Under pandemien dukket konspirasjonsteorier om covid-19 opp nesten med det samme. Det skal godt gjøres om du ikke har hørt noen av dem, og antakelig hørte du dem først i sosiale medier.
Men ikke alle sosiale medier bidrar i like stor grad til å spre konspirasjonsteorier, og minst ett av dem kan kanskje dempe spredningen.
– Facebook, Youtube og ulike kommunikasjonsmedier som Whatsapp ser ut til å bidra til å spre konspirasjonsteorier, mens Twitter kan virke motsatt, sier professor Toril Aalberg fra Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU.
Professor Aalberg er den norske deltakeren i en omfattende internasjonal undersøkelse. Den tar for seg bruken av sosiale medier i 17 europeiske land og sammenhengen med konspirasjonsteorier.
Sosiale medier virker ulikt
Forskerne har ikke sjekket hvorfor det er sånn at noen sosiale medier er verre til å spre slike rykter enn andre. Men det går an å tenke seg ulike muligheter.
– Det kan ha sammenheng med hvordan de ulike sosiale nettverkene fungerer, sier professor Aalberg.
Som eksempler kan vi bruke Facebook og Twitter. De fungerer på to forskjellige måter. På Facebook følger du kanskje forskjellige sider og temaer som du er interessert i.
– Men i hovedsak er det antakelig venner, familie og andre nære kontakter du har på Facebook, og for å bli venner må en av dere godkjenne den andre.
Forskere kaller det at Facebook er mer symmetrisk og at relasjonene er mer basert på vennskap, mens Twitter er asymmetrisk.
– På Twitter kan hvem som helst følge hvem som helst, påpeker professor Aalberg.
Folk følger altså i langt større grad folk de kjenner på Facebook. På Twitter følger de oftere kjendiser eller andre folk som de synes er spennende, morsomme eller interessante.
På Twitter er alt åpent, også for folk som kan komme med motforestillinger. Dette kan bidra til å motvirke de såkalte «ekkokamrene».
Du stoler mer på dem du kjenner
Facebook er altså for de fleste av oss en mer lukket krets av folk vi kjenner enn hva tilfellet er på Twitter. Nære kontakter er ofte folk vi allerede ligner, liker eller stoler på. Dermed stoler folk også i større grad på informasjonen som videreformidles.
Teorien bak ekkokamre er at du hører mer av det samme fordi andre brukere i kammeret er enige med deg. Dette skaper en forsterkende effekt. Et ekko.
– Mange synes nok også at det er tryggere å poste konspirasjonsteorier på Facebook fordi de i større grad kjenner folk der, sier professor Aalberg.
Vennene dine på Facebook vil antakelig i mindre grad komme med motforestillinger, og er de uenige, scroller de antakelig bare videre uten å si det.
Mens hvis du legger ut den samme konspirasjonsteorien på Twitter, er sjansen mye større for at en eller annen, kanskje en du ikke kjenner, ødelegger for deg ved å komme med ubehagelige fakta.
Sosiale medier har ulike brukere
Men dette er ikke den eneste forskjellen på Twitter og sosiale medier som Facebook.
– Folk på Twitter har oftere høyere utdanning. Flere er journalister, politikere og den slags, sier professor Aalberg.
Twitter er i mindre grad enn Facebook et sted for absolutt alle, eller «folk flest» om du vil.
– Twitter var også tidlig ute under pandemien med å flagge innhold som det er opplest og vedtatt er kontroversielt. De var mye tidligere enn andre plattformer, sier professor Aalberg.
Til sammen blir det en større sjanse for at den som leser en konspirasjonspost på Twitter, tar til motmæle – eller i det minste ser at andre er kritiske til innholdet.
– Siden folkene du har på Facebook i større grad er vennene dine, er kanskje terskelen også lavere for å tro på det de videreformidler. Du stoler mer på en venn enn på en du ikke kjenner på Twitter, påpeker hun.
Tre ulike konspirasjonsteorier
Undersøkelsen er utført av NEPOCS – Network of European Political Communication Scholars. Dette er et europeisk nettverk av samfunnsvitere.
De spurte deltakere fra de 17 land om sosiale medier og konspirasjonsteorier i to runder. Men rundene var noe forskjellige. Den første spørrerunden hadde de allerede i desember 2019, altså før pandemien økte i styrke våren 2020.
– Men da pandemien tok av, skjønte vi at vi måtte fange opp det folk var opptatt av, sier Aalberg.
Siden de allerede hadde kartlagt medievanene og folks kunnskapsnivå i den første runden, kunne de utvide den andre runden sommeren 2020 med å spørre de samme personene om de trodde på tre ulike konspirasjonsteorier om covid-19. Enkelt fortalt var det disse:
- En vaksine mot covid-19 finnes allerede, men de store medisinfirmaene (big pharma) tjener penger på å vente.
- Kina står bak viruset.
- USA står bak viruset.
Svarene er interessante.
Skrev om idéen sin på Facebook – fem minutter senere ble han kastet ut
Mange trodde USA eller Kina sto bak
På dette tidspunktet, ganske tidlig i pandemien og på tvers av alle land, trodde 35 prosent på teorien om big pharma, 44 prosent på den om Kina og 35 prosent på USA. Merk at dette er prosentandeler som ikke avviser teoriene, det vil si at tallet inkluderer både de som er overbevist om at disse teoriene er sanne og de som oppgir at de er usikre på om teorien er riktig eller ikke.
– Vi ser at flere til og med tror at både Kina og USA kan stå bak, sier professor Aalberg.
Forskerne finner ingen regionale forskjeller i hvem som trodde at det ene eller andre landet var skyld i pandemien. Her var det jevnt fordelt i Europa.
Mest konspirasjonsteorier i øst
Men folk i noen land er mer tilbøyelige til å tro på konspirasjonsteorier enn andre, finner forskergruppen:
- Folk fra Øst-Europa trodde oftere på konspirasjonsteorier om covid-19 enn gjennomsnittet. (Romania, Polen, Hellas, Ungarn og Israel.)
- Folk fra Sør-Europa trodde middels ofte på teoriene. (Belgia, Frankrike, Italia og Spania.)
- Folk i Nord-Europa trodde minst på konspirasjonsteorier. (Norge, Sverige, Danmark, Nederland, Tyskland, Sveits, Østerrike og Storbritannia.)
Forskerne har heller ikke her direkte undersøkt hvorfor.
– Men det kan ha noe med folks tiltro til myndighetene å gjøre, sier professor Aalberg.
I land der tilliten til myndighetene er høy, er også hangen til å tro på konspirasjonsteorier lavere.
Resultatene fra undersøkelsen er presentert i New Media & Society.
Artikkelen ble først publisert på Gemini.no
