Bokas viktigste kvalitet er at Haraldsens datahistorie befolkes av mennesker, og at forfatterens forhold til de historiske skikkelsene er nært og kjært.
Dette er datahistorie for den samfunnsinteresserte, med eller uten teknologisk ekspertise. Den blotlegger tilfeldighetenes spill i bransje og teknologi og byr på innsikt i prosesser som ellers synes å mangle enhver logikk. Haraldsens utsiktspunkt er utilslørt norsk. Det gjør boka spesielt verdifull for hans landsmenn.
Boka er fyldig, ikke bare på grunn av sine 313 sider i forholdsvis liten skrift, men også fordi den er utstyrt slik en fagbok skal. Her er relevante illustrasjoner, detaljert innholdsfortegnelse, et etterord med tankevekkende oppsummeringer, en kronologisk oversikt, et noteapparat, en litteraturliste og ikke minst et samvittighetsfullt register for personer og teknologi.
Haraldsen starter med begynnelsen - abakus, logaritmetabeller og Blaise Pascals undervurderte mekanikk - og fører historien helt fram til Internett. Han nyter rollen som forteller og veiviser, og legger seg til en skrivemåte der vi stadig lokkes til å bla enda litt videre. Anekdotene kommer på løpende bånd, og det er særs gode historier - om IBM-grunnleggeren Thomas Watson seniors kriminelle løpebane, om Norsk Data-sjef Rolf Skårs underlige oppfatning av kategorien kunder, om krumspringene til Bill Gates og hvordan IBM ble lurt trill rundt. Avsløringene er alltid interessante, og reaksjonene som vekkes, varierer fra vantro sinne til skingrende latter. Bare en sjelden gang faller Haraldsen i melodramaets felle.
Jeg er spesielt takknemlig for kapittel 24 - "Salme ved reisens slutt?" - der Haraldsen viser seg som en av de få teknologene for hvem erkjennelse, ontologi og etikk ikke er store ord, men virksomme begreper som krever å få innvirkning på teknologi og hverdag.
Boka har etter mitt skjønn, en del unødvendige skjønnhetsfeil. Det franske sitatet som preger åpningen på kapittel to, er full av skrivefeil. Bildeteksten til Ada Lovelace forkynner at hun var gift med Lord Byron, selv om teksten ellers korrekt beskriver henne som Byrons datter. Det utrolig perspektivrike sitatet fra Paul Baran (side 120) er gjengitt uten kildehenvisning, og ingen Baran-bok er vist til i litteraturlisten. Alt dette har kanskje mer med dårlig forlagsarbeid enn med forfatteren å gjøre.
Noen av Haraldsens oppfatninger strider mot det gjengse. For eksempel forklarer han minimaskinenes fall med Unix, arbeidsstasjoner og dårlig kundehåndtering, ikke med PC-er og lokalnett. Selv om han får fram mange gode poenger, er ikke dette spesielt overbevisende.
Men bevares. Som ferd i datahistorie er boka uovertruffen hittil. Les den, og tenk videre selv!
digi.no har tidligere publisert dette utdraget fra boken
9. desember 1968: Verdens første multimediademonstrasjon
