Bredbånd og IKT er ikke noe framtredende tema i den amerikanske valgkampen, men det er verdt å merke seg ulikhetene i de to hovedpartienes syn og tilnærming.
Republikanernes plattform (pdf, 62 sider), med undertittel «We Believe in America» har som rød tråd at offentlig regulering må reduseres til et minimum. Demokratenes plattform (pdf, 32 sider), med undertittel «Moving America Forward», vektlegger i stedet fellesskapet og er følgelig mer positivt innstilt til offentlige tiltak innen økonomi og næringsliv.
Siden demokratene har hatt makten de siste fire årene, er de i forsvarsposisjon. Noe av det viktigste de skal forsvare er lovverket vedtatt av kongressen og senatet i februar 2009 for å relansere økonomien, kjent som Recovery Act eller American Recovery and Reinvestment Act. Denne loven er hittil brukt til å pøse 770 milliarder dollar av offentlige midler til ulike tiltak for å skape arbeidsplasser og økonomisk vekst. Loven hadde et tak på 787 milliarder dollar da den ble vedtatt. I budsjettbehandlingen i fjor høst ble taket økt til 840 milliarder dollar. Loven har ingen tidsramme.
Republikanerne stemte mot denne loven. I dag kan plattformen som partiet går til valg på, leses som et frontalangrep mot alt som kan knyttes til Recovery Act, fra sløsing med offentlige midler til statlig detaljstyring av økonomien.
IKT-tiltakene i loven var ikke spesielt omfattende, men de har stor symbolverdi for republikanerne.
Staten skulle disponere 7,2 milliarder dollar for å fremme utbygging av bredbånd i grisgrendte strøk, primært med tanke på at dette kunne stimulere til etablering av nye arbeidsplasser.
Det heftet en viktig betingelse ved bevilgningen: Nettet skulle være «åpent».
USAs teletilsyn FCC (Federal Communications Commission) hadde arbeidet med å definere «åpenhet» og «nettnøytralitet» i flere år, uten å komme fram til et vedtak. FCCs øverste organ er et politisk utnevnt styre på fem medlemmer. Da Recovery Act ble vedtatt var to styremedlemmer republikanere, tre var demokrater. Avstemningen i styret om et forslag som definerte «åpenhet» og «nettnøytralitet» i tre enkle punkter, ble trenert til september i fjor. Punktene krever at tilbydere av bredbånd må være åpne om hvordan de styrer trafikken i sine nettverk. De forbyr sperring av lovlig innhold og de forbyr «urimelig diskriminering» i overføring av lovlig innhold.
Reglene oppfattes generelt som et svakt vern for nettnøytralitet. Det springende punktet er hvordan «urimelig diskriminering» tolkes i praksis.
Innholdsleverandører som Google og nettoperatører som Verizon drev lobbyvirksomhet mot vedtaket, begrunnet med at det må være anledning til å styre nettverkstrafikk slik at visse typer innhold – for eksempel det Google betaler ekstra for til Verizon – kan prioriteres framfor andre.
I det demokratiske partiprogrammet forsvares «åpenhet» generelt og forholdsvis upresist.
Det republikanske programmet går til frontal angrep mot det de kaller FCCs regel om nettnøytralitet: Det er et forsøk på «å detaljstyre telekom som om det var en jernbane».
Innholdsprioriteringsavtaler av den typen Google kan tenke seg med Verizon og andre operatører, oppfattes i dette perspektivet som en innovativ forretningsmodell, av den typen Amerika har behov for og kan vokse på.
Republikanerne stempler bredbåndspakken i Recovery Act som totalt bortkastet: 7,2 milliarder dollar er brukt uten noen påviselig virkning for «bygde-Amerika», og potensielle nye arbeidsplasser er tapt.
Virkelighetsoppfatningen til demokratene er en annen. I deres partiprogram heter det at tiltakene har gitt nesten syv millioner amerikanere på landsbygda tilgang til bredbånd, og at det har gitt nye arbeidsplasser.
Et tredje IKT-tema i den amerikanske valgkampen dreier seg rundt kybersikkerhet.
At det står dårlig til med amerikansk kybersikkerhet og evne til kyberforsvar, er det ingen uenighet om. Det er dokumentert hinsides enhver tvil, blant annet i boka til Richard Clarke, Cyber War: The Next Threat to National Security and What to Do About it. Clarke har vært sikkerhetsrådgiver til flere amerikanske presidenter. Boka hans gir ikke grunnlag til å framheve kybersikkerhetsbevisstheten til noen av partiene.
I partiprogrammene står begge partiene fram som sterkt opptatt av å bedre både kybersikkerheten og evnen til kyberforsvar. Demokratene vektlegger flere tiltak i offentlig regi. Republikanerne vektlegger samarbeid mellom offentlig og privat sektor, og angriper offentlig ensidighet som kveler private initiativ for bedre kybersikkerhet.
Her faller diskusjonen i den klassiske valgkampfellen. Alle er enige om en elendighetsbeskrivelse, og begge partier velger å kjøre fram vagt formulerte tiltak basert på egen ideologi. De snakker bevisst forbi hverandre for å skåre poeng i tv-polemikk og showpregede debattfora. Fagfolk gremmes og selve saken står bom stille.
