Hverdagen er for viktig til at kommunene skal bestemme på egenhånd. I dag er de digitale tjenestene av varierende omfang og kvalitet. I noen kommuner satses det, mens i andre eksisterer ingen digitalsatsing.
Dette vil til syvende og sist gi befolkningen store ulikheter i det offentlige tjenestetilbudet - avhengig av hvilken kommune man bor i.
I dag er det et stort gap mellom hva brukeren forventer og opplevelsen som gis. I tillegg er offentlig sektor et mangehodet troll som ikke opptrer i samlet flokk. IKT-Norge gjennomførte sommeren 2011 en kartlegging av brukeropplevelsen av offentlige nettjenester.
Vi tok utgangspunkt i kommunen som en felles inngang mot offentlige tjenester, nasjonale og lokale. Dette fordi vi mener at innbyggerne bør ha én inngang til offentlig sektor, at den må være digital og at det er kommunen som er det naturlige startstedet. Resultatet viste manglende innbyggerfokus, få tjenester og dårlig brukeropplevelse.
I Oslo får innbyggerne ingen heldigitale selvbetjeningsløsninger, mens du som innbygger i København får over 50 slike og i Stockholm i omlag 70. Tjenestene gir god borgertilfredshet. Innbyggerne i København og Stockholm opplever en serviceorientert kommune med høy grad av selvbetjeningsløsninger som sparer de for timer i kø, frustrerende venting og en uoversiktlig offentlig sektor.
Rett og slett fordi de betjener seg selv, får raskt svar og kommunen er tilgjengelig hele tiden. For innbyggerne i Oslo er situasjonen veldig annerledes. Riktignok har kommunen noen tjenester på nett, som for eksempel søknadsskjema til barnehage. Men dette er bare en halvdigital løsning. Du får fremdeles brev i posten og må returnere svarslipp i posten.
Ikke bare har våre naboland skapt en serviceorientert offentlig sektor og gjort det enklere, raskere og billigere for innbyggerne.
Stockholm og København har også spart enorme summer på å digitalisere. København kommune har regnet ut at de bruker 3 kroner på å betjene en digital henvendelse, og 110 kroner på en analog henvendelse. Med 33 millioner henvendelser til kommunal sektor i Danmark gir det et innsparingspotensiale på 700 millioner danske kroner hvert år.
Det er nå bred politisk enighet i Oslo kommune om at noe må gjøres, og både forslag fra opposisjonspartiet SV og byrådskollegaene Høyre, Venstre og KrF peker i en digitaliserende retning. Det er IKT-Norge glade for, og vi har en god dialog med hovedstaden om dette. Jeg er sikker på at de vil lykkes.
Men ser vi utover Oslo er det langt igjen. Kommunene er mange, 429 i alt. Og 78 prosent av disse har under 10 000 innbyggere. Kommunene er ulike i sine behov og ønsker. Men felles for de alle er at innbyggerne forventer effektive tjenester og god kommunikasjon, i flere kanaler til alle døgnets tider. Det er en utfordring de ikke bør løse hver for seg. Det er store ulikheter mellom kommunenes IKT-innsats og kompetanse. Dette utgjør en en trussel for det digitale tjenestetilbudet, organisering og samarbeid.
Kommunene har behov for samordning seg i mellom og mellom nasjonale og lokale ledd. I Norge står den kommunale selvråderetten sterkt, men det er ikke viktig at IKT-løsningene er like mange som det er antall kommuner.
Lokale og nasjonale myndigheter har behov for samhandling på tvers, om løsninger som gjør det bedre for innbyggerne. Det er dårlig samfunnsøkonomi at hver enkelt kommune selv skal utvikle tjenester, og det gir lite mening i 429 ulike skjema for søknader om barnehageplass eller varmepumpeinnstallasjon.
Det er ikke alt kommunene trenger å fikse på egenhånd - digitalisering er en slik utfordring som krever koordinert og felles innsats. Det er en statlig oppgave å kreve og tilrettelegge for at det kan skje, økonomisk og praktisk. Regjeringens varsling av digitale reformer er interessant, men den må inkludere alle kommuner. Det må økonomisk styring for å samkjøre lokal og nasjonal innsats.
Det er ikke et alternativ å droppe digitalisering hverken ut ifra et samfunnsøkonomisk perspektiv eller et innbyggerfokus. Vår økonomi vil kreve det og innbyggerne vil forvente det.
