Globalisering i versjon 3.0

Hvem skal sørge for global vekst hvis USA ikke lenger blir motor i å etterspørre IT-systemer?

Del

Eirik Rossen

6. feb. 2006 - 13:49

Denne kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

(Administrerende direktør Arild Haraldsen i NorStella bidrar jevnlig med kommentarartikler i digi.no)
.

«Jeg lover at USA i løpet av de neste fire årene skal få like stor mobildekning som Ghana. Jeg lover også at USA skal ha like avanserte, interaktive mobiltjenester som Japan. Men da må vi inngå en stillstandsavtale med Japan om at de ikke utvikler nye mobiltjenester de neste åtte årene.»
Slik kan valgprogrammet til en av de amerikanske presidentkandidatene foran valget 2008 se ut.

Hvis amerikanske forbrukere og bedrifter ikke lenger blir motoren i etterspørselen etter IT-systemer og -teknologi, hvem skal da sørge for den globale vekst?

Når historikerne skal skrive om innledningen til det 21. århundre, hva vil de da legge vekt på som den viktigste begivenheten de første fem årene?

Terrorangrepet mot World Trade Center og Pentagon 11. september 2001, som senere førte til Irak-krigen

eller

Kinas medlemskap i Verdens Handelsorganisasjon fra desember 2001, og den påfølgende teknologiske utvikling som førte til at land som India og Kina ble en aktiv del av den globale økonomi, med det resultat at de ble nye kraftsentre for teknologisk utvikling og anvendelse?

Dette er det tankevekkende spørsmålet Thomas Friedman stiller i boken The Word is Flat som er blitt en kjempesuksess i USA. Hans svar er at teknologien og den teknologiske utvikling er blitt langt sterkere drivere for globaliseringen enn politiske vedtak eller hendelser. Samtidig retter han en advarende pekefinger mot politikerne: Dette er noe de overhodet ikke tar inn over seg.

Jorden er – igjen – blitt flat, i den forstand at alle land og mennesker i stadig større grad integreres i den globale økonomien. I tillegg flyttes maktsentrene fra den vestlige til den østlige del av vår klode. Friedman ser her klare paralleller fra 500 år tilbake i tiden, hvor Columbus i 1492 dro over Atlanterhavet for å finne den vestlige sjøvei til India. Han trodde til sin dødsdag at han hadde kommet til India. Men det var bare til en liten øy syd for Cuba.

Men «oppdagelsen av Amerika» – som Columbus’ sjøreise langt senere ble kalt – satte i gang en dramatisk endring av verdenshandelen, med det resultat at tyngdepunktet ble flyttet fra Europa til det som senere ble USA.

Columbus fant verken sjøveien til India, eller at jorden var rund. Men han satte i gang en prosess som gjorde at verden ble mindre, eller flatere. Friedman sier at det i dag er ti «flatteners», ti begivenheter som de siste 10–15 årene har gjort verden flatere med den konsekvens at den globale økonomiske vekst og utvikling har økt kraftig. Ni av dem er teknologiske endringer:

Artikkelen fortsetter etter annonsen

annonse

Schneider Electric lanserer Galaxy VXL UPS

9. november (som på amerikansk med all den symbolbruk som ligger i det gjerne betegnes som 11/9) 1989 falt Berlin-muren. Det startet en liberalisering av økonomien i hele Øst-Europa og tidligere Sovjetunionen. Et av resultatene er at de fleste østeuropeiske land nå er medlemmer av EU, altså det felles europeiske marked. Denne endringen er av noen historikere kalt «The End of History». Det betyr at vårt verdensbilde skapt etter andre verdenskrig ble totalt endret. Det tok – og tar fremdeles – tid å vende seg til konsekvensene av de nye realitetene.

Bare seks måneder senere (22. mai 1990) lanserte Microsoft Windows 3.0. Konsekvensen var at PC-er ble både enklere å bruke, og senere også billigere. PC-er er i dag blitt allemannseie i den vestlige verden, og i stadig større grad i andre deler av verden. PC-en er blitt et nødvendig verktøy i jobben, og har økt arbeidsproduktiviteten vesentlig.

