Digitalisering av helsevesenet anses som Norges største IT-prosjekt, og forventes å kunne spare samfunnet for en milliard kroner i året.
Det er Sosial- og Helsedirektoratet som er den drivende kraft i dette arbeidet. I samarbeid med Rikstrygdeverket, sykehusene og primærlegene er det utarbeidet en strategiplan fra 2004 til 2007, kalt S@mspill 2007. Planen skal forene det elektroniske arbeidet i helsesektoren og måle kost og nytte av tiltak som settes inn.
Digitaliseringen tar tid, selv om infrastrukturen var tidlig på plass, og Norge kunne skilte med et nasjonalt helsenett allerede i 2004.
Samtlige sykehus fra Helse Midt og Helse Nord er tilknyttet, men pleie- og omsorgstjenesten ute i kommunene henger etter.
Utfordringen er å få alle kommunale helseinstitusjoner integrert i helsenettet, først og fremst på kommunale helse og sosialtjenester og pleie- og omsorgstjenester.
Selve syretesten vil være å kvitte seg med alt av papirjournaler for å nå visjonen om at hele helse-Norge skal være knyttet sammen i nettet.
Kvaløysletta sykehjem i Tromsø er unntaket, som ett av fire fyrtårnprosjekter igangsatt av Sosial- og helsedirektoratet og koordinert av Nasjonalt senter for telemedisin.
I 2005 startet Kvaløysletta sykehjem en modell for bruk av telemedisin i pleie- og omsorgstjenesten. Det var det første sykehjemmet i pleie- og omsorgssektoren som skulle bruke digitale metoder for bedre samordning i helsesektoren.
Enhetsleder John Berglund ved Kvaløysletta sykehjem forteller at prosjektet har vært svært vellykket, men at det har kostet dem dyrt. Hovedårsaken er at det er svært dyrt å knytte seg til det nasjonale helsenettet. Sykehjemmet har i tillegg måtte investere i infrastruktur, PC-er og opplæring på egne midler.
Dette kan være grunnen til at primærhelsetjenesten sitter på gjerde og venter, og ikke har sett seg råd til å ta kostnadene.
Gevinsten er likevel åpenbar. 120 ansatte ved Kvaløysletta sykehjem har blitt trent opp til å bruke PC-en til både å rapportere, legge inn vaktskifte og sende epikriser til fastlegen med digitale bilder av sår og andre lidelser.
I tillegg til å bestille og få svar på blodprøver kan sykehjemmet også ta i mot elektroniske pasientjournaler fra Universitetssykehuset Nord-Norge.
Den elektroniske kommunikasjonen går mellom sykehjem, omsorgsboliger og hjemmebaserte tjenester. Tidligere måtte helsepersonell bruke lang tid på rapportering, som samlet opptil 10 mennesker rundt bordet. Nå er denne funksjonen ikke lenger nødvendig, ettersom de ansatte kan gå inn på PC-en og sjekke status på beboere.
Tidligere måtte også sykepleiere streve med å få tak i fastlegen til pasientene på telefon. Med den digitale tjenesten kan digitale bilder og status av sykdomstilstanden sendes på e-post, som fastlegen sjekker to ganger om dagen.
Leder for Nasjonalt senter for telemedisin, Steinar Pedersen, mener det er en lang vei å gå for å knytte alle syke- og eldrehjem til det nasjonale helsenettet og å få det operativt.
– Vi mangler gode ordninger for refundering av takster, sier han.
Som eksempel bruker han en pasient som undersøkes i Alta. Undersøkelsen oversendes elektronisk til universitetssykehuset Nord-Norge, og diagnosen stilles der. Regelverket i dag åpner ikke for at Alta helsesenter får betalt for sin del av jobben.
– Dermed må en lege sendes til Alta fra Tromsø eller at pasienten flys over til Tromsø, i stedet for at behandlingen kan skje digitalt til 170 kroner mot 2.500 kroner som en flybillett koster, forklarer Pedersen.
Fastlegen i Alta tar bilde av hudområdet med et digitalt kamera og sender dette til diagnostisering ved hudavdelingen på Universitetssykehuset i Tromsø.
Fastlegen utløser ikke en egen telemedisinsk takst, men får takst for en vanlig pasientkonsultasjon. Spesialisten ved Universitetssykehuset utløser en telemedisinsk takst for «stillbilde av hud» og får betalt for «telemedisinsk konsultasjon».
Ved at pasienten slipper å reise fra Alta til Tromsø for en slik undersøkelse, spares samfunnet for reisekostnader (flybilletten tur-retur). Dersom legen skulle reist til Alta for å se pasienten der, er det kostnader forbundet både med reisen og tidsbruken til legen.
Teknologien muliggjør prosedyrer som krysser administrative grenser, men samtidig vil dette utfordre de lokale rammebudsjettene og hvem som skal være økonomisk ansvarlig.
– Vi mangler økonomiske retningslinjer og vi må bli flinkere til kunnskapsdeling på tvers av grensene, framholder Pedersen.
