Men hvem vet at bidraget baserer seg på en undring: Hvorfor er alle salmer skrevet i så langsom takt? Svaret på det ga gjennombruddet for det norske bidraget til GSM-standarden.
Men la oss begynne med begynnelsen.
I 1967 fikk vi den verste ulykkespåsken i manns minne. Det ga grunnlaget for videreutviklingen av radiotelefonen som en del av redningstjenesten i fjellet. Senere fikk vi de nordiske landenes samarbeid om utviklingen av analog mobilkommunikasjon, NMT. Samarbeidet om NMT hadde vakt internasjonal oppsikt.
Forsker ved Televerkets Forskningsinstitutt Jan Arild Audestad forsto tidlig at neste generasjons mobilsystem måtte være digitalt. Suksessen bak NMT og det samarbeidet som televerkene i de nordiske landene hadde utvist, ga håp om at et tilsvarende samarbeid også kunne gi samme resultat. Det førte til at man på norsk side tok initativ til et lignende samarbeid på europeisk nivå for å få frem neste generasjons mobilsystem basert på digital teknikk.
Tanken ble fremmet av Audestad allerede i 1979, og det var Nederland som tok opp idéen i samarbeidsorganisasjonen CEPT. De store televerkene i Europa, særlig de franske og tyske, kjente imidlertid nå sin besøkelsestid. Digitalisering av mobilkommunikasjon ble et av de sentrale temaene i CEPT (Den europeiske komitéen for post- og telekommunikasjon) i Paris. Resultatet ble et formalisert samarbeid om utvikling av et nytt system drevet frem av en en undergruppe som ble hetende Groupe Spècial Mobile – GSM. 15 land deltok i arbeidet.
Her i landet ble arbeidet utført i et samarbeid mellom TF og SINTEF.
Nederland foreslo nå nedsatt en kommisjon (CEPT) for å utvikle et felles europeisk mobilsystem. Jan Arild Audestad blir bedt om å være formann, men han overlater heller formannsvervet til Thomas Haug, en nordmann som satt sentralt i det svenske televerket. Det viste seg å være et lykkelig valg; Thomas Haug viste seg som en dyktig politisk ringrev.
Landene klarte imidlertid ikke å bli enige.
Våren 1986 ble det derfor foreslått å gjennomføre en ”benchmarking”, altså en sammenlignende test mellom de ulike forslagene. Det ble med andre ord arrangert et slags "europamesterskap" i mobilkommunikasjon, som innebar at en skulle få et anerkjent laboratorium til å måle "godheten" i de enkelte løsningene. Men først måtte en bli enige om hva en skulle måle. Det gikk raskt: Det viktigste var å måle båndbredde og kapasitet, samt hvor mye støy (interferens) de ulike løsningene tålte. Hvis basestasjonen var robust i forhold til støyen, kunne stasjonen bruke de tildelte frekvenser flere ganger.
Men selv om det gikk lett å finne ut hva og hvordan det skulle måles, var det vanskeligere å finne ut hvor det skulle måles. Det første forslaget gikk ut på å gjøre dette i Nederland. Da franskmennene fikk vite om det foreslo de i stedet at det var det franske televerkets laboratorium i Paris som skulle stå for testen. Frankrike hadde nå bestemt seg for å skulle bli ledende på mobilkommunikasjon.
Så testen ble lagt til Paris.
Antall deltagere var 8: Tyskland og Frankrike leverte hvert sitt bidrag, i tillegg til at de leverte et felles forslag, Nederland hadde sitt forslag, Sverige (Ericsson og det svenske televerket) leverte hvert sitt forslag, Finland levert sitt (gjennom Mobira som nå heter Nokia).
Det blir syv forslag. Det åttende ble levert fra norske Televerket.
Det var rått parti. De andre forslagene baserte seg på arbeid utført av store FoU-miljøer i rikt utstyrte laboratorier med betydelig kapitalinvesteringer.
Det norske forslaget var basert på en håndfull menneskers arbeid, og med teknologi som bokstavelig talt var hjemmesnekret. Det ble da heller ikke tildelt store mulighetene. Omtalen av de ulike tilbudene var når det gjaldt Norge høflig, men nedlatende. Siden vi ikke hadde noen produksjon her hjemme, ble vi også levnet små muligheter til å vinne frem.