9. august 1995 ble Netscape børsnotert. Det bruker Friedman som et symbol på Internett-revolusjonen. Ti år etter har Internett blitt allemannseie – kanskje i ennå større grad enn PC-en – og et viktig instrument i kommunikasjon og samarbeid over alle grenser. Internett-revolusjonens første år forbindes med dotcom-boblen som sprakk, hvor firmaer gikk overende og store verdier, også for den enkelte, gikk tapt. Men den vesentligste del av Internett-revolusjonen var at den satte i gang en innovasjonsbølge verden ikke har sett maken til. I USA førte den også til en overinvestering i bredbåndsbygging, en investering som førte til mange skandaler og kollapser i telebransjen, men også til en infrastruktur som først nå kommer til sin rett.

Fra år 2000 av fikk vi en sterk økning i utviklingen av åpne, Internett-baserte standarder for elektronisk samhandling og informasjonsutveksling mellom ulike IT-systemer. Først i form av ebXML, og senere en utvikling i retning Web Services og tjenesteorientert arkitektur ( SOA). Samtidig fikk vi også en sterk utvikling i retning ”åpen kildekode” ikke bare i form av konkurrerende, nye produkter som Linux,men en samarbeidsideologi som fremmet innovasjon og ny-utvikling av teknologi raskere enn tidligere. Effekten av begge disse utviklingene er økt utnyttelse av teknologi, også over bedrifts- og landegrenser.

For over 50 år siden satset India på IT-teknologi og etablerte en rekke IT-sentra. Disse fikk for alvor sin globale verdi da hele (den vestlige) verden ble opptatt med å unngå «millenniumsyndromet», at verdens datamaskiner ville slutte å fungere ved overgangen til år 2000 fordi maskinenes interne klokker bare hadde seks – og ikke åtte – sifre. Etterspørselen etter flinke, og billige, indiske programmerere verden over økte dramatisk. De utførte sitt arbeid fra India, ved hjelp av moderne kommunikasjonsteknologi. Den første globale outsourcing hadde begynt. Siden har stadig flere oppgaver blitt flyttet over til India.

11. desember 2001 ble Kina medlem av WTO. Det satte i gang en liberalisering og utvikling av den kinesiske økonomien. Ett av resultatene er «offshoring», det vil si ikke bare at tjenester kunne flyttes til et annet land, men at hele produksjonsanlegg og utviklingsoppgaver ble flyttet til Kina (og India). Ingen kan være i tvil om at dette fra kinesisk og indisk side også er et ledd i en utvikling hvor de selv kan produsere teknologi til den vestlige verden. Kinesiske Lenovos overtagelse av IBMs PC-divisjon i 2004, er mer enn noe annet et utrykk for den endring som skjer.

Fra begynnelsen av århundret kom også søkemotorrevolusjonen med Google som den fremste eksponenten. Informasjon ble lettere å finne global eller lokalt (på din egen PC). Snart vil du kunne få tilgang til alle verdens biblioteker, samtidig som Global Earth gir deg oversikt over hva som skjer overalt på kloden.

Og til sist: Telerevolusjonen som ikke bare gjør telefonsamtaler billigere og snart gratis (IP-telefoni), men som også gir deg tilgang hvor som helst og når som helst via trådløse nett. Kapasiteten øker, tilgjengeligheten blir stadig bedre. Internett-kaféer – en merkverdighet for bare noen få år siden – er i ferd med å bli avløst av «hot spots» på kaféer, parker og flyplasser verden over. Som Friedman også sier: Det er ikke vanskelig å forestille seg den videre utvikling på dette området og hva det vil bety for den globale økonomi. Han nevner spesielt utviklingen av RFID (trådløs teknologi for å sende informasjon om varebevegelser) som helt sentral for den globale logistikkjede.

