To artikler i 23. februar-utgaven av Journal of the American Medical Association, Effects of Cell Phone Radiofrequency Signal Exposure on Brain Glucose Metabolism og Cell Phone Radiofrequency Radiation Exposure and Brain Glucose Metabolism handler om pågående forskning ved USAs National Institute on Drug Abuse (NIDA) for å kartlegge hvordan hjernen reagerer fysisk når man holder en mobiltelefon til øret under samtalen.
Den første artikkelen er en svært kortfattet redegjørelse fra forskerne selv, med NIDA-direktør Nora Volkow i spissen. Den andre er en vurdering av undersøkelsen og konklusjonen, ved to forskere uten tilknytning til NIDA, henholdsvis Henry Lai ved Department of Bioengineering til University of Washington i Seattle og Lennart Hardell, kreftforsker ved Universitetssykehuset i Örebro i Sverige. Hardell er kjent for forskning som stadfester at mobilbruk kan føre til kreft. Han er også kjent for å ha avslørt hvordan mobilbransjen har søkt å påvirke forskning på mulig helserisiko ved bruk av mobil. Hardell er altså kontroversiell, og noen mener han er diskreditert.
Les også:
- [21.07.2011] Må advare mot mobilstråling
- [26.10.2009] Ja, man KAN få kreft av å prate i mobil
Av forskernes egen artikkel heter det at formålet med undersøkelsen var å finne ut om mobilbruk påvirker glykosestoffskiftet i hjernen. Glykosestoffskifte er en indikator på hjerneaktivitet. 47 forsøkspersoner fikk festet to mobiltelefoner til hodet, ved venstre og høyre øre. Glykosestoffskiftet ble målt to ganger, en gang med begge mobilene avslått, en gang etter at høyre mobiltelefon hadde vært påslått i 50 minutter med mottak av samtale.
Målingene påvist signifikant endret glykosestoffskifte i hjerneområdene nærmest antennen i den påslåtte mobiltelefonen.
Forskerne understreker at de ikke kan si hvilken betydning dette funnet har. De kan ikke forklare hvorfor mobilbruk skulle påvirke stoffskiftet i hjernen, og de kan heller ikke forklare hvilke følger dette kan få. De har utelukkende konstatert at det skjer.
I artikkelen til Lai og Hardell heter det at denne undersøkelsen er den første som måler endringer i glykosestoffskiftet i sammenheng med mobilbruk. De skriver:
– Selv om det er uvisst hvordan denne endringen i hjernens glykosestoffskifte påvirker brukerens helse, peker undersøkelsen på at mobilbruk kan tenkes å påvirke hjernefunksjonen, og at spesifikke effekter kan være avhengig av hvilke områder i hjernen som påvirkes.
De nevner muligheten for at virkningen kan skyldes en økning i temperatur, og viser til tidligere forskning som påviser at hud kan bli mer en to grader varmere ved kontakt med en mobiltelefon i bruk.
– Økningen i temperatur skyldes i hovedsak at en mobiltelefon blir varm under drift, og i mindre grad energien i mobilens utstråling. Varmediffusjon videre inn i hjernen ventes ikke å være høy. Volkow-undersøkelsen viser at glykosestoffskiftet økte i områder forholdsvis langt fra flaten i kontakt med mobiltelefonen. Det er følgelig usannsynlig at den målte virkningen kan tilskrives oppvarming.
Lai og Hardell peker på at siden forsøkspersonene bare lyttet og ikke snakket selv, var de utsatt for mindre stråling fra mobiltelefonen enn som samtalen hadde gått begge veier.
Lai, Hardell og Volkow konkluderer (selvfølgelig) med at mer forskning er påkrevet.