Skjedde testen uten dramatikk og i rolige former som var forskerne verdig? Nei, også denne form for ”forhandlinger” (som det faktisk ble hetende) hadde sitt eget drama med kansellerte hjemreiser, neglebitende arbeid døgnet rundt og kraftige utfall mot ”motparten”.
Men Norge vant.
Hvordan kunne det gå til?
Det begynte med en undring. Hvorfor synges salmer så langsomt i kirken? Mange vil tro at det er fordi høytid og verdighet skal prege kirkerommet. Det er feil. Det er rent fysiske lover som avgjør at salmer er skrevet med den langsomme takt de har. Det er på grunn av akustikken i kirkene. Rask takt innebærer etterklang fra kirkeveggen. Resultatet blir musikalsk graut. Den enkelte tone må få lov til "gjøre seg ferdig" rent akustisk før neste tone synges.
Slik var det også med digital mobilkommunikasjon, som innebar rask takt på utsendelse av informasjonselementene. Det ville gi etterklang når "tonene" eller databitene støtte på høye fjell og dype daler.
Ingen hadde løst det problemet.
Torleiv Masengs løsning på dette problemet (ved en modulasjonsprinsipp som i all enkelthet fører til at senderen "tenker seg om" før den sender ut neste signal), var et av de avgjørende elementene for at Norge vant europamesterskapet i mobilkommunikasjon i Paris i 1986.
Torleiv Maseng var forsker ved Sintef, og leid inn på langtidskontrakt for Televerket for å arbeide med mobilkommunikasjon. Oppgaven var først og fremst å se på hvordan kommunikasjonen mellom mobiltelefonen og basestasjonen skulle foregå. Jan Arild Audestad på sin side arbeidet med hvordan signalene skulle sendes fra den ene basestasjonen til den andre når mobilbrukeren flyttet seg. Begge deler skulle bli avgjørende for GSM-teknikken.
Dette var selvsagt ikke hele grunnen til at vi vant. Det var flere i den norske gruppen (ikke minst Odd Trandem som laget programvaren for løsningen) som bidro med kreative løsninger på ulike områder.
I det hele synes hovedårsaken til at vi vant frem, var at det var en mindre gruppe som jobbet med dette i motsetning til en stor og brykratisk organisasjon, at de jobbet tett sammen, at de var motiverte, var svært kompetente og godt forberedt på de teknologiske utfordringer. Dette viser også at små forskningsmiljøer – som også miljøet rundt Simula var – ofte kan ha større kvaliteter og "vinner-egenskaper" enn store miljøer.
Når da også Norge vant, fikk løsning raskt internasjonal anerkjennelse. Det var sikkert ikke bare på grunn av den teknologiske anrekjennelse av løsningen, men også at det var en "outsider" med manglende produksjonskapasitet, og ikke en av de nærmeste konkurrentene som tjene økonomisk på løsningen.
Den endelige GSM-standarden er ikke bare basert på Maseng/Audestads konsept. Det ble foretatt endringer, og deres bidrag er bare en liten del av hele standarden. Men den var avgjørende. Og altså bygget på spesifikke norske forutsetninger tilpasset vår topografi med høye jell og dype daler.
Vi vant altså teknologien, men tapte kampen om kommersialiseringen av den.
Men kanskje ikke allikevel? I en doktogradsavhandling om "Lønner forskning seg?", peker Helge Godø på at Norge sparte 2 milliarder 1986-kroner på at GSM-standarden ble bygget på norske forutsetninger. Så mye sparte vi på de ekstra utbyggingskostnader (færre antall basestasjoner) vi hadde måttet bygge hvis den internasjonale standarden hadde blitt basert på det tysk-franske forslaget.
Men det er ikke bare Norge som har høye fjell og dype daler. Hvor mange milliarder kroner, dollars, yen, ringhit etc. har verden spart som følge av det norske forslaget?
Hvem sa at forskning ikke lønner seg?
Les også:
- [13.02.2006] Bredbåndsutredning til besvær
- [25.10.2004] Da én krone ble til en milliard
- [06.09.2004] IBM og Intel valgte åpen innovasjon
- [30.08.2004] Slik lyktes Xerox med lukket innovasjon
- [14.06.2004] Fra næringspolitisk begjær til samferdselspolitisk besvær
- [07.06.2004] Den virkelige visjonen bak Opera Software
- [17.11.2003] Om digitale bomskudd og andre fulltreffere
- [07.04.2003] Det forrige århundrets største IKT-tabbe
- [17.02.2003] Innovasjonens kår i Norge