Friedmans konklusjon er at det er den teknologiske utviklingen som er den viktigste driver for globaliseringen i langt større grad enn politiske beslutninger. Den teknologiske utviklingen har ikke bare skapt en plattform for enklere og hyppigere kommunikasjon mellom mennesker verden over, men også enklere muligheter for bedriftsmessig samarbeid globalt. Det fører til at verden blir en integrert verdikjede med en gjensidig avhengighet mellom land og bedrifter.

Den politiske og økonomiske analysen av dette fenomenet – som utgjør størsteparten av boken – imponerer imidlertid ingen. Hans holdning er i bunnen meget positiv til denne utviklingen, men mener at George W. Bush fører en helt gal politikk for å imøtekomme og utnytte dette. Det kan nok mange (av oss) være enig i, men argumentene hans er ganske grunne, og eksemplene trivielle.

Noen av de momenter Friedman ikke nevner, er disse:

Globaliseringen i seg selv fører til større økonomisk vekst, slik også oppdagelsen av nye handelsveier og markeder gjorde i sin tid. Og selv om produksjon (av IT eller andre ting) flyttes til Kina eller India fra USA, betyr ikke dette at USA reduserer sin økonomiske vekst eller velstand. USA vil levere varer og tjenester til sine egne produksjonsanlegg i Asia, og samtidig importere billigere produkter enn de selv kan produsere.
Dette poenget er også understreket av de to fremste strategiguruene i verden i dag. Både Atul Vashistha (i The Offshore Nation) og C. K. Prahalad (i The Future of Competition) – begge indere som Friedman påfallende nok overhodet ikke omtaler i sin bok – fremhever at «outsourcing» og «offshoring» ikke bare reduserer kostnader, men det øker innovasjonsevnen i form av nye forretningsmodeller, produksjonsmåter, og så videre. I tillegg er økt konkurranse mellombedrifter i flere land i seg selv et gode.
Long Litt Woon fremhever i Aftenposten (2. februar) hvordan India og Kina har utveksling av studenter og samarbeid seg i mellom. Ett av målene er sammen og hver for seg å kunne trenge inn på det japanske marked. Japan er i dag verdens tredje største kjøper av IT-tjenester. Samtidig har både India og Kina i århundrer hatt store utvandringer til andre land i Asia og USA. Begge land gjør seg tiltrekkende for de utvandrede å komme hjem igjen, med den kompetanse, erfaring og utdanning de har opparbeidet seg i utlandet.
Friedman peker heller ikke på det faktum at det er nettopp er en liberal innvandringspolitikk som har ført til den høye teknologiske nivå USA har i dag. ebay, Google og Intel: Alle disse selskapene har første generasjons innvandrere som drivkrefter. Og det tekstprogrammet jeg benytter for å skrive denne artikkelen (Word) er skapt av en innvandret ungarer. Går vi tilbake til datamaskinens og Internetts opprinnelse, finner vi ungarere, bulgarer, polakker og engelskmenn som sentrale bidragsytere.
Friedman sier mye negativt om Bush politikk (vedrørende kampen mot terrorisme), men tar ikke med seg det kanskje mest sentrale poenget av alt det gale han gjort, nemlig å skape et gigantisk underskudd i de nasjonale finansene. Det er ingen som ser klart hvordan dette skal komme i balanse igjen uten skatteøkninger.

Og da kommer det kanskje viktigste momentet i forbindelse med globaliseringen inn:

Når amerikanske forbrukere og bedrifter ikke lenger kan være motoren i etterspørselen etter bla. IT-systemer og – teknologi, hvem skal da sørge for den globale vekst?

(Kilde: Thomas L. Friedman: The World is Flat. A Brief History of the Twenty-First Century, 2005. Les også: Prahalad, The future of Competition, Harvard Business Press, 2004; Vashistha, The Offshore Nation, 2006; Paul Davis, What`s This India Business og Marcia Robinson, Offshore Outsourcing, 2006).

Les også: