder. Etter hvert som utvidet x86 blir mer brukt, vil det anspore til flere 64 biters applikasjoner, og det vil også være bra for Itanium.
Per definisjon går konsolidering ut på å bytte til færre maskiner. Siden moderne servere tilbyr langt større ytelse enn de litt eldre, er dette en logisk utvikling. Men i praksis er det mange måter å ordne det på.
– En typisk problemstilling er hva skal du gjøre med applikasjonene. I teorien, hvis du for eksempel har tre SQL Server-databaser som kjører på hver sin maskin, skulle det være enkelt å kjøre alle databasene under ett. I praksis er det ikke så lett, fordi databasene kjøres i forskjellige versjoner og på forskjellige utgaver av operativsystemet. Hvis det ikke er umiddelbart hensiktsmessig å rydde opp i dette, kan man ty til VMware. Da får man færre servere, men man sparer ingenting på driften siden det fortsatt er tre applikasjonsmiljøer og i tillegg et nytt lag, VMware, som også krever sett. Kompetansemessig er det mer komplisert, selv om du får færre maskiner. Men for noen er dette flott.
Et tilfelle der det er svært hensiktsmessig med VMware, er når du har mange gamle servere som er gått ut på garanti.
– I stedet for å tegne nye serviceavtaler, er det bedre å kjøpe nytt, og samle gamle applikasjoner og servere og én ny og kraftig maskin under VMware. En svakhet med VMware er begrensning i forhold til blant annet I/O. Å kjøre en produksjonsdatabase i en VMware-partisjon er ikke alltid heldig.
Velger man å konsolidere også på applikasjonssiden, er det andre alternativer. Slagnes anbefaler HP-løsningen Wordload Management Pack.
– Denne løsningen gjør det mulig å legge inn partisjoner slik at applikasjoner ikke ødelegger for hverandre. Du kan sette opp sperrer mellom applikasjonene og tildele begrensninger til hver applikasjon på hvor mye minne de kan bruke og hvor mye prosessorkraft. Feiler en applikasjon, behøver du ikke starte hele maskinen om igjen. Denne løsningen krever at alle applikasjonene kjører under samme utgave av operativsystemet. Man bør helst kjøre på minst fire prosessorer. Det viktigste ved denne løsningen er adgangen til å regulere minneforbruket per applikasjon. Det hele er regelstyrt, og man kan ha regler som lar en bestemt applikasjon få mer minne til bestemte tidspunkter.
De med større systemer har et tredje alternativ, å samle gulvmodeller og rackservere i en bladserverløsning.
– Da får du en konsolidering innen blade-systemet, og får verktøy som forenkler administrasjonen av mange fysiske servere. «Rapid Deployment Pack» gjør det enkelt å utplassere servere, omdefinere roller, oppdatere firmavare og så videre. Selv om det er mange fysiske servere, er administrasjonen av dem enkel.
For å illustrere dette, sammenlikner Slagnes bladservere med vanlig rack.
– La oss si du er en tilbyder, og du får inn en ny kunde som krever egen fysisk server. Har du et tradisjonelt racksystem med «pizzaservere» og skal plassere en ny server blant mange, må du inn med skinner og kabler, og du kan ikke kople til mens de andre serverne er i full drift. Har du gått over til blade er det bare å plugge den inn og la en skript installere et image automatisk.
Fleksibiliteten innebærer ikke at bladservere er dyrere.
– Tar man mange forhold med i betraktning, for eksempel plass, er de heller rimeligere. Jeg tror blades vil spise seg inn på rack i miljøer med minst ti servere, spesielt der det skjer mye endringer eller der du ønsker å spare driftskostnader.
Slagnes er overrasket over hvor mange som ikke har fokus på driftskostnader.
– Vi må ofte diskutere med kunder om hvor kostnadene er. Vi forsøker å kople kundens innkjøper og økonomiansvarlig til å snakke sammen, for å unngå situasjoner der innkjøper utløser større utgifter på drift og tjenester ved å begrense den initiale investeringen.
Etter VMware, applikasjonskonsolidering med Wordload Management Pack og bladservere, er det en fjerde konsolideringsmulighet: Itanium-servere.
– Med Itanium kan vi tilby en løsning der man kan virtualisere, og kjøre HP-UX (Unix), Linux og Windows Server på en og samme maskin. Her trekker man all forretningskritisk IT fra eldre plattformer, og konsoliderer et blandet miljø i én og samme maskin. En flerveis Itanium kan gi enorme besparelser, blant annet fordi så mye programvarelisensiering er per CPU.
Slagnes mener databaser er et godt eksempel på hva som lønner seg å konsolidere på en Itanium.
– Poenget er at med Itanium og Unix får du et rent 64 biters miljø og muligheten til å kjøre hele databasen i minnet. Det operative miljøet har alle virksomhetskritiske egenskapene, og du kan dynamisk fordele CPU og minne mellom applikasjonene.
