Da Steve Jobs kom tilbake til Apple i 1997 for å ta over ledelsen av et lite og lidende IT-selskap, var han allerede helt for en stor gruppe engasjerte og kreative brukere av selskapets hovedprodukt Mac. Han grep fatt i denne tilhengerskaren som en populistisk politiker. Han ga dem en felles identitet, og han framsto som lederen for å føre deres fellesskap inn i en lovende framtid.
I 1997 hadde Jobs vært tolv år i eksil i NeXT, et selskap han etablerte i 1985, og som spesialiserte seg på å fornye den personlige arbeidsstasjonen for profesjonelle brukere. NeXT vakte oppsikt verden over for avanserte løsninger innen maskin- og programvare. Det var ingen tilfeldighet at NeXT-maskinen til Tim Berners-Lee i CERN ble den første serveren i World Wide Web.
NeXT var ikke bare grunnlaget for håpet som Jobs tente hos Apples brukere og ansatte. Jobs’ virke der synliggjorde også at framtiden for Apple lå i skjæringen mellom teknologi, skjønnhet, kunst og kontakt mennesker i mellom.
For Mac-brukerne – designere, grafikere, musikere, fotografer – var dette ikke bare et budskap. Det var et kall, som Jobs grep fatt i med en populistisk politikers geniale instinkt.
I alle år fra 1998 var Steve Jobs ikke bare toppsjef i et IT-selskap. Han var evangelist for en stadig større gruppe av kreative mennesker med et brennende behov for å bruke teknologi til nye gjøremål, både profesjonelt og privat.
Produktene som Apple utviklet under Steve Jobs’ ledelse bar alltid dette perspektivet med seg.
De forente teknologi med nye opplevelser. Jobs var ikke selger. Han bød på nye muligheter. Han tok regien også overfor miljøene som produktene skulle brukes i, og han evnet å organisere verdikjedene rundt dem.
Alle produktene som identifiseres med Jobs inneholdt noe helt nytt da de ble lansert. De første iMac kom ferdig utstyrt med alt som trengtes for å kople seg til Internett og oppdage denne nye verden. De første iPod kom i tilknytning til iTunes: Både applikasjon og butikk for å gi tilgang til digital musikk. Der Creative og andre tilbød MP3-spillere, tilbød Apple tilgang til et legalt univers med digital musikk. Jobs ordnet opp med musikkbransjen og viste at det er mulig å tjene penger på digital distribusjon.
De første iPhone åpnet nettet for mobile brukere, og tilbød samtidig telefoni og en iTunes-orientert musikkspiller. Jobs var ikke først ute med å tilby «apps» – HP hadde konseptet for sine iPaq i mange år – men han var først ute med å gjøre det enkelt å få tak i dem, utvikle dem og, ikke minst, fordele dem.
Jobs kan også identifiseres med vår tids kanskje viktigste oppfinnelse i samspillet mellom menneske og maskin: Berøringsskjermen som kan betjenes av flere fingre samtidig.
Grensesnittet er intuitivt og lettlært, men det var revolusjonerende da det først kom, på iPod Touch og på iPhone. Her viste Jobs vei, på en måte som ingen annen IT-leder kommer i nærheten av.
De som sysler med ledelsesteori har mye å bryne seg på med Jobs.
Han greide å snu en døende stjerne til å bli verdens mest verdifulle selskap. Modellen hans med å forene mote, oppfinnsom teknologi, velorganiserte verdikjeder, design og stram selskapsregi med en stor personlig tilhengerskare kan være vanskelig å etterlikne.
Jobs’ etterfølgere har to store utfordringer.
Den mest åpenbare er å videreføre Apples oppfinnsomhet og lederrolle overfor skaren av kreative teknologiinteresserte verden over.
Den andre – og kanskje den største – er å befri selskapets forretningsmodell fra to negative trekk som kan ødelegge Apples nåværende gode navn og rykte: Den monopolistiske bindingen av brukere til et lukket univers, og den vedvarende rovdriften på arbeiderne i Apples produksjonsapparat.
