– Vi så at ledere og analytikere ville ha mye data inn på ungdommer som er i risikosonen, mens forebyggerne, som jobber mer med relasjoner og tillit, ville skåne ungdommene fordi det kan være stemplende å komme inn i politiets register, sier Oslo Met-forsker Christin Thea Wathne.
Sammen med Helene Ingebrigtsen Gundhus fra Universitetet i Oslo og Politihøgskolen, Oslo Met-stipendiat Pernille Erichsen Skjevrak og et internasjonalt forskerteam har hun forsket på digitalisering i politiet, både i Norge og i flere andre land.
– Norsk politi er i liten grad algoritmestyrt, eller datadrevet. Det henger blant annet sammen med at lovverket er ganske strengt, for eksempel når det gjelder bruk av ansiktsgjenkjenning eller andre biometriske data, sier Gundhus.
Men selv om det norske politiet ikke har tatt i bruk algoritmestyring, har digitaliseringen likevel endret politiarbeidet.
– Vi ser at den typen tenkning, om å bryte opp arbeidsoppgavene for å kunne digitalisere og datafisere dem, putte det inn som opplysninger som kan behandles og analyseres, det gjør noe med hele arbeidsprosessen i politiet, sier Wathne.
Kviet seg
Forskerne fant mange eksempler på at den tradisjonelle politikulturen krasjer med ledelses- og etterretningskulturen når politiet digitaliseres.
De så blant annet at politifolk som jobber med forebygging, ofte er uenige med lederne sine om hvilke data det er nyttig å registrere.
Ett eksempel er registeret Indicia, som politiet bruker til å registrere kriminalitet.
– Noen av forebyggerne vi intervjuet, kviet seg for å legge inn data i Indicia om personer de jobbet med å forebygge, fordi det handlet om ungdom som ennå ikke hadde begått kriminalitet, sier Gundhus.
Selv om Indicia også kan brukes til å registrere personer som man mener står i fare for å begå kriminalitet i framtiden, er det uklart for mange politifolk hva som skal være terskelen for å registrere opplysninger i systemet.
Forskerne så at politibetjenter som var veldig interessert i et fenomen som narkotika, kunne legge inn masse data i Indicia, mens andre ikke la inn tilsvarende informasjon.
De så også eksempler på at forebyggerne fant omveier for å unngå å registrere opplysninger som de mente ikke hørte hjemme i de offisielle systemene.
– Noen av forebyggerne valgte å bruke meldingstjenesten Signal i stedet, fordi de ikke ville ha de unge inn i Indicia, sier Gundhus.
Dermed kunne datagrunnlaget, som lederne skulle bruke til å ta beslutninger, bli skjevt, eller bare vise en del av det totale bildet.
– Hvorfor skal jeg registrere dette?
– Hele tanken bak digitaliseringen i politiet har vært «Tenk hva vi kunne få gjort dersom vi lager datasystemer som samler all kunnskapen politiet sitter på», sier Wathne.
Men ett av funnene til forskerne var at data og analyser i liten grad gjøres tilgjengelig for politifolkene på «bakken».
– Dataene rapporteres i hovedsak til lederne, altså oppover i systemet. Når kunnskapen ikke rapporteres nedover til de som jobber ute i felt, kan det føre til ulike former for motstand.
Hvis de som jobber ute i felt ikke opplever dataene som nyttige, forstår de kanskje heller ikke poenget med å registrere opplysninger de blir pålagt ovenfra.
Det fører til spenninger mellom etterretningsanalytikere og politifolk som jobber forebyggende.
Ett eksempel er i hvilken grad opplysninger skal kobles til navn eller person.
– Analytikerne mener at det ikke er interessant for et beslutningsgrunnlag om det står navn, for de skal bruke dataene for å forstå et fenomen som grunnlag for å kunne ta gode beslutninger og styre politiressursene.
For patruljene som jobber ute i felt, er derimot opplysningene verdiløse uten navn og kontekst.
– Du får en fragmentering av politiarbeidet og litt mangel på forståelse for hvorfor dette er nyttig. «Hva skal vi bruke dette til, og hvordan kan det hindre kriminalitet?» sier Gundhus.
Større motstand i Norge
Forskerne så at den interne motstanden mot digitaliseringsprosjektene var sterkere i Norge enn i mange av de andre landene de undersøkte. Wathne og Gundhus knytter dette til en sterk politikultur og profesjonsidentitet i det norske politiet.
Ett eksempel er forsøket på å innføre etterretnings- og saksbehandlingssystemet Omnia. Prosjektet var preget av stor intern motstand og konflikter og ble skrinlagt i 2020 etter flere års arbeid og en prislapp på 100 millioner kroner.
Motstanden i Norge handlet blant annet om spenninger mellom Kripos-kulturen og ledelseskulturen.
Mens analytikerne, lederne og leverandøren verdsatte den store mengden data som kunne kobles sammen i det nye systemet, var representantene for Kripos mer opptatt av kvaliteten i dataene, ifølge forskerne. De var særlig bekymret for at datakildene var for dårlige – etter å ha funnet eksempler på usikre persondata, feil i registreringen av straffeutmåling og gjenbruk av usikre DNA-prøver.
Omtrent samtidig med at Omnia ble forsøkt innført i Norge, ble samme system innkjøpt av det danske politiet.
Forskerne ble overrasket over at konfliktnivået i Danmark var så mye lavere enn i Norge, og de tror én forklaring kan være knyttet til forskjeller i politiutdanningene.
– Danmark har vesentlig kortere politiutdanning enn i Norge, og den norske utdanningen er også mer akademisert og mye mer kritisk og faglig, sier Wathne.
Ressurs-styring
Wathne og Gundhus har intervjuet både politifolk som jobbet ute i felt, ledere og analytikere.
– Vi så veldig tydelig at de som har lengst avstand til politiet ute i gata, er mest fornøyd med kunnskapen i de digitale systemene, mens de som er litt nærmere, er mest kritiske.
Forskerne tror det har sammenheng med at hensikten med systemene er å styre politiressursene.
– Ved å sentralisere kunnskapen og gjøre politifolkene til brikker du kan flytte rundt, er tanken at man kan bruke politiet effektivt og mest mulig der det trengs, men vi så at det også kunne føre til at det glapp på noen vesentlige områder, fordi det utfordrer bildet av hva som er godt politiarbeid.
Wathne trekker fram kritikken politiet har fått for at de ikke går ut av bilene som et eksempel på at denne måten å jobbe på, kan skape mindre tillit til politiet i befolkningen.
– Mens de som jobber forebyggende er opptatt av å være ute der ungdom ferdes, ta seg tid, være synlige og bygge relasjoner, kan logikken bli annerledes hvis målet først og fremst er å styre ressursene effektivt.
Artikkelen ble først publisert på Oslomet.no
– Unik løsning: Smart hodekamera kan frigjøre mange årsverk i politiet
